Annonse

Kommentariatet​Erna ble vinneren, tross alt

Forrige uke var rene julaften for kommentariatet. Det var nær sagt mulig å mene hva som helst om hvordan det til slutt ville gå med budsjettet og regjeringen. For ingen kunne vite, knapt nok Erna Solberg selv.

Forrige uke fikk vi demonstrert en ny trend vi ser i mediene. Kommentatorene blir stadig viktigere og kjøres fram som merkevarer for de enkelte avisene. Hvor påfallende det kan bli så vi i Aftenposten torsdagen etter at Donald Trump vant valget. «Vi er redde nå. Det har vi all grunn til når verden går av hengslene», kunne vi lese over hele forsiden. Det var redaktør Harald Stanghelle som prøvde seg som dommedagsprofet. Men verden holder det nå gående fortsatt.

Både den ene og andre avisen har ryddet plass på forsiden for hva deres merkevarebyggere har å bringe til torgs om budsjettkrisen. Har man lite nyheter, gjør tydeligvis en spenstig analyse fra eget kommentariat nytten. Og det skal helst handle om personer.

Hareide med mening

Vårt Land presterte denne gangen å la et spørsmål pryde det meste av forsiden. «Er det nå han skal ta sitt største politiske valg?» var tittelen og politisk redaktør Berit Aalborg skrev følgende: «Budsjettbruddet synliggjør tøffere takter fra KrF-leder Knut Arild Hareide».

Hennes utgangspunkt er at Hareide har anlagt en lyttende stil i spørsmålet om hvem KrF bør samarbeide med. Men onsdag mente hun det skjedde noe med Hareide. Han virket så sikker og sa han hadde et råd til eget parti. Det var en Hareide som tok styringen hun så. Det måtte han nesten, for når det er krise, må skipperen på broen. Da er det ikke tid til å lytte for lenge og kjøre for omfattende prosesser. Det vet Hareide - og handlet deretter. Det Hareide sa onsdag var at de fire partiene hadde en samarbeidsavtale og at han forventet at Erna Solberg tok dette på alvor. Det var ingen bombe.

Aalborg avslutter med at «alt tyder på at det er Hareide selv som til slutt må ta avgjørelsen: Skal han velte regjeringen? Eller skal han redde den? Det kan bli nå Hareide skal ta sitt aller største politiske veivalg?».

Kommentariatet elsker å dvele med den dramatikken som ligger i et kabinettspørsmål. De kunne med fordel pekt på det rimelig opplagte; uansett hva som skjer vil Erna Solberg være statsminister. Erna Solberg og Knut Arild Hareide har neppe vært inne på tanken en gang om å skifte henne ut med Jonas Gahr Støre. Hadde regjeringen måttet gå av, ville Erna Solberg ha dannet en mindretallsregjering. Ingen på Stortinget, ikke en gang Jonas Gahr Støre selv, vil at han skal ta over som statsminister nå. Så dramatikken var så absolutt til å holde ut. Erna Solberg visste hele tiden at hun skulle fortsette som statsminister.

Sitt politiske liv

Kommentariatet overgår hverandre i å beskrive hvilket nederlag årets budsjettprosess har vært for Erna Solberg. «Kjemper for sitt politiske liv og ettermæle» var hovedoppslaget på forsiden av Aftenposten onsdag. Selvsagt var et bidrag fra kommentariatet denne gangen representert ved Trine Eilertsen. Venstre brøt budsjettforhandlingene og knuste Erna Solbergs drøm om stødig borgerlig samarbeid». At Erna Solberg forrige uke skal ha kjempet om sitt politiske liv, ser det ikke ut til at hun har fått med seg selv en gang. Er det noen liv som ikke har vært i fare, er det Erna Solbergs.

Erna Solberg visste hele tiden at hun skulle fortsette som statsminister.

Hva man ser, avhenger som regel av hvilke briller en har på seg. I historisk perspektiv kan forrige uke komme til å handle om at Erna Solberg er en statsminister som mestrer det nærmest umulige - å få Frp og Venstre til å gå sammen om et budsjett for lavere utslipp av klimagasser. Nå kommer denne regjeringen til å holde sammen til etter valget. Det er i seg selv en prestasjon. Erna Solberg har gjort diverse spådommer fra Kommentariatet til skamme.

Det kommentatorene synes å være enige om, er at det var en tabbe å unnta den såkalte bilpakken fra forhandlingene. Er mindretallsregjering kan aldri stille ultimatum. Det ble nærmest utlagt som en statsvitenskapelig sannhet i Kommentariatet. I praksis viser det seg at det går an. Det har høstens budsjettstrid vist. Politikk handler om makt og interesser. Erna Solberg bedømte situasjonen riktig. Frp mente det de sa - at bilpakken ikke skulle røres. Hadde det skjedd, ville vi gått ut av regjeringen, sier nestleder Per Sandberg til NTB i dag.

Der følelsene herjer

I følge politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, var det visst følelser det først og fremst handlet om i forrige uke. I kommentaren lørdag etterlyser hun en familierådgiver for problemet er «brutte løfter, krenkede følelser og sinne over å bli tatt for gitt».

Selvsagt er ikke politikerne upåvirket av følelser når de står i en politisk kamp. Men det er vitterlig saker det handler om. Skartveit har rett i at striden er bitter og at Frp og Venstre i økende grad ikke tåler hverandre. Uavhengig av utfallet av dramaet rundt statsbudsjettet, er det nær umulig å se for seg at samarbeidet kan gjenopprettes og bli som før, mener hun.

«Det er i Venstre følelsene er sterkest. Venstre-leder Trine Skei Grande føler seg sviktet. En ting er at hun mener at statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen har brutt løftene de har gitt i klimapolitikken. Men det stikker dypere. Venstre-folket føler seg oversett av statsministeren. De føler at Erna Solberg hele tiden lar Frp få viljen sin - at Venstre stadig må gi seg i sine hjertesaker, mens Frp aldri har måttet gi etter i saker som betyr noe for dem», skriver Skartveit.

Den slags må Venstre lære seg å leve med. De har ikke mer enn fem prosent av stemmene bak seg og må finne seg i å vike plass når Frp tramper i gulvet. Når saker settes på spissen, er det makten som teller.

Kjempet som en løve

Trine Skei Grande har kjempet som en løve. Hun oppnådde såpass at hun kan forsvare satsingen på å få ned klimautslippene for sine velgere, så vidt det er.  

«Erna Solbergs store problem handler ikke bare om forhandlingsbrudd, men om et tillitsbrudd, et karakterbrudd og et påstått løftebrudd», skriver Skartveit. Løftebrudd er politikken full av. Hva det omtalte «karakterbruddet» skal gå ut på, er ikke godt å si.

Det er mulig Skartveit har latt seg inspirere av en analyse NRKs Lars Nehru Sand leverte tidligere i uken der han sådde tvil om det ville ordne seg for Erna Solberg. Han skriver at «Erna Solberg må ta inn over seg at minst ett av partiene som skal sikre henne flertall, mener hun er en statsminister og politisk leder som ikke holder løfter eller avtaler (…) på ett vis kan man kalle det et karakterbrudd med hva man i enkelte tilfeller kan forvente av en statsminister».

Tillitsbrudd

Nehru Sand gjør her to feil. Han begynner å trekke konklusjoner om løftebrudd midt i et politisk spill. Den slags bør en vente med til resultatet av en prosess foreligger.

Nehru Sand kan ha rett i at det er i ferd med å oppstå et tillitsbrudd mellom de fire borgerlige partiene, men noe helt annet er det å komme trekkende med at Erna Solberg avdekker et karakterbrudd.

Når vi snakker om karakterbrudd handler det om at en person avdekker en moralsk svikt, manglende samsvar mellom det en sier og gjør og som tilsier at man skal være varsom med å stole på vedkommende. Det er ingen ting ved den måten Erna Solberg har opptrådt på i årets budsjettkrise som gir grunnlag for å hevde at hun har vist en moralsk svikt. Hun har brukt den makt hun har på en legitim måte.

Men som vår egen kommentator, Aslak Bonde, peker på: Erna Solberg tvinges til dårlig lederskap av samabeidspartiene, som er mer opptatt av seg selv enn av regjeringens overlevelse. Lederskap ser ikke alltid pent ut. Denne gangen fikk ikke Erna Solberg det bedre til. Ledere vet en del om hvor vanskelig det kan være å få en hund og en katt til å opptre samlet. Knut Arild Hareide har mistet lysten på å være et haleheng til Frp og Høyre. Trine Skrei Grande er visst krøpet inn i tenkeboksen.

Annonse
Annonse