Fersk doktorgrad: Moral og etikk henger sammen med følelsene våre

– Det kan fort bære galt av sted å legge vekk følelser, hevder Søren Wenstøp. Doktorgraden hans viser hvordan det normative grunnleggende sett bygger på nettopp følelser.

Søren Wenstøp, PhD i filosofi på NHH har sammenstilt forskningsresultater i nevrobiologi (hjerneforskning), psykologi og filosofi, og har kommet til at det normative har sitt opphav dypt inne i hjernen og er knyttet til våre grunnelggende emosjoner. Hva vi opplever som «rett» og «galt» skyldes ikke utelukkende hva vi har lært, assimilert gjennom sosialisering, eller at det er en eller annen normativ kraft «der ute» som trekker på oss. Vi har en indre moralsk rettsnorsom følger med hjernen vi er født med.

– Er ikke moralske vurderinger ganske forskjellige da? Smaken er som baken, for å si det litt vulgært?

– Våre moralske følelser er forskjellige fordi de er subjektive. Samtidig er de relativt like fordi de stammer fra samme moralske infrastruktur i hjernen. Vi opplever hver og en av oss at våre moralske refleksjoner er unike, fordi vi har en privat bevissthet og opplever oss selv som unike individer. Men i virkeligheten er de fleste av våre umiddelbare moralske reaksjoner relativt like fra individ til individ, sier Wenstøp.

Vi kan derfor ofte enes om våre moralske vurderinger.

– Og alle har en slik innebygd moral?

– Ja, alle normalt fungerende individer er født med en moralsk infrastruktur. Det er viktig å understreke denne kan undertrykkes eller avstumpes, eller den kan være skadet slik tilfellet kan være med enkelte psykopater. Selv om utgangspunktet er temmelig likt for mennesker når det gjelder det moralske fundamentet, vil læring og sosialiering gj svært forskjellige utfall når det gjelder moralske holdninger og moralsk praksis. Mennesker sosialiseres i stor grad inn i samfunnet rundt seg. Vi har store kulturelle forskjeller men samtidig mange felles strenger å spille på for tverrkulturell moralsk forståelse.

– Kan man kalle denne normativiteten, som det heter i din forskning, for samvittighet?

– Jo, samvittighet er en viktig del av normativitet. Samvittighet, god eller dårlig, er noe du får ut fra det normative systemet når du tenker på og bearbeider noe du har gjort eller ikke gjort. Dette er en sekundær følelse, som innebærer både moralske primærfølelser og sekundær relfleksjoner over disse. Man kan for eksempel like sigaretter uten at man liker det minste det at man liker sigaretter.

Motstand mot å favne bredt

Wenstøps utgangspunkt var erfaring som foreleser i etikk for studenter på BI og Handelshøykolen i Bergen (NHH). Der underviste han i «anvendt etikk». Men for å anvende etikk bør man kunne forklare den etikken som anvendes. Derfor ble han opptatt av å komme frem til hva etikken grunnleggende sett er. Er etikk noe menneskene har funnet på og som så er blitt en tradisjon; er det noe ute i verden et sted, f. eks. hos en Gud, en kollektiv bevissthet; eller er det programmert inn i oss?

Han så på hva som er forsket på allerede – og oppdaget at det er mye relevant forskning, men påfallende lite tverrfaglighet. Filosofene bygger på andre filosofer, hjerneforskerne på andre hjerneforskere og psykologene på andre psykologer. Til dels er dette lett å forså, mener han, for det er krevende å sette seg inn i andre felt – både fordi hvert felt er vanskelig tilgjenglig og fordi hver felt har sine måter å tenke på. Men slik mister man verdifull kunnskap.

For eksempel er det fremdeles motstand i mange psykologiske retninger mot å se på hva hjerneforskerne har forsket frem om følelser: At følelser er noe primært som ligger forut for tanker og bevisste vurderinger. Først føler vi noe, så tenker vi og rasjonaliserer rundt vi hva vi føler.

Tanker finner sted mot en bakgrunn av følelser og affektiv bevissthet. Det er ofte først når vi er følelsesmessig engasjert i noe at vi setter i gang med å tenke på det. Den dominerende retningen i psykologien de siste tiårene opphøyer det kognitive, altså rasjonaliteten, over følelser, forklarer Wenstøp..

Filosofene har på sin side en tradisjon for å spekulere helt fritt, de sier «jeg velger å ta utgangspunkt i ar X er tilfelle, og dermed følger Y logisk» – selv om X ikke kan bevises. Det er ikke så vanlig blant filosofer å sjekke om de siste forskningsresusltatene i livsvitenskapene støtter ens teori om X. Filosofer har dessuten et aktivt forhold til sine fjerne forløpere og siterer stadig Platon, Aristoteles og Kant – selv om de levde før Darwin’s evolusjonslære og hadde langt mindre vitenskapelig kunnskap om verden, kroppen, og den mennseklige hjerne. Følgelig ser overvekten av filosofien den dag i dag andre steder enn i hjernen for å finne moralens opprinnelse.

– Gjennom idealet om kald, rasjonell, upartisk moralsk refleksjon avskåret fra menneskelige følelser, har en del innflytelsesrike tenkere kommet i skade for å avskjære oss fra det grunnleggene fundamentet for menneskelig moral, sier han.

Moralske pattedyr

Når man følger hjerneforskningen, faller det naturlig å sammenligne mennesket med arter med lignende hjerner som oss. Det er viktig å huske at også vi er pattedyr – og den emosjonelle infrastrukturen til pattedyrene er svært lik, påpeker Wenstøp.

– Andre pattedyr kan ikke ressonere like avansert som oss mennesker, men de kan føle – faktisk tyder mye forskning på at de føler vel så mye som oss, kanskje mer, for de ikke benytter seg så mye av kognitiv tankekraft og eksplisitt resonnering. Eksplisitt ressonering har mange fordeler som for eksempel at vi kan tenke fremover og planlegge fremtiden eller knytte begivenheter i meningsforhold til fortiden, men har også kostnader det er viktig å ikke glemme. Den viktigste kostnaden er muligens at ressonnering fortrenger følelser og svekker vår kontakt med vårt indre affektive selv. Ettersom dette indre selvet dypest sett er vår moralske kompass, kan vår overintellektualiserte søken etter rasjonalitet føre oss på moralsk avveie, forteller han.

Hjernes mange lag

Han forklarer at hjernen kan sees på som en iskrem med flere kuler. De nederste er evolusjonsmessig gamle mens de lenger opp er nyere. Ser vi på de moralske følelsene av «godt» og «vondt», har de sitt opphav i hjernestammen innerst og dypest i hjernen. Her kan vi snakke om affektive ureflekterende sinnstilstander. Over dette har vi «reptilhjernen», hvor våre eldste emosjonelle systemer befinner seg. Denne vi deler med flere dyrearter inkludert reptiler, og gjør oss i stand til å føle mer spesifikke former for «godt» (f.eks. lyst og nysjerrighet) og «vondt» (f.eks. frykt og sinne). Over reptilhjernen har vi det vi kan kalle «pattedyrhjernen». Her har vi opphavet til sentrale moralske følelser som omsorg og empati. Her ligger også et emosjonelt senter for lekenhet, som med sin følelsesmessige disposisjon for å teste grenser også er viktig for utformingen av vår moral. Så først kommer det ytre, kortikale, laget vi tenker på som hjerne, disse grå buktende formene. Det er denne delen av hjernen vi tenker med.

De moralske vurderingene våre gjør vi gjennom et samspill mellom ulike emosjonelle sentre i hjernen, er Wenstøps påstand. Tanken om at man skal sette alt dette emosjonelle til side for å ta «uavhengige», «objektive», og «rasjonelle» beslutninger er derfor et feilskjær. Snarere bør vår rasjonalitet forsøke å støtte seg til følelser for å veilede våre beslutninger.

Nærvær av følelser betyr ikke å la følelsene ta overhånd. Fravær av følelser derimot fører til likegyldighet og vilkårlighet, noe som medfører dårlige moralske beslutninger.

– Moralen må altså ikke være universell? Hvis to barn holder på å drukne og det ene er ditt barn, må du ikke si «elle melle» før du finner ut hvem du skal redde først – ut fra ideen om at alle barn jo er like mye verdt?

– Alle barn er like mye verdt, men det ville vært helt absurd å ikke forsøke redde sitt eget barn først uten å foreta noen videre vurderinger; bare en seriøst følelsesmessig forstyrret person hadde unnlatt å gjøre det. Dette gjør oss ikke mindre moralske. Den moralske tilbøyligheten, som vi alle har, om at vi skal være gode mot og ha omsorg for andre, springer ut av omsorgen som alle normale mennesker og dyr har for sitt avkom og individer i nære relasjoner. I vår moralske utvikling kan denne omsorgsfølelsen utvides til å ta i betraktning mer og mer (f.eks. fremmede mennesker, andre dyr, naturen som helhet). Men basisen er omsorgen for de som står oss nærmest, og det er naturlig i menneskelig moral at våre nære relasjoner betyr mer for oss. Slik er det også i næringslivet. Det ville virke underlig om en leder ikke brydde seg mer om hvordan ens egne ansatte er berørt av økonomisk nedgang enn de som er ansatt i andre bedrifter. Det er dette vi kaller «lederomsorg».

Appeler til empati

– Hvis dette moralsynet skal appliseres på en reell situasjon, f. eks. i næringslivet, hva bør vi da bli annerledes en slik vi vanligvis gjør i dag?

– Det vil ofte være klokt å appellere til medarbeidernes følelser for å få dem til å gjøre noe. Hvis man f. eks. ønsker å gjøre noe for å spare miljøet, er det lite fruktbart å bare vise frem tall og andre fakta alene – altså appellere kun til fornuften. Vi har nok av fakta om miljøødeleggelser, men vi gjør lite. Selv når det der snakk om katastrofale konsekvenser ser fakta ut til gjør lite inntrykk på folk så lenge det er usikkerhet inne i bildet, konsekvensene inntreffer noe frem i tid, eller faktabildet involverer kompleksitet. De globale klimaendringene har alle disse karakteristikaene. Stort sett uteblir adekvat moralsk handling.

For å få til handling, må vi først vekke medarbeidernes indre motivasjon. Vi bør forsøke å møte dem på en arena som berører deres sentrale identiteter – som far, som miljøbevisst, som leder – og få dem til å føle noe. For eksempel er det ikke dumt å appellerer til empati for isbjørner for eksempel ved å vise bilder av isbjørner som karrer seg opp på små isflak – slike fremgangsmåter kan være effektive, sier Wenstøp.

– Hva med idealet om å skillet personlige følelser fra økonomisk nødvendighet når en leder f. ek.s outsoucer eller downsourcer, men mener han bør forholde seg kald og ikke involvere seg personlig for å være en god og effektiv leder?

– Det er svært viktig å vise omsorg i en situasjon hvor enkelte medarbeidere mister jobben. En viktig måte å vise omsorg er å involvere berørte medarbiedere for å finne frem til løsninger. Forutbestemte ovenfra-ned beslutninger kan ha langsiktige negative ringvirkninger ettersom de bringer med seg en kaskade av negative emosjoner. I slike situasjoner er det også viktig at ledere tør å stå frem som personer, ikke bare som profesjonelle aktører som utfører en snevert definert rolle. Det er en fare at arbeidsplassen blir overprofesjonalisert og at man dergjennom mister emosjonell konktflate med det mellom-menneskelige limet som gjør at organisasjonen henger sammen gjennom tøffe tider. En personlig og emosjonelt engasjert lederstil kan ha stor betydning både for hvordan man oppleves som leder og for hvilke beslutninger som fattes.