Hagens unnværlighet

Fremskrittspartiet er født i protest og motvind. Gang på gang fikk Carl I. Hagen alle de andre partiene imot seg. I mediene ble han rakket ned på. I lang tid tok ikke Høyre ham på alvor. Kjell Magne Bondevik brukte ham som eksempel på politikere en ikke kunne samarbeide med. Han opplevde til og med at nær halve partiet ville gå en annen vei enn den han staket ut. Det endte med at «liberalistene» ble kastet på dør på landsmøtet på Bolkesjø. Knapt noe parti har hatt så mange harde interne oppgjør som Frp. Hagen skriver temmelig åpenhjertig om dem i selvbiografien han ga ut i 2007.

Siv Jensen var Hagens utvalgte til å overta som partileder. Hun hadde bred oppslutning i partiet. Tronskiftet i 2006 gikk derfor smertefritt. En del hadde regnet med at Carl. I Hagen ville være den reelle lederen av partiet i lang tid framover i de store, avgjørende sakene selv om han trakk seg som partileder. Det spørs om ikke Hagen selv hørte til denne gruppen.

Yngre krefter

Da Hagen kunngjorde at han ville trekke seg som partileder, ble det sett på som et eksempel på godt lederskap. Han var 62 år gammel og hadde vært i toppolitikken i 25 år. Nå ville han slippe yngre krefter til, og gjøre partiet mindre avhengig av seg selv. Det kommer en tid da også gründere må la andre slippe til. Hagen ville trappe ned, men så for seg at han fortsatt kunne «brukes» i partiet. Det er her han gjør sin feilvurdering.

Det er mulig Hagen ga seg noen år for tidlig. Det kunne ha vært lettere å slippe taket dersom han hadde vært noen år eldre. Eller så kunne det blitt enda vanskeligere.

Når man trekker seg tilbake fra en posisjon som har gitt en mye oppmerksomhet og med utfordringer som har holdt en i spenn nær sagt døgnet rundt, oppstår det en tomhet når en ikke lenger sitter med ansvaret og posisjonen.

Hagen er en politisk sirkushest. Han savnet ganske fort manesjen. Han kunne ikke forstå at ikke andre savnet ham. Hagen ville ikke bli glemt, være en forhenværende, være en blant mange. Han ville fortsatt ha politiske posisjoner. Stortinget og partiledelsen var han ute av. I Oslopolitikken nådde han toppen. Men det var ikke nok. Han ville inne i komiteen som deler ut Nobels fredspris. Den posisjonen nektet Siv Jensen å gi ham. Da forsto Hagen for alvor at han var uønsket i sentrale roller i partiet. Han føler seg frosset ut og satt på gangen.

– Nobel-nominasjonen ble en vond sak. Partiledelsen visste at jeg ville bli knust over vrakingen, sier Hagen i boka «Frp-rett fra levra» som Gunnar Ringheim har skrevet. Hagen vurderte i flere dager å melde seg ut av partiet han hadde viet sitt liv til.

Han gjentar i boken at det var uklokt av partiet å ikke brukte ham mer aktivt i valgkampene i 2007 og 2009.

– Da gjemte de meg unna fordi Siv var sjalu og engstelig for at jeg skulle ta fra henne glansen. Jeg husker jeg tenkte: Hva har jeg gjort Siv som har fått henne til å foreta seg hva som helst for å dytte meg ut i kulden? sier han. Han mener Siv Jensen har tråkket over noen grenser i forhold til ham og er skuffet over at hun ikke en eneste gang har ringt og bedt om råd siden han sluttet på Stortinget i 2009.

Styreleder

I Norsk Hydro var det tidligere slik at generaldirektøren ble styreleder etter han gikk av. I mange gründerbedrifter ender gründeren opp som styreleder mens en daglig leder tar seg av den daglige driften. Det virker som om Hagen hadde sett for seg en type «styrelederrolle» selv om han gikk av som partileder. I KrF trakk Kjell Magne Bondevik seg som partileder og Valgerd Svarstad Haugland overtok. Mange i partiet regnet likevel Bondevik som den reelle partilederen. Så var han da også statsminister.

Det Carl I. Hagen ikke har forstått, er at Siv Jensen var avhengig av å bygge sin egen autoritet som partileder. Det ville vært ødeleggende for henne om hun hadde blitt oppfatte som en som var i lomma på Carl I. Hagen. Nå var det hun som var sjefen. Det markerte hun ved å ta avgjørelser uten å konferere med Hagen.

Siv Jensen valgte en riktig strategi. Hennes store prosjekt var å skaffe Frp regjeringsmakt. Det maktet hun. Frp har klart å holde på velgerne. De har falt mindre på meningsmålingene enn de fleste eksperter regnet med.

Carl I. Hagen og Siv Jensen har begge vært fremragende ledere for Frp. Det er påfallende at ikke Carl I. Hagen klarer å gi Siv Jensen ros for de resultater hun har oppnådd. Grunnen er at Hagen sitter fast i sine egne følelser over ikke å ha blitt sett og hørt på etter at han gikk av som leder.