bob dylan

How does it feel, Bob?

Poesien til mannen som tok låtene vekk fra masseproduksjonen i Tin Pan Alley, og brakte alt sammen ut i gatene, er endelig stueren. Det burde den vært for lenge siden.

Publisert Sist oppdatert

Tar man en titt bak titlene på de største slagerne i amerikansk musikkhistorie, før 1960, vil man ofte se de samme navnene oppført som komponister og tekstforfattere. Låtfabrikken Tin Pan Alley besto av flere musikkdistributører og låtskrivere som dominerte popmusikken i USA totalt, fra sent på 1800-tallet frem til slutten av 1950-årene.

Den samme dominansen over musikkindustrien så man også i andre byer, som for eksempel i Londons Denmark Street. Sporene er der fortsatt. I New York i form av en plakett. I Denmark Street er det fortsatt gaten preget av musikkbutikker og studioer. Men eierskapet til egen musikk og tekst, og hvordan folket får høre dette, er forandret for alltid.

Kan du se for deg en ung Elvis Presley i dag få sin nye låt avvist, og i stedet få utdelt en masseprodusert sak fra låtfabrikken? Ja, kanskje, men Elvis hadde hatt muligheten til å spille inn låta selv. Med sine kvaliteter hadde han en god mulighet til å slå igjennom på egenhånd. Slik var det ikke i 1960.

Det var dette en liten kar fra Duluth, Minnesota var med på å forandre. Noen vil si han egenhendig smadret dette systemet. Andre vil peke på the Beatles sin suksess først, siden Merseyside-boybandet først nådde nummer én på hitlistene.

Det er imidlertid god grunn til å tro at Nobel-komitéen ser litterære kvalitetsforskjeller på «she loves you, yeah, yeah, yeah» og «the answer my friend, is blowing in the wind». Sistnevnte kom dessuten først ut, og har nok hatt større innvirkning på populærkultur og folks forhold til musikk og tekst enn the Lennon og McCartneys hit. The Beatles var størst, Bob Dylan var først.

Talsmann for sin generasjon

Robert Allen Zimmerman tok artistnavnet Bob Dylan, etter sin favorittpoet: walisiske Dylan Thomas. Han etablerte seg raskt i New Yorks folk-miljø i Greenwich Village. Låtene hans ble raskt viktige for folk, og det var tekstene publikummet hans bet seg merke i. Låter som nevnte Blowin' In The Wind og The Times They Are A-Changin' ble omfavnet av borgerrettsbevegelsen i USA, så vel som for krigsmotstanderne i landet. Dylan var 19 år, og fikk raskt et uvanlig stort ansvar på sine skuldre. Den unge poeten ble en talsmann for sin generasjon, og ble en ledende skikkelse i den stadig voksende amerikanske motkulturen på begynnelsen av 1960-tallet.

Ansvaret var tungt å bære for Dylan. Han var langt mer enn protestsangeren som denne unge amerikanske generasjonen identifiserte seg med. Tekstene med samfunnskritikk var bare en av fasettene i hans litterære prosjekt. Da han valgte å kle sine sanger i ny drakt, og beveget seg inn i populærmusikkens verden, ble det bråk. Han ble kalt en forræder av sitt publikum, som ikke klarte å takle at visesangeren plugget inn og gikk elektrisk.

Mange mener at tekstene i Dylans rockeperiode var enda sterkere, og at den litterære kvaliteten på låter som Like A Rolling Stone er stor litteratur, også sammenlignet med klassikere i bokform.

Debatt

Å gi Nobelprisen i litteratur til en folksanger er kontroversielt, selv om Dylan har blitt nevnt som en kandidat hvert eneste år i lang tid i forkant av prisutdelingene.

Kritikerne befinner seg i flere leire. De mest konspiratoriske hevder at utdelingen er både symbolsk og politisk: en markering av avstand til presidentkandidat Donald Trumps holdninger og politiske ståsted. Andre mener at en låtskriver, uansett litterære kvaliteter, ikke befinner seg i samme divisjon som de største forfatterne.

Folk omfavner valget av årets vinner på flere måter. Noen mener at tekstene i seg selv er verdige en vinner, og at de kan leses ved siden av hvilke som helst andre mesteres verk. Andre peker på kombinasjonen av musikk og tekst, og virkningen dette gir Dylans litteratur.

Verdig vinner

I prisutdelingen fra Nobelinstituttet i Sverige heter det: «Dylan får Nobels litteraturpris for å ha skapt nye poetiske uttrykk innenfor amerikansk sangtradisjon».

Her er vi ved kjernen av hva denne prisutdelingen handler om: de nye poetiske uttrykkene.

Da tenker du kanskje, «hva med Leonard Cohen? Tom Waits? Chuck Berry? Nick Cave»?

Jeg velger å la en bekjent av meg – en engelsk litteraturprofessor – svare på dette:

«I would say Dylan is the only musician of his generation whose lyrics stand alone as poetry (and that isn't dissing song lyrics, but acknowledging that they're a different genre). It's true that the work of a few other songwriters crosses over into poetry, such as Leonard Cohen, but none of them match either the consistency of his poetic power or his incredibly far-reaching influence, on generations of writers (not just song writers). So this is a very well-deserved honor, going to a man who isn't bound by genre or indeed by anything else. And whose very best words aren't matched by anybody else, any time, anywhere».

Litteraturprofessoren er en svoren Rolling Stones-fan, og ga sitt svar basert på sitt faglige ståsted.

For meg har Bob Dylans musikk og bruk av instrumenter i store deler av karrieren først og fremst vært akkopagnement til hans tekster. Dette var særlig tilfellet i det første tiåret av karrieren hans. Bare det i seg selv var en nyvinning. Fra et lite og kummerlig folkmiljø i New York fikk han det han hadde på hjertet inn i ørene til millioner av mennesker. Ikke bare hørte de på ham – de tenkte, vurderte, analyserte, handlet, diskuterte og lyttet. Dylan kunne være fornuftig, farlig, slem, snill, oppdatert, skarp, støttende, abstrakt og inkluderende. Selv om forrige generasjoners folksangere som Leadbelly og Woody Guthrie også hadde hatt en betydelig effekt på det amerikanske folk, var folkbevegelsen bare en liten kult da Dylan startet sin karriere. Han utvidet denne, og slo den etter hvert sammen med populærkulturen. Dette hevet etter hvert kvaliteten totalt sett på hva vi fikk servert, også av andre band.

Magi

Byrds-vokalist og gitarist, Roger McGuinn, som er kjent for å ha spilt inn utallige Dylan-låter – gjerne før Dylan hadde gitt dem ut selv – fortalte en gang om hvordan en av av bandet største hits ble til, ved hjelp av Dylan.

– Vi satt på en bar, og Bob sa: «Jeg skal skrive ned noen få ord på denne servietten. Så skal du fullføre sangen». Dylan skrev følgende ord:

«The river flows. It flows to the sea. Wherever that river goes. That's where I want to be. Flow, river flow».

Låta The Ballad Of Easy Rider ble en monster-hit for The Byrds. Først i motorsykkelfilmen Easy Rider, og deretter på albumet The Ballad Of Easy Rider.

Eksempelet viser hvordan en stor poet kan sette stemningen, bare ved hjelp av noen få ord. Jeg liker både låta og teksten, men det er Dylans åpning som sitter i hodet. Poesi-magi.

Den viktigste årsaken til at rett mann har fått prisen er imidertid at poesi, i form av tekst til musikk, endelig formelt har fått sin anerkjennelse.

How does it feel, Bob? You made it.

Powered by Labrador CMS