Annonse
Det klassiske arbeiderklassestrøket Ullevål Hageby er i dag tilholdsted for eliten. Foto: Anita K. /CC

Ikke bare i USA: Tysk middelklasse krymper også

Den tyske tenketanken DIW Berlin har gjennomført en studie for å undersøke om den kritiske situasjonen for middelklassen i USA er sammenlignbar med det som skjer i Europa. 

Og funnene er svært urovekkende, kanskje spesielt for det hardt rammede sosialdemokratiske partiet i Tyskland, som lenge har vært europeisk middelklasses høyborg og store forsvarer. Studien viser at middelklassen i Tyskland ikke bare krymper, men i årene mellom 1991 og 2013 falt familier fra gruppen i midten av inntekstfordelingen i samme takt som i USA. Fra at de som tjente rundt medianinntekten tok hjem 67 prosent av all inntekt (lønn, kapitalinntekt, pensjoner og enkelte overføringer) i 1991, var det kun 57 prosent som gjorde det samme i 2013. 

Tidligere har man pekt på fagforeningenes fall i USA som en viktig årsak til at middelklassen har krympet, men tilsvarende nedgang i organisasjonsgraden som i USA har man ikke observert i Tyskland. Det retter oppmerksomheten over på andre grunner. Automatisering er ventet å ta typiske middelklasse-jobber, men så langt har man ikke kunnet identifisere en slik effekt. En del gode jobber er selvsagt flyttet ut av landet. Enkelte liberaliseringer i tysk arbeidsliv, innført under sosialdemokratene og kansleren Gerhard Schroeder, pekes likevel ofte ut som en mulig synder. Det har bidratt til å senke arbeidsledigheten, men i hovedtrekk er relativt godt betalte jobber i fabrikker blitt byttet ut med dårlig betalte jobber i servicesektoren.

I Tyskland diskuterer man ikke lenger om at det er krise i det sosialdemokratiske SPD, det er alle engie om, men nå er problemet at ingen lenger ønsker å lede partiet, jobben ses på som for vanskelig. Ifølge Politico har ledende partimedlemmer omtalt jobben som en himmelfahrtskommando, som er tysk for kamikazeoppdrag.

Middelklassens opprør

Mange kommentatorer i både Europa og USA har pekt på sammenhengen mellom fremveksten av populistiske partier og presidentkandidater og mangel på muligheter for middelklassen. Senest i forrige uke skrev Andrew Sullivan for NYMag at tilstanden for middelklassen i USA har bidratt til å klargjøre landet for en diktator.

Han tror de tradisjonalle elitene i form av toppene i Demokratene og Republikanerne har mistet kontrollen på mediene med fremveksten av internett, og at misnøyen i den tidligere så priviligerte hvite middelklassen nå viser seg i form av støtte til Donald Trumps tidvis løgnaktige og ofte helt urealistiske utspill, og det uten at mediene klarer å endre folks oppfatning. Faktisk kan det se ut til at sosiale medier, med algoritmer som ikke utfordrer folks oppfatning, bidrar til å senke nivået på den offentlige debatten. Nå kan folk leve livene sine på nett og i stor grad aldri møte motforestillinger.

Sullivan peker på at progressive seire de siste årene, som rettigheter for homofile og stadig mer likestilling, ikke nødvendigvis feires i disse misfornøyde miljøene. Når jobbene er sendt ut av landet, og deres økonomiske situasjonen er forverret, ser de liten glede i slike mer prinsipielle fremskritt. Saken blir ikke bedre av at hvite middelaldrene menn, gjerne fra distriktene, ofte fremstilles i unge hippe medier som selve problemet som holder landet og fremskrittet tilbake, tror Sullivan. 

TV-serien Eastbound and Down er kanskje det yppereste eksempelet på hvordan hvit middelklasse fremstilles som rasistisk, kvinnefiendtlig og rett og slett dum.

En lignende analyse kunne man kanskje gjort på fremveksten av innvandringsfiendelige partier i Europa. Også her er store deler av velgermassen arbeiderklassefolk som tidligere hadde gått for sosialdemokratiske partier, men som nå føler seg forlatt av stadig mer elitistiske partier i sentrum som ikke lenger synlig kjemper deres sak.

Meritokratiet består - for nå

Kommentator i Financial Times, Edward Luce, skriver mandag at middelklassen er i ferd med å bli deprimert, og de er i hvert fall i ferd med å bli spilt over sidelinjen. Luce peker på at meritokratiet, et begrep som ble innført at den britiske sosiologen Michael Young i 1958 - og den gangen ment som en ironisk kommentar til hvordan elitenes barn stod klare til å ta over gjennom fordelene fra å være født inn i eliten, snart vil bli utsatt for sterkt press.

Young trodde selv meritokratiet ville gå under innen 2033, men det ser ut til å overleve 2016, tror Luce som minner om at få er en mer meritokratisk kandidat til å lede vesten enn Hillary Clinton.

Og så langt er det heller ingen i Norge som mener at man skal gi de som ikke er best de beste jobbene. Dermed gjenstår problemet med å bevare en middelklasse som ser verdien av status quo samtidig som den blir forbigått av elitens barn, som fortsetter å sende tradisjonelle middelklassejobber ut av landet, eller unngår å legge om kursen innen enda flere jobber blir automatisert.

Det eneste konkrete forslaget som er lagt frem til nå er borgerlønn. En garantert form for inntekt for alle borgere enten de jobber eller ikke. Det er ikke veldig realistisk i dag - og antagelig heller ikke ønskelig, men i en verden der veldig mye mer av jobbene utføres av maskiner, kan det se svært anderledes ut. Det kan være lurt å diskutere det i dag, før opprøret gir diktatorene makt igjen.

 

 

Annonse
Annonse