IS og skriften på veggen

REPORTASJE:

Den arabiske varianten av bokstaven «Y» er sprayet på veggene til de søndersprengte bolighusene på gaten i Sinjar City, tidligere den største byen i Sinjar-distriktet i det nordvestre Irak. De markerer at huset tilhørte familier til den etno-religiøse gruppen yazidier. «Y»-en ble sprayet på av medlemmer i jihadistgruppen den Islamske Stat (IS) når de gjorde inntog i byen den tredje august 2014. Tidligere det året hadde IS lagt under seg flere områder i det vestre og sentrale Irak.

– IS markerte alle hus som ble eid av yazidier og sjiamuslimer, og sprengte dem, sier en mann fra Asayish, den kurdiske sikkerhetstjenesten i Irak.

Sinjar-distriktets innbyggere, hvorav majoriteten var yazidier, flyktet i hundretusentalls. IS avanserte så videre øst og inntok den overveiende kristne Nineve-sletten. Først når IS nærmet seg de autonome kurdiske områdene i nordøst-Irak (KRG) ble de stoppet av peshmerga (den kurdiske armé) og amerikanske bombefly. Etter det har nærmere halvparten av de IS-kontrollerte områdene blitt tatt tilbake i Irak. Sinjar City ble gjenerobret i november 2015. Opp mot 80 prosent av bebyggelsen er ødelagt. Den varme luften er fyllt av betong- og stenstøv. Foruten enkelte væpnede milits-menn er det knapt et menneske å se. Ifølge den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon (IOM) har mindre enn 500 personer av byens 80.000 innbyggere kommet tilbake.

Overlevelse og massegraver

Inne fra et halvrasert hus høres barnegråt. Det er 1,5-årige Kaniwah som gråter.

– Jeg har ingen melk igjen å amme henne med, men vi har ikke råd til å kjøpe melk, sier Kaniwahs mamma, 22-årige Wahida Khero.

Wahide kom tilbake til Sinjar City med sin mann, deres fire barn og noen slektninger i mai 2016. Da hadde de levd på flukt, i et telt i KRG, i nærmere to år.

– På sommeren var det ulevelig varmt i teltet, og på vinteren var det minusgrader. Det gikk ikke å leve der. Vi kom tilbake hit for å gjenoppbygge våre liv. Det blir vanskelig, men vi skal prøve, sier Wahida.

Ingen gjenoppbygging er påbegynt i byen. Huset familien bor i er ikke en gang deres eget. Deres hjem ligger i ruiner ved fronten til de IS-kontrollerte områdene noen kilometer sør.

– IS skyter fremdeles mot byen med granater iblant. Vi kjenner oss ikke helt trygge her, sier Wahida.

Ingen skoler eller helseklinikker har åpnet.

– Det er ikke springvann her, ingen elektronikk og vi har ingen generator. Jeg vet faktisk ikke hvordan vi overlever, sier Wahida.

Et stykke lenger bort ligger det en liten butikk hvor det sitter tre yazidiske militsgutter i de øvre tenårene, med maskingevær i hendene, og ølbokser ved føttene. Butikkeieren peker på en av guttene

– Han overlevde en av IS’ massehenrettelser. Han ble skutt, men klarte seg ved å gjemme seg under andre kropper i massegraven, forteller butikkeieren.

En mørk skygge legger seg over guttens ansikt. Han senker blikket. Rister på hodet til spørsmålet om han vil fortelle om det. Rett sør for byen, ved frontlinjen til de IS-kontrollerte områdene, ligger tre massegraver. Regnet har blottlagt menneskeskjeletter og ben, klær, sko, dameundertøy, plastsmykker og andre ting menneskene hadde på seg da de møtte døden. En soldat fra peshmerga anslår at levningene til mellom 20 og 40 barn, kvinner og menn som ble henrettet av IS ligger i hver grav. Et femtitalls massegraver har blitt funnet i det tidligere IS-kontrollerte området i Sinjar. Det er en av flere årsaker til at IS’ forbrytelser mot yazidierne klassifiseres som folkemord i en rapport fra FNs utredningskommisjon for Syria i juni 2016. Omtrent 5000 yazidiere er myrdet. Mellom 5000 og 7000 er kidnappet. Fangede kvinner og jenter selges og utnyttes som sexslaver.

74 massakrer

Noen mil nord, i byen Borek, sitter 70-årige Kalil Parso på naboens gårdsplass og drikker te. Han vendte tilbake i begynnelsen av 2016 etter å ha vært på flukt i KRG. Ifølge yazidierne er IS’ massakre den 74. som har rammet dem gjennom historien.

Denne gangen var det IS som massakrerte oss, men det har skjedd før. For å leve her i fremtiden må vi har internasjonal beskyttelse. Det bør være fra NATO, FN eller hvem som helst som kan garantere at vi får leve et enkelt men trygt liv her, sier han.

Kalils nabo, 32-år gamle Shahah Hamad, sier at til tross for at IS ble jaget bort fra Borek i slutten av 2014, skjer det ingen utvikling.

– Ingenting gjenoppbygges, det finnes ikke vann, ingen strøm –ingenting. Folk forhindres når de vil frakte inn vannpumper, får, og en del matvarer fra KRG til Sinjar. Det er som om vi er under beleiring, men vi vet ikke hvorfor, sier han.

Mange klager over at byggematerialet og andre ting blir stående i grenseovergangen mellom KRG og Sinjar. I en improvisert leir i Sinjar-fjellets helning forteller noen menn at det er vanlig at de utsettes for lange avhør ved grensen.

– Når jeg reiste til Zakho (i KRG) forhørte den kurdiske sikkerhetstjenesten meg i to timer om hvorvidt jeg var medlem i PKK eller YPG, sier Kawal Hassan.

Interessekonflikter

Det finnes mange interessekonflikter. Siden 2005 har den irakiske grunnloven garantert autonomi for KRG, men det finnes flere territorier som sentralregjeringen i Bagdad og KRG krangler om. Blant disse er Sinjar. Offisielt er området under Bagdads administrasjon, men i realiteten kontrolleres det av KRG. Eller snarere «ble kontrollert.» Siden IS ble drevet bort har en flom av militser og peshmergas etablert seg der. Sterkest nærvær har det største KRG-regjeringspartiet, Kurdistan Democratic Party (KDP), men også det rivaliserende partiet PUK (Patriot Union of Kurdistan) er der. Andre aktører er tykisk-kurdiske PKK, syrisk-kurdiske YPG og deres yazidiske søstermilits YBS (Sinjar Resistance Units). Det er også flere selvstendige, væpnede yazidiske grupper der.

I byen Snuni, som ble tatt tilbake fra IS i slutten av 2014, står de fleste husene uskadet, men mennesker glimrer med sitt fravær. KDP-tilhengeren Sleiman Fano fra by-ledelsen kaller PKK og YPG for «illegale væpnede styrker» som bidrar til at folk ikke vil vende tilbake. Samtidig har PKK og YPG stor støtte blant yazidierne. Når KRG-peshmergaen trakk seg tilbake for IS i Sinjar i august 2014, var det PKK og YPS som gikk inn og forsvarte frontene, bistod med forsyninger til internt fordrevne, og hjalp titusener med å flykte til KRG.

– Vi er takknemlige for hva de har gjort her, men også vår peshmerga har hjulpet YPG og PKK med å sloss mot IS i Kobane, sier Sleiman Fano.

Han mener at omtrent 150 KRG-peshmegas bistod YPG under kampene mot IS i Kobane nord i Syria i oktober 2014.

– Etter at Kobane var befridd, vendte våde peshmergas hjem, men YPG og PKK har blitt her, sier Sleiman Fano.

Kun om lag 15 prosent av Snuni-kommunens cirka 148.000 innbyggere har kommet tilbake. Det er verken skoler eller springvann. En helsetjeneste- og kvinneklinikk har åpnet, men det er kun elektrisitet der et par timer om dagen.

– På kvelder og netter hjelper vi kvinner som føder i lyset fra lommelyktene fra mobiltelefonene våre, forteller Reem Kareem.

Økonomien er knust. Tobarnsfar Adel Khodr Suleiman kom tilbake til Snuni med sin familie etter åtte måneder i flyktningleir i Tyrkia og gjenåpnet sin lille matbutikk. Forretningene går elendig.

– Nesten alle handler på kreditt. De som kommer tilbake hit har ingen penger. Jeg kan ikke spør om penger fra folk som har mistet alt, sier han.

Landbruk

Langs veiene i Sinjar ligger sønderbombede, øde byer og overgrodde felt. I utkanten av Snuni står den 42-årige bonden Amar Khodr på sitt nypløyde felt. Planen var å plante agurk.

– Men senere angret jeg. Det er ingen elektrisitet til vanningssystemet mitt, og om jeg hadde kjøpt diesel til generatoren min ville jeg gått på økonomisk tap, sier han.

Majoriteten av innvandrere i Sinjar forsørger seg på landbruk, men de fleste bønder som kommer tilbake mangler frø, arbeidsredskap og andre ting som kreves for å starte på nytt. Mesteparten av vanningssystemene er ødelagt. Markene er fylt av ikke-detonert ammunisjon og miner. Dessuten har bøndene mistet sine tidligere markeder, i områdene som fortsatt kontrolleres av IS. I dag er Amars marked begrenset til Snuni.

– Tidligere solgte jeg grønnsakene mine på ulike plasser i nord-Irak. Innkjøpere brukte å komme hit hele veien fra Mosul.

Leirer i stedet for byutvikling

Over 3,3 millioner irakere har blitt flyktninger i sitt eget land siden januar 2014. Samtidig vendte omtrent 744.000 internt fordrevne til sine hjem mellom august 2014 og juni 2016. I KRG er det omtrent 1,8 millioner flyktninger og et 20-talls leger. Abdullah Ali, feltkoordinator i hjelpeorganisasjonen Qandil i byen Dohuk i KRG sier at uansett hvor vanskelig livet i leirene er, så foretrekker mange å bo der for nå.

– I leiren er det i det minste elektrisitet og vann. Flyktningene kan dra til kurdiske steder. Selv om det er vanskelig å finne jobb, så er det en liten mulighet. Nesten alle vil vende hjem, men de vil være sikre på at det som skjedde aldri skjer igjen, sier Abdullah.

For øyeblikket forbereder KRG seg på en ny flyktningstrøm. Slaget om den IS-kontrollerte millionbyen Mosul er forventet å starte snart. IOM anslår at over 600.000 Mosul-innbyggere kommer til å flykte. Kurdiske myndigheter har gjort det klart at grensen kommer til å bli stengt.

– Leirer planlegges i stedet for at det bygges i Mosuls utkanter, avslutter Abdullah.