Jakten på det nordiske

Norske musikkeksportører forsøker å selge artister som Aurora og Susanne Sundfør som nordiske, og mener det vil øke sjansene for å slå igjennom internasjonalt. Men hva er egentlig «det nordiske»? Er det noen kjerne i det, eller er det bare enda en merkelapp i det evige jaget etter å virke interessant?

Kort fortalt kan historien om nordboerne, ifølge journalist Michael Booth, oppsummeres slik: Danskene er stort sett fulle, svenskene er IT-fiksere som er så hippe de så vidt kan si sitt eget navn, islendingene er det ikke så mye å si om, nordmennene er naturmennesker, og ikke av det skarpe slaget. Og hvorfor er Finland i det hele tatt en del av Norden? Han har gått fra å være hodestups forelsket til å, med avmålt entusiasme, se at Skandinavias image slår sprekker.

– For å forstå hva det nordiske imaget er, må man ta turen om en del sentrale nordiske verdier, mener Booth. Fra en engelskmanns ståsted, kan imaget finnes ved å se på hvordan Norden ble gjort til modell for idealsamfunnet i deler av den engelsktalende verden.

Et ur-samfunn

Mennesker trenger en idé om en utopi, og etter finanskrisen begynte drømmen om den syd-europeiske utopien å falme. Store ulikheter hadde ført til kollaps. Verdier som frihet og rettferdig fordeling ble plutselig sentrale i ideen om Utopia, og engelskmennene vendte sine blikk, med god hjelp fra Booth, mot nord. Han elsket Skandinavia og Norden. Som journalist i The Guardian og Skandinavia-korrespondent i magasinet Monocle, hadde han dessuten en viss påvirkningskraft. Skandinavia representerte noe ur-aktig, mente Booth.

– Skandinavia representerer et enklere samfunn, kall det et ur-samfunn, for mange engelskmenn. Det er kanskje mørkt og kaldt, men landene i nord er mindre konsument-rettet, likere i kjønn og generelt mer demokratiske og åpne samfunn.

Med mer demokratisk, presiserer han at han tenker på hvordan Norden, i større grad enn andre land, er rent for intrikat politisk spill der penger og rå makt råder.

– Ikke minst er goder mer rettferdig fordelt, sier han. Nordboere scorer i tillegg høyt på internasjonale lykkebarometere.

Booth mener at alt dette gjenspeiler seg i kunst og kultur, og han trekker frem det enkle og prismessig tilgjengelige IKEA-møbelet som en god representant. I det hele tatt mener han at det som kjennetegner skandinavisk design i dag, kan oppsummeres som «enkelt og rent», en god metafor på det Skandinaviske samfunnet.

– Men det kanskje fremste eksempelet er dogmefilmbevegelsen. Filmene skulle være enkle, ærlige og likefremme, uten overdrivelser. Filmene krevde dessuten ikke nødvendigvis masse dyrt utstyr, tvert imot, og de fremsto dermed som jordnære, sier han.

For populært

Å forsøke å vende engelskmennenes blikk nordover, ble en litt for vellykket plan. Nordens popularitet i Storbritannia gikk rett og slett, ifølge ham selv, over stokk og stein. Helt ukritisk trykket de hans ord til sine bryst, kjøpte den ene strekete vasen etter den andre, mens de snakket om det stilige, rettferdige og rurale nord. Booth begynte å få kalde føtter. Det var ikke så bra her. Det var jo dessuten svært få engelskmenn som hadde vært her og som kunne verifisere hans opphøyde bilde av området. Folk tok fremdeles feriene sine i det sydlige Frankrike, og drakk middelhavsvin. De satt ikke i uke etter uke i et skur på fjellet, mens det hølja ned utenfor, med det nærmeste polet, som uansett ikke var åpent mer enn tre timer to dager i uka, flere titalls mil unna. Altså fungerte det antakelig som Utopia fordi folk ikke reiste hit. Med hjelp fra Booth og en rekke kommentarer i the Guardian med titler som The Grim Truth Behind the Scandinavian Miracle begynte Skandinavias rykte å slå sprekker. I dag forklarer Booth nordboernes høye scoringer på lykkebarometere med at de er indoktrinert til å svare at jo, ja, de har det bra, for strengt tatt er det jo ikke så mye å klage over her oppe, og dessuten har det jo ikke blitt noe verre i år enn det var i fjor.

«Musikken deres kjennetegnes av en slags kjølighet, det er enkelt, og språket og det visuelle viser til naturen.»

Den nordiske kunsten og kulturen reflekterer nettopp dette. Både dette kjølige, det ikke altfor entusiastiske, det enkle og hverdagslige. Og ikke minst det naturnære. Ifølge Booth.

Men hva legger man egentlig vekt på da, når man promoterer den nordiske merkevaren?

Lykke Li og Aurora

Kathrine Synnes Finnskog, daglig leder i Music Norway, jobber blant annet med å promotere det nordiske i det internasjonale musikkmarkedet. Etter hvert som de forsto at det ikke gagnet noen at de nordiske landene konkurrerte mot hverandre om de samme oppdragene og spillestedene internasjonalt, begynte de nordiske landene å gå sammen om å promotere den nordiske merkevaren. Målet var å kunne surfe på hverandres nettverk. Dette passet nordisk ministerråd, som finansierer betydelige deler av norsk musikkbransje, godt. De har oppmuntret til å oppgi nasjonale identiteter til fordel for en felles nordisk identitet, i første omgang innenfor musikkverdenen.

Når det gjelder visse type artister, de som gjerne promoteres som nordiske, mener Finnskog at de har visse fellestrekk som visst kan trekkes tilbake til Booth sine beskrivelser.

– Det er flere artister som har fått den nordiske merkelappen: Lykke Li, Sigur Ros, Mø, Aurora. Musikken deres kjennetegnes av en slags kjølighet, den er gjerne kjølig både i lydfargene og i musikkvideoer, det er enkelt, og språket og det visuelle viser til naturen. Dessuten har det en slags mystikk ved seg, det er undertoner ved uttrykket. Det har i grunnen alt til felles med den såkalte Nordic Noir-sjangeren innenfor film.

Hun mener likevel at eventuelle felles kjennetegn først og fremst kan finnes igjen i nisjemusikk. Når man jobber innenfor alle sjangre, slik Music Norway jo gjør, er det andre kvaliteter man gjerne promoterer som nordiske.

– Fellesnevneren for den nordiske musikken må nok heller være at vi leverer høy musikalsk kvalitet, og vi er flinke produsenter. Man kan kanskje si om den nordiske pop-kvaliteten at den er frisk og interessant.

Og nettopp Booths poeng med tilgjengelighet, at alle har mulighet, er også noe som Finnskog og hennes nordiske kolleger promoterer. Det er lov til å være kreativ før man kommersialiserer musikken her i nord, mener hun, og det gjør oss interessante. Det kan vi visstnok takke det faktum at vi har vært frempå når det gjelder digitalisering for.

– Det er veldig mye enklere å få artister og sanger opp og frem, uten å nødvendigvis måtte tilpasse det det kommersielle markedet. Sånn sett har vi et globalt fortrinn, sier hun.

Dyrker middelmådighet

Booth vil gjerne avslutte med det han kanskje tenker på som aller mest skandinavisk, og som absolutt kan ha noe å si for kunst- og kulturfronten: Dyrkingen av middelmådigheten.

I sønnens klasse, som går i dansk skole, satte de opp en musikal. For at ikke noen elever skulle tro at de ble prioritert fremfor andre, delte elevene på hovedrollene under hele stykket.

– Det ble et sammensurium av 30 elever som gjennom en time byttet på hovedrollen. For tilskuerne fremsto det hele som fullstendig nonsens. Komplett umulig å følge med. Men det viktige, sett fra lærerens ståsted, var at alle skulle få muligheten til å få sine minutter i rampelyset.

Alle skal med. Vi kjenner det her til lands også.

– Jeg har sett det så mange ganger, denne tendensen til å undertrykke konkurranse og å presse folk tilbake til middelmådigheten. Det er veldig skandinavisk, avslutter Booth. Men går «dyrkingen av middelmådigheten» egentlig på bekostning av det virkelig gode? Dømmer man etter Spotifys lister, blir i alle fall skandinavisk musikk spilt mer og mer, fra flere og flere steder over hele verden.