William Shakespeares kjærlighetstragedie «Romeo og Julie» er historien om et ungt par som forelsker seg brått, heftig og ulovlig. I Det norske teatrets versjon av stykket - en 2016-versjon med housemusikk, discolys og maskespill - møter vi Axel Gehrken Bøyum som Romeo og Kjersti Dalseide som Julie.

Foto

Det Norske Teatret

Kjærligheten - en revolusjon for to

Publisert: 22. juli 2016 kl 11.12
Oppdatert: 29. desember 2017 kl 13.21

To unge mennesker fra to familier som er i strid. De unge forelsker seg intenst, og det ulovlige forholdet utvikler seg til et dødelig drama. William Shakespeares «Romeo og Julie», som for tiden går på Det norske teatret, er en gammel klassiker, men den kan fremdeles fortelle oss noe om kjærligheten.

Norges mest kjente kjærlighetspsykolog, Sissel Gran, synes William Shakespeare er en glitrende psykolog, og minner om den risikoen mennesker tar når de forelsker seg:

– De vil være nær den utkårede for enhver pris og enser ingen andre hensyn.

En revolusjon

– Kjærligheten er en revolusjonær bevegelse for to, sier Gran og viser til den store lidenskapsteoretikeren Francesco Alberoni. Han har inspirert henne i flere av bøkene hun har skrevet om kjærligheten og paret. For Sissel Gran er paret – de to som har bestemt seg for å holde sammen – en tredje figur, en figur som de to partene har skapt sammen og forpliktet seg til.

Så hva da med den unge kjærligheten, den Shakespeares tragedie om det forelskede par fra Verona har kommet til å symbolisere i vestlig kultur? Fortjener Romeo og Julie å være selve innbegrepet av ung og uskyldig kjærlighet, knust av
familienes uvennskap og samfunnets krav?

Både ja og nei, mener Sissel Gran og datteren Sara Lu Gran Reiertsen, som snart fyller nitten.

Saken fortsetter under annonsen

Foto

God på kjærlighet: Norges mest kjente kjærlighetspsykolog, Sissel Gran (t.h) og datteren Sara Lu Gran Reinertsen tviler på om Shakespeares Romeo og Julie ville blitt et godt ektepar om de hadde levd. (Foto: Privat)

Uten kontroll

– Jeg syntes de to unge virket akkurat som unge forelskede mennesker. Det var imponerende, når det viser seg at hun som spiller Julie er 29. Jeg kjente så godt igjen hvordan hun og ammen snakket sammen. Ammen hadde liksom fått rollen som Julies litt eldre venninne, og de oppførte som unge i dag, sier Sara Lu. Sin unge alder til tross, er dette hennes andre Romeo og Julie-oppsetning – i tillegg til Baz Luhrmanns rocka filmversjon fra 1996.

– Ja, de har dette hyperåpne fjeset, skyter hennes mor inn, og reflekterer over hvor unge Shakespeare har gjort dem. Julie er ikke mer enn tretten, Romeo noen år eldre.

– Du ser hvordan ungdom slipper kontrollen helt. Litt eldre mennesker som forelsker seg greier å holde på i det minste et skinn av kontroll og normalitet.

– Ville Romeo og Julie blitt et godt ektepar dersom de hadde levd?

– Ja, ville det ha gått det bra med disse to dersom dette hadde vært virkelighet og de hadde fått leve? Det har Lu og jeg snakket mye om etter at vi så stykket, og vi er sterkt i tvil, sier Sissel Gran.

Saken fortsetter under annonsen

– I begynnelsen av stykket er jo Romeo forelsket i en annen, i Rosaline, påpeker Sara Lu Gran Reiertsen.

– Med en gang han ser Julie har han glemt henne. Spørsmålet er om han ville ha glemt Julie like fort og fullstendig.

Foto

Alltid aktuelt: Fru Capulet og datteren Julie. Psykolog Sissel Gran minner om at det faktisk finnes noen unge som bor i Norge i dag som betraktes som familiens eiendom og dermed kan «byttes bort». (Foto: Det Norske Teatret)

Deprimert ung mann

– Vi ble enige om at han er en ung mann som forelsker seg fort, og som stadig virrer rundt og leter etter nye sterke følelser. Hans stilling er annerledes enn Julies. Hun er godt passet på, undertrykt vil vi si i dag. Hun er bare tretten år og skal giftes bort til Paris, for det har familien, særlig faren, bestemt. Livet hennes er innsnevret. Mens Romeo og de andre unge mennene i stykket stadig er ute og duellerer og krangler. Disse unge adelsmennene som ikke har noe å gjøre unntatt å finne på ting; kjærlighet er en av disse tingene. Forskning viser at man er særlig disponert til å forelske seg etter at man allerede har vært forelsket, og Alberoni sier at depresjonen gjerne avføder en forelskelse, forteller Sissel Gran.

– Romeo er jo deprimert, det sier alle rundt ham. Vennene er bekymret for ham, innskyter hennes datter.

– Og han er et følelsesmenneske, sier Sissel Gran.

Saken fortsetter under annonsen

– Som Goethes unge Werther?

– Akkurat. Romeo er prototypen for mang en litterær figur etter ham, unge menn som så gjerne vil bli forelsket, og så blir de det. Helst i en kvinne som er uoppnåelig i det samfunnet han lever i, Lotte hos Goethe og godt beskyttede Julie hos Shakespeare.

Familiens eiendom

«Romeo og Julie» er skrevet helt tilbake på 1500-tallet, men stykket får frem noen sider ved kjærlighetens vesen som er aktuelle også i dag,

– De to som forelsker seg tar en kjemperisiko. Særlig når de vet at det de gjør er helt forbudt, og de er villige til å ta konsekvensene. Det er brutalt å se hvordan Julie avvises av hele familien og må legge seg på kne og be om tilgivelse for at hun ikke ville gifte seg med Paris, som er familiens valg. Dette er noe vi er forskånet for, vi som lever i dette paradiset i nord. Men tenk på land som vi ikke ønsker å sammenligne oss med, og på noen av de unge som bor i Norge i dag som vi kanskje ikke ønsker å tenke på. De er familiens eiendom, og kan byttes bort for at familien skal tilegne seg gods og gull, eller for at faren skal knytte forretningsforbindelser. Hos Shakespeare blir denne risikoen illustrert ved at de to faktisk risikerer å bli drept, men uansett omstendigheter ligger det noe revolusjonært i det å bryte opp alt det vante og innlemme et nytt menneske om hovedpersonen i livet. Dette er revolusjonært uansett sted og tid. Det kan bli farlig, sier Sissel Gran.

Foto

Ulovlig kjærlighet: Pur unge Romeo og Julie bestemmer seg for å gifte seg hemmelighet, til tross for at familiene deres strides. (Foto: Det Norske Teatret)

– Så du tror ikke at Shakespeare har tatt med de rivaliserende familiene bare fordi det var realistisk, fordi det faktisk kunne være sånn i 1590-årene da stykket ble skrevet, men også fordi han fikk sagt noe om kjærligheten generelt gjennom dette grepet?

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg tror det er begge deler. Shakespeare bruker også brutaliteten for å fortelle om dristigheten som ligger i kjærligheten. «Romeo og Julie» er ikke noe utpreget romantisk stykke i vår hverdagsbetydning av romantikk som idyll. Det er en voldsom tragedie med en masse slagsmål, drap og selvdrap, men dette sier også noe om pasjonenes voldsomhet.

Den nestbeste sengen

– Kjenner du, Sara Lu, unge mennesker som risikerer mye hvis de forelsker seg, kanskje minoritetsungdom fra skolen eller vennekretsen?

– Noen jeg kjenner kan ikke velge kjæreste eller ektefelle selv. Men dette er ikke noe vi snakker om så mye, det er nærmest et ikke-tema, sier attenåringen.

Sissel Gran lurer på hvor mye Shakespeare tar fra eget liv i tragedien om Romeo og Julie. En av de få tingene vi vet om han, er at han var gift med en langt eldre kvinne, Anne Hathaway, og at han testamenterte sin «nestbeste seng» til henne.

«Mellom ti og elleve prosent av alle faste par­dannelser begynner med en brennende forelskelse»

– Var det fordi de «måtte gifte seg», eller var det en variant av en skikk vi også kjenner fra Norge, hvor for eksempel en ung prest måtte gifte seg med den mye eldre enken etter gamlepresten for å få et sognekall? Det var ingen særlig forbindelse mellom kjærlighet og ekteskap den gang, bemerker psykologen.

Saken fortsetter under annonsen

– Bifigurene i «Romeo og Julie» er også interessante. Vi var opptatt av Mercutio-skikkelsen. Han er en spøkefugl, en fri sjel, mer selvstendig enn Romeo og egentlig mer interessant enn Romeo. Hva slags elsker hadde han blitt, undrer psykologens datter.

Kjærlighet og forelskelse

Enkelte forskere, som sosiologen Anthony Giddens, mener at betydningen av kjærlighet mellom mann og kvinne dukket opp i nyere tid i Europa, som en del av individualismen og interessen for følelser, altså at den er kulturbetinget. Det tror ikke Sissel Gran.

– Jeg tror vi har et grunnleggende psykologisk behov for tilhørighet og for å føle at du er helt spesiell i en annens øyne, og jeg mener det kan belegges historisk. Det er ikke mange kilder om følelseslivet til tidligere tiders mennesker, men etnologen Kari Telste har eksempelvis studert nattefrieriets betydning og romantiske relasjoner i gammel tid i Norge. Hanne Marie Johansen har forsket på forholdene rundt separasjon og skilsmisse fra midten av 1500-tallet. Det var i prinsippet ulovlig å skille seg og svært få fikk innvilget skilsmisse, men det var tre unntak: utroskap, dessertering eller impotens. Men det handlet også den gangen både om fornuft og følelser. I rettsdokumentene Johansen har undersøkt ser man eksempler på at ektefeller også den gang kunne klage over uvennlighet og avvisning fra partneren, de lengtet etter en «stallbroder», en kjærlig og god venn i ektefellen.

«Forelskelse er knyttet til frykt, kjærlighet til at man innlemmer ham eller henne i sin verden»

– Det Romeo og Julie opplever pleier man å kalle «kjærlighet ved første blikk». Det kan lyde litt komisk, som en dårlig film…

– Det er fordi vi oversetter fra engelsk, «love at first sight». På engelsk skiller man ikke mellom «kjærlighet» og «forelskelse». Alt er «love». Men vi har to ord for det, og ethvert barn vet forskjellen mellom kjærlighet og forelskelse. «Han ble hugtatt» sa vi på norsk før i tiden, det er et bedre uttrykk. Munken i stykket, broder Laurence, som vier de to unge, vet det også. Han advarer mot den type «love» som kan brenne fort ut. Han sier at de skal være varsomme med kjærligheten, for den kan være farlig. Men han går allikevel inn for ekteskap, for han vil ha slutt på det langvarige uvennskapet mellom familiene Capulet og Montague. Alle personene til Shakespeare har sine egne motiver, påpeker Sissel Gran.

Foto

Tragedie: «Romeo og Julie» er en klassisk, dramatisk, blodig og dødelig historie om kjærlighet. (Foto: Det Norske Teatret)

Hun mener kjærligheten er et veldig alvorlig tema, selv om vi forsøker å snakke den i hjel med dårlige filmer, banale kjærlighetssanger og trøtte klisjeer.

– Kjærligheten spiller på evolusjonens banehalvdel. Det handler om å holde sammen så lenge at det blir levedyktig avkom av det. En forelskelse kan gå over på en uke. Det tar to år før det kan kalles kjærlighet.

– Hvor ofte blir forelskelse til kjærlighet?

– Mellom ti og elleve prosent av alle faste pardannelser begynner med en brennende forelskelse, som Romeo og Julies. Flertallet begynner med vennskap og «daglig eksponering». Hun eller han vi ser ofte, «the girl or the boy next door» eller en kollega, blir ofte den utkårede.

Dyp ro versus stor frykt

En av forskjellene mellom kjærlighet og forelskelse er ifølge Sissel Gran at forelskede par er som Romeo og Julie, de lider ufattelige piner hvert sekund de er fra hverandre. De er livredde for å miste den andre. Det er tortur hvis den andre skal ut på en reise eller bare går på jobb eller i butikken. Den forelskede få ikke sove om natten før de ser ham eller henne igjen. Kjærligheten derimot, handler om at når du tenker på din kjæreste, blir du rolig. Mennesker som opplever en stabil kjærlighet, tåler adskillelse. De har trygghet og vet at den elskede ikke når som helst kan forsvinne med en ny flamme.

«Det er typisk for et godt samliv er at det tåler å bli pirket litt på.»

– Forelskelse handler om at når du tenker på den andre blir du eksaltert. Forelskelse er knyttet til frykt, kjærlighet til at man innlemmer ham eller henne i sin verden, sier Gran.

Hun deler kjærligheten opp i tre aspekter. Det første er tilknytning – det er et grunnleggende behov for mennesker å være nær andre. Det andre aspektet er omsorg – de som elsker hverandre har omsorg for hverandre. Dette er også et grunnleggende menneskelig behov. Det tredje aspektet er attraksjon, sex. Det er minst viktig av de tre. Hos mange lykkelige ektepar opphører sexlivet, kanskje på grunn av sykdom, men de er fremdeles like knyttet til hverandre.

– Her kan jeg forresten en sang – alle kjærlighetssanger er jo ikke så dumme, fortsetter psykologen, og deklamerer:

This is the end of a beautiful friendship
It ended a moment ago
This is the end of a beautiful friendship
I know, for your eyes told me so
We were always like sister and brother
Until tonight when we looked at each other
This is the end of a beautiful friendship
And just the beginning of love

– Denne gamle svisken fra 1956 pleide bestefar og bestemor å synge sammen på kjøkkenet, til bestefars gitar, forteller Sissel Gran, henvendt til datteren.

– Da så de på hverandre på en spesiell måte, og vi visste at det var et godt tegn. De var gift i femtitre år.

I romaner og opera

– Hvor vanlig er den «store» kjærligheten, hvis vi ser bort fra par som Romeo og Julie, Tristan og Isolde?

– Når du sier den store kjærligheten, tenker jeg på Tornerose og Snøhvit som fant hver sin prins. Da er vi ikke på kjøkkenet lenger, men inne i eventyrenes verden. Kjærligheten i romaner og opera kan også være slik. Ordet romantisk har også en link til 1200-tallets tidlig nedskrevne kjærlighetshistorier, historier som ble skrevet på «lingua romana», det språket folk snakket, altså ikke latin. Slik kjærlighet endte som oftest dårlig.

Den store kjærligheten er av den slitesterke sorten, slik jeg ser det. Det er typisk for et godt samliv at det tåler å bli pirket litt på. De to tåler å bli korrigert, uten å se det som avvisning. I et godt parforhold stoler man på hverandre. Begge partene kan jenke seg, gi etter – gjør noe den andre liker og ikke bare det de selv liker, sier Sissel Gran.

– Jeg tenker på Nora i «Et dukkehjem», som trodde hun hadde fått den store kjærligheten i mannen Thorvald Helmer, skyter Sara Lu Gran Reiertsen inn. Hun synes Kristine Linde og sakfører Krogstad er et langt bedre kjærlighetspar enn dukkehjemmets skuffede Nora og hennes feige ektemann.

Den store kjærligheten

Sissel Gran vil nødig være moralistisk. Hun har tross alt nettopp gitt ut boken «Det er slutt. Historier om løstrivelse», hvor hun tar den som bryter ut av et forhold i forsvar. For det er ikke sikkert at kjærligheten varer evig, mener hun, og det er ikke sikkert at den som går har mest skyld i at parforholdet ikke lykkes. Men paret ligger allikevel hennes hjerte nærmest. Hun er overbevist om at de fleste gjerne vil at forholdet skal vare.

Foto

Svevende: Ung, heftig og hodestups forelskelse. Den berømte balkongscenen i «Romeo og Julie» skjer i Det norske teatrets versjon i en klatrevegg. (Foto: Det Norske Teatret)

– Det jeg definerer som den virkelig store kjærligheten, er kjærlighet man kan stole på. Psykologen Leslie Greenberg kaller kjærligheten for en emosjonell kontrakt. Jeg er enig i det, og vi kan si at denne kontrakten har to «paragrafer», der den ene er tilknytning og den andre er identitetsbekreftelse. Vi trenger å høre til, og vi trenger å bli bekreftet og forstått. At du, partneren min, ser meg som menneske og forstår hva jeg trenger. At du backer meg opp, slik at jeg kan bli den beste utgaven av den jeg er, sier Sissel Gran. Hennes datter henter frem igjen Ibsen:

– I Ibsens «Fruen fra havet» ser vi et godt eksempel på betydningen av å bli forstått og bekreftet. Elida velger den trygge, kjedelige ektemannen Dr. Wangel når hun forstår at hun ikke er fanget i ekteskapet. Når ektemannen lar henne velge i frihet og dermed respekterer henne som et fritt menneske, forsvinner dragningen mot den mystiske fremmede som skulle forløse henne. Elidas grå doktor-ektemann er faktisk en utradisjonell mann. Så hun velger ikke kjedelig. Hun velger klokt. Det hadde jeg kanskje ikke sett, hvis ikke hun der – hun nikker i retning av sin mor – hadde snakker om kjærlighetskontraktens to paragrafer hele tiden.

– Vi lengter fremdeles

– Lærer vi om hva kjærlighet er via litteratur, teater og film? Har «Romeo og Julie» vært en god læremester disse siste 400 årene?

– Ja, selvfølgelig. Menneskenes følelsesliv er det samme som det alltid har vært, sier Sara Lu Gran Reiertsen.

– Riktig, sier mor.

«Blant de yngre generasjonene har vi fått en dumpe­kultur.»

– Hvordan står det til med kjærlighetens plass i psykologifaget?

– Det var veldig undervurdert da jeg var student, da handlet det mest om kommunikative strategier, språk, gruppepsykologi og persepsjon, og lite om følelser. Kjærlighet og følelser er fremdeles undervurdert i faget, selv om det begynner å komme seg. Kjærlighet har størst plass i de psykologiske retningene som arbeider med barn og tilknytningsproblematikk, sier Sissel Gran.

– Har det at en del psykologer nærmest nedvurderer kjærligheten en negativ effekt på hvordan folk flest ser på kjærlighet, tror du?

– Det tror jeg. Det er påfallende hvordan par som kommer i terapi hos meg ikke kjenner hverandres følelsesspråk. Hun kan for eksempel ikke være klar over at han fremdeles sier at han er glad i henne, for han viser det ikke på en måte hun forstår. Jeg må ofte få ham – eller henne – til å si det høyt: «Jeg er veldig glad i deg, jeg elsker deg.» Det kan sitte langt inne.

Dumpekultur

– Du mener vi lengter mer etter kjærlighet enn vi vil innrømme i den moderne verden. «Det moderne mennesket er sannsynligvis mer romantisk og sårbart enn noensinne», skriver du i «Kjærlighet i hastighetens tid» fra 2004. Hvordan er det gått siden?

– Vi lengter fremdeles. Blant de yngre generasjonene har vi fått en dumpekultur. Nå finner folk hverandre på nettet. Det kan være bra, men ikke for alle. Jeg har truffet mange 35-åringer som synes det er skremmende. Det kan være kvinner som tror at nå har de endelig truffet noen de går godt sammen med, og så er han plutselig vekk – som et spøkelse. Ikke rart det kalles «ghosting», sier Gran, som legger til at de fleste ikke er begeistret for bruk-og-kast i kjærlighet. De fleste forsøker fremdeles å få til varige forhold.

– Hvis Romeo og Julie skulle levd i dag og hadde blitt kjent på nettet, hva kunne ha skjedd? Ville de ha endt opp som et par?

Begge ler og rister på hodet:

– Kanskje Julie ville vært klar for det. Men Romeo er en spenningssøkende ung mann med hodet fullt av fantasier, som forelsker seg fort, særlig i farefulle situasjoner. Det er lett å blande sammen spenning, fare, frykt og forelskelse, sier Sissel Gran.

– Romeo hadde nok bladd videre til neste vakre ansikt på Tinder for å finne en ny Rosaline, tipper Sara Lu Gran Reiertsen.