Knut Olav Åmås: – Ledelses­litteraturen er som slanke­industrien

– Jeg har lest en del ledelseslitteratur, ikke for mye, og vært på en del seminarer og lederutviklingskurser, heldigvis ikke for mange, men det jeg har lært mest av, er ved å lede selv og ved å ha hatt gode ledere selv, sier Knut Olav Åmås.

– Og noen ganger har jeg lært ved å lytte til gode ledere. Torry Pedersen i VG er en av dem. Jeg har ikke hatt ham som leder selv, men fått innsyn i hans måte å være leder på. En av de få lederskribentene jeg har lært noe av er Elin Ørjasæter. Hun har skrevet et par virkelig gode bøker om ledelse. De som snakker godt om ledelse, har det til felles at de er nær praksis, legger han til.

– Er ledelseslitteraturen ofte keiserens nye klær?

– Det er en del nonsens i den bransjen. Kvakksalveri eller keisernes nye klær om du vil. Det kommer nye kurs og bøker hele tiden. Ledelse er ikke noe mystisk og opphøyd. Det handler om grunnleggende menneskelige egenskaper og normal folkeskikk. Jeg leser Ukeavisen Ledelse hver uke, og sannelig ser at dere har problemer med å fylle 24 sider med det samme temaet uke etter uke. Det blir mange lister med raske tips for å mestre ditt og datt på en lur måte.

– Det er jo komplisert å være ansatt også. Kanskje vi burde fått Ukeavisen Ansatt?

– He he. Ja, du kan jo starte opp selv og søke Fritt Ord om midler, sier han og smiler.

Be om kritikk

Åmås mener at en god leder ikke bare må ha format nok til å tåle kritikk, men bør aktivt og kontinuerlig be de ansatte om det.

– En god leder må snakke og skrive så andre forstår det. Han må selvsagt forsøke å gjøre det han har sagt han skal gjøre. Og ikke bare late som han ønsker det, men virkelig vise at han ønsker motstand og kritikk for å gjøre prosessene og resultatene best mulig og arbeidsmiljøet åpent, sunt og rasjonelt. Mange ledere ønsker ikke det, for kritikk er tidvis både slitsomt og ubehagelig, sier han.

– Lederen bør ikke bare be om kritikk og motstand, men stadig gjenta hvor sterkt han ønsker kritikk og motstand. Da må han også ta i mot kritikken og bruke den til å vurdere endringer. Jeg tror mange medarbeidere opplever at deres spørsmål, innspill og forslag ikke egentlig er så velkomment, fordi det kompliserer og tar tid. Ledere er jo dessuten ikke mer fornuftsmennesker enn de fleste andre. De kan synes de står i en skog av motstandere og blir ekstra glad i de medarbeiderne som alltid er medgjørlige og bare leverer. Men det er farlig!

Fritt Ord-direktøren anbefaler åpenhet og gjennomsiktighet:

– Vær så gjennomsiktig som mulig som leder, selv om du da også dummer deg ut. Vær lett å «lese». Gjør ikke folk usikre på om du har en skjult agenda. La medarbeiderne se i kalenderen din så de vet hvor du er og hva du gjør og med hvem. Ikke sitt bak lukkede dører. Vær tilgjengelig når du kan.

Noe av et viktigste for de ansatte er å stikke innom og spørre om et råd uten at de må klatre over den terskelen det er å be om et møte. Vel, det siste går kanskje ikke på større arbeidsplasser, tilføyer han.

Etter Åmås oppfatning er mange avisredaktører for lite ute i felten. Den tidligere kultur- og debattredaktøren i Aftenposten mener at for mange medieledere er for mye sammen med andre medieledere og mediefolk. De beste ideene dukker ikke opp bak et skrivebord, men når du møter folk i helt andre miljøer, påpeker han.

– Kreative idéer kommer sjelden på idémyldringer eller seminarer med gule lapper. Men i uvante sammenhenger. Som når jeg svømmer. Eller når jeg går. Jeg gikk på pilegrimstur gjennom Valdres med kjæresten min sommeren for to å siden. Han kommer fra Valdres, så det er litt ekstra givende å gå akkurat der, forteller han.

Nettverkskongen

Åmås leder egentlig ikke så mange selv akkurat nå. I stiftelsen Fritt Ord er det 11 ansatte og i Aftenposten hadde han direkte personalansvar for 30. Men han er desto mer synlig i offentligheten, og desto bedre kjent blant dem som deltar aktivt i kulturlivet, akademia, politikken, frivillige organisasjoner og andre meningsproduserende arenaer.

Sjansene er ganske store for at de kjenner ham personlig også. For Åmås skal ifølge ryktene ha et av Norges største nettverk. Han bekrefter det ikke. Han avkrefter det ikke heller, men kommer med politikerfrasen «det får andre svare på. Alt er jo egentlig nettverk når man bare har jobber som går ut på å ha kontakt med folk». Men så har han jo vært politiker selv et års tid som Torhild Widveys statssekretær i Kulturdepartementet.

– Det er nødvendig å være mye ute fordi Norge har så mange småmiljøer som dessverre er lukket om seg selv og har liten befatning med hverandre. Det er ganske mange adskilte sfærer. Kultureliten, akademia, journalistmiljøet, politikerne osv. Jeg går på tvers og har veldig stor glede av det. For noen år siden som tidsskriftredaktør arrangerte jeg store fester på Stratos på toppen av Folketeaterbygningen hvor jeg blandet miljøene.

Åmås sier alt dette mens han ser ned – det kommer bare noe små gløtt opp på journalisten for se om hun har fattet poenget eller har fått med seg en god formulering. Han snakker forholdsvis lavt; kroppsspråket er behersket. Hvis man observerer ham på møter, konferanser, kunståpninger eller premierer, vil man kanskje se ham fordypet i rolig samtale med en eller annen kjent person. Men det ser ikke ut som om Åmås løper etter opinionsskaperne akkurat; de kommer til ham. Og når han leder åpne møter, f. eks. på Litteraturhuset, kan man oppleve ham som svært tilbakeholden der han sitter med armer og bein i kors og ser ned på sin computer. Skjønt det er trolig ikke slik han vil beskrive seg selv.

Liv og røre i spaltene

– Hvis jeg skal karakterisere deg ut fra ditt medieimage vil jeg si: intelligent, enormt nettverk, har helhetsblikk og tenker flere skritt fremover, allikevel tilbakeholden, sjenert på grensen til keitete … Hva sier du selv?

– Nå lot du deg forlede av stemmen min, sier han og gløtter opp. Jeg får ofte høre fra kvinner i 40-50-årene at jeg ha slik fin, perfekt P-stemme. Når man virker litt tilbakeholden og snakker med en kanskje litt monoton stemme, konsentrer lytterne seg om innholdet og budskapet, hevder Åmås.

– Angela Merkel har tillit – og har sin egen karisma og utstråling. Alle må ikke være Hans Wilhelm Steinfeld for å bli hørt, sier han – og ser opp til en forandring. Med et lett uutgrunnelig uttrykk. Litt ertende kanskje.

– Har du tatt en IQ-test noen gang, og hva viste den?

– Ha ha, jeg vet i vet fall ikke IQ-en min. Jeg mener forresten at de som rekrutterer ledere, ofte legger for liten vekt på intelligens. Intelligens – og en god intuisjon, som jeg synes er en veldig sentral del av intelligensen – er viktige egenskaper for en leder, i tillegg til alle sosiale egenskaper, sier han.

Vi snakker om ytringsfriheten – som jo er selve hovedtemaet i Fritt Ord. Og for Åmås personlig også, skal man dømme etter alle de originale stemmene han fikk lokket frem i Aftenpostens spalter den gang han hadde hånd om debattstoffet. Det er vanskelig å huske det nå, men Åmås gjorde i en periode debattstoffet i den gamle tanta så sprekt at mang en god Høyre-velger nok satte morgenkaffen i halsen. «Etablerte, eldre, mannlige rikssynsere fikk klippekortet inndratt», som han selv uttrykker det, mens Mohammad Usman Rana og Espen Ottosen i Misjonssambandet ble nye gjengangere i spaltene. Og, som han sier:, «Vanlige folk over hele landet, til og med kriminelle og innsatte i fengslene».

Misforstått lojalitet

– Hvordan står det til med ytringsfriheten i Norge i dag?

– Vi har en avisflora på 230 aviser her i landet, flere enn for 20 år siden, takket være en sjenerøs mediepolitikk. Sosiale medier har demokratisert ytringsfriheten ytterligere. Vi har et lovverk som beskytter ytringsfriheten, og det fungerer oftest godt. Det så vi under Ulrik Imtiaz Rolfsen-saken for et par måneder siden. Lovverket har også offentlighet som hovedprinsipp, det vil si at de få tingene om ikke er unndratt fra offentligheten, skal være både offentlige og lett tilgjengelig, begynner Åmås.

– Men det er allikevel fryktelig vanskelig å få innsikt i saker som er av åpenbar offentlig interesse, selv etter flere tiår med offentlighetslov. Det er svak kultur for ytringsfrihet i helse- og sosialsektoren, politiet og kommunene. Ansatte blir avkrevd en misforstått lojalitet, en lojalitet utover enhver grense, hvor enhver kritikk noen steder blir oppfattet som på grensen til det illojale, eller over denne grensen. De kan bli truet med represalier når de offentlig diskuterer ressursbruk og organisering av sin egen sektor. Nå snakker jeg om langt flere enn de få varslerne, som Robin Schaefer og Jan Erik Skog. Begge har fått Fritt Ord-prisen.

– Dere må jo ha det usedvanlig høyt under taket her i Fritt Ord? Her er det vel lov å for de ansatte å ha de mest aparte holdninger og meninger? Har dere Nina Karin Monsens meningsfeller ansatt – og Muhammad Usman Ranas?

– Joda, vi har takhøyde for det meste, men vi har nok ikke spennet fra Monsen og Rana til Fjordmann i staben, nei. Han tilføyer mens han gløtter opp:

–Men Fjordmann kom forresten nettopp innom med den nye boken sin.

Fra Odda til Wien

Den siste boken til Knut Olav Åmås selv er en reisehåndbok, om en av hans favorittbyer, nemlig Wien. Den har han skrevet sammen med kjæresten sin, Knut Aastad Bråten, som er redaktør i Syn og Segn. Paret har tidligere utgitt en bok om New York sammen – den andre favorittbyen. På egenhånd har Åmås har også utgitt flere bøker om den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein og den norske dikteren Olav H. Hauge.

Mens Wittgenstein fant det han lette etter i en hytte i Skjolden i Luster kommune i Sogn og Fjordane, drar de to Knutene årlig både til Wien og til Maloja, en liten landsby nær St. Moritz i de sveitsiske alpene.

-Du skriver i boken om Wittgenstein at «han insisterte på å velge de menneskene han skulle forholde seg til i sin tilværelse, på samme måten son han hadde en sterk vilje til å forme sitt liv». Er dette noe du kjenner igjen hos deg selv?

– Å være arkitekt for sitt eget liv har preget mitt eksistensielle syn på livet. De siste 50 årene har de mest privilegert av oss hatt en så enormt stor valgfrihet. I vår tid kan vi velge vår egen omgangskrets, for eksempel. Jeg er svært glad i familien, men venner er også familie for moderne mennesker. Godt vennskap er også en form for kjærlighet. Husk at jeg også har redigert en bok om fenomenet vennskap.

– Du kommer fra et lite industristed, og ble altså ikke født som en av de mest privilegerte, i betydningen stor nedarvet nettverk fra Oslo Vest?

– Jeg vokste opp i Odda, ja. I en helt vanlig familie. Faren min var gymnaslærer, moren min drev en filial av S-laget, sier han og beskriver en oppvekst hvor han streifet rundt og fotograferte natur og blomster, og begynte i lokalavisen som tenåring. Kort etter frilanset han også i Bergen Tidende, både som fotograf, redigerer og skrivende journalist.

– Jeg husker at jeg syntes noen av artiklene var litt slappe, så jeg prøvde å sprite dem opp. En ganske liten sak om kreftforskning ga jeg tittelen «Kreftgåten trolig løst». Allikevel fikk den ikke mer enn to spalter som ble plassert nederst på siden. Han titter opp og trekker på smilebåndet.

– Jeg jobbet litt for Aftenposten også rundt 1990 og var redaksjonssekretær for forskningsmagasinet til Universitetet i Bergen. Der laget jeg en poetisk tittel til en nekrolog: «Han ville heller vere enn å syne.» Men håndskriften min var så stygg at på setteriet ble den til «Han ville heller veve enn å synge.»

Minoriteter

Småpussige anekdoter er det vi får om barndom og ungdom, han går ikke inn på noe mer personlig. På spørsmål om hvordan det var å vokse opp som homofil på småstedet Odda, svarer han kort at han ikke var ute av skapet før han var 23, og at han hadde flyttet til Bergen som nittenåring. På oppfølgingsspørsmålet om han vel var homofil selv om han var i skapet, svarer han at han var opptatt med skole og hobbyer.

Det virker som om han gjerne vil fremstille seg selv som litt «vanligere» enn han fremstår som utad. «I forrige uke holdt jeg et fordrag om Bruckners femte symfoni», blir fulgt av tilføyelser om at når han har fri – det skjer dessverre ikke så ofte – ligger han gjerne på sofaen og hører på Madonna og Pet Shop Boys eller ser The Great Gatsby-filmatiseringen til Baz Luhrmann. Og neida, han leser ikke bare Wittgenstein, men Linn Ullmanns siste roman og Vebjørn Selbekks «Fryktens ansikt» også.

– Hvorfor har du skrevet «Jeg er jødisk»?

– Det var tittelen på den første kommentaren jeg skrev da jeg begynte som spaltist i Morgenbladet for 12-13 år siden. Jeg har alltid vært interessert i jødisk kultur og miljøer, og samtidig selvfølgelig også i historien til denne lille, utsatte minoriteten. Wittgenstein var jo jøde, og Freud, og en lang rekke andre…

Her snakker han litt om den spennende østerisk-jødiske kulturen i Wien for drøye hundre år siden – en av fødebyene til det moderne europeiske samfunn på så mange ulike vis.

– Jeg trodde du kanskje sammenlignet deg med jødene ettersom du er homofil, en annen utsatt minoritet?

– Det også. Det er noe av den samme følelsen av utsatthet og annerledeshet, i alle fall historisk. For homofile er Norge i dag et privilegert samfunn lovmessig og etter hvert også når det gjelder holdninger. Jeg fikk en del negativ respons for noen år siden fordi jeg antydet at jødehat i muslimske miljøer er et stort og underbelyst problem. Da var det noen som mente: Hvordan kan du sette minoriteter opp mot hverandre, og hvorfor er du interessert i denne lille «filleminoriteten» som de norske jøder? Jeg tror for øvrig jeg var en av de første som skrev om homofile muslimer, en dobbelt minoritet.

– Er du religiøs selv på en eller annen måte?

– Jeg er svært interessert i religion som sosialt, historisk og kulturelt fenomen.

– Er du blitt hetset selv noen gang for din legning?

– Jeg kan ikke klage, når man sammenligner med folk som Amal Aden, som virkelig er utsatt og betaler en pris. Jeg har ingenting å snakke om i så måte, bare en del trakassering og trusler. Men jo, en gang for et par tiår siden opplevde jeg noe fysisk: Jeg gikk hånd i hånd med min daværende kjæreste på Frogner i Oslo da en gammel dame med stokk var på vei forbi oss. Da stoppet hun, utbrøt høyt, «æsj!» og spyttet etter oss. Men det var for lite kraftfullt, hun traff ikke, og vi sa i fra hva vi synes om hennes oppførsel.

Knut Olav Åmås foredrar. Her fra et møte om hatefulle yrtringer. (Foto: NTB-scanpix).