Ledere utenfra: Flyktningen som ble «årets forretningsmann»

Slutten av 1980-årene. Bardhec Ademaj er kosovoalbaner, en folkegruppe som blir forfulgt og trakassert av etniske serbere. Han kan ikke søke lykken andre steder, blir nektet pass og utreisetillatelse. Begrunnelsen er at Bardhec ikke har avtjent verneplikten.

Kosovo ligger sør i Serbia og er gnisten som blir til en borgerkrig i 1992 og som utvikler seg til en internasjonal storkonflikt der NATO etter en tid går inn for å hindre folkemord.

1989: Bardhec biter sammen tennene, tar mot til seg og går frivillig inn i militæret der han vet han vil bli sett ned på. Han snakker ikke serbokroatisk som er eneste gangbare språk i forsvaret. Serbokroatisk og albansk er like forskjellige som norsk og samisk.

-Jeg pugget gloser og prøvde så hardt jeg kunne. Det er utrolig hvor fort man lærer hvis man må. Etter noen uker snakket jeg såpass at jeg klarte meg i hverdagen. Etter tre måneder hadde jeg god kontroll og følte meg tryggere, forteller Bardhec. Han er pliktoppfyllende i tjenesten og står på. Gutten får en attraktiv kontorjobb og lærer mye. Men militærlivet er å balansere på en tynn line over mange farer.

En offiser, som misliker kosovoalbanere, kommer inn på kontoret og gir Bardhec en bok med hemmelige opplysninger. Mannen gir ordre om at Bardhec skal dra og levere boka til en general. Han insisterer på at unggutten skal holde boka på en bestemt måte, med en pekefinger stukket inn mellom sidene. Bardhec tenker ikke over at det da ser ut som om han har lest i boka.

Når generalen får se hvordan Bardhec holder boka blir han rasende.

-Jeg skjønte at jeg hadde gått i en felle og ble veldig redd. Jeg visste at dette kunne lede til flere år i fengsel.

Her skal det ingenting til før et liv går til helvete. Bardhec ser generalen rett i øynene og sier: - Hør her. Jeg er ikke dum. Jeg er i alle fall ikke så dum at jeg ville la det se ut som om jeg har lest i denne boka. Jeg bare gjorde som jeg ble bedt om.

Bardhec blir trodd. Han rekker å gjøre seg ferdig med militæret før krigen bryter løs.

Til Sunnmøre

1990: Bardhec jobber i farens og onkelens håndverksbedrift. I Kosovo blir den politiske situasjonen stadig mere spent. Det er straffbart å søke asyl i andre land. Bardhec gjør det likevel og kommer til Oslo, ganske blek om nebbet. Den første uken klarer han ikke å spise noe særlig. Frykten for framtiden er stor. Etter seks måneder går veien videre til et mottak i Hareid på Sunnmøre. Her er det en setning som blir helt avgjørende for resten av livet:

"Skal du leve i Norge må du lære deg språket".

- Det var en av de andre beboerne som sa dette til meg. Jeg er ikke spesielt flink i språk. Norsk var verre å lære seg enn serbokroatisk. Men det gikk. Alt går. Hvis man vil.

Bardhec blir etter hvert så god i norsk at han kan fungere som tolk. Det gjør den lange ventetiden på mottaket mer meningsfull. Det tar 2,5 spente år før Bardhec får vite at han kan bli i Norge. Jobbe her. Bygge en fremtid. Gutten har bare ni år folkeskole. Ingen videreutdanning. Oddsene kunne vært bedre.

-Alt jeg kan, har jeg lært på egen hånd. Det å jobbe betyr alt for meg. Det er nøkkelen til det meste. Jeg kommer fra en familie som tar hardt arbeid er en selvfølge. Jeg er eldst av ti søsken. Det var alltid noen å passe. Oppgaver som ventet. Jeg fikk en streng oppdragelse.

Fra mottaket på Hareid drar Bardhec til Ålesund for å jobbe først i fiskeindustrien, deretter i et renholdsfirma.

-Da jeg hadde jobbet som renholder i bare to, tre uker ble jeg kalt inn på kontoret til sjefen og eier av virksomheten. Han skulle inn i militærtjeneste og spurte om jeg kunne lede bedriften, mens han var borte. Jeg sa blankt nei. Jeg hadde ikke nok kompetanse til å lede en slik bedrift.

Første lederjobben

Men Bardhec lar seg likevel overtale til å prøve seg som leder. Han jobber 12 timer i døgnet. Er høyt og lavt. Virksomheten går stadig bedre, tjener gode penger og vokser. Snart blir bedriften kjøpt opp i flere omganger før den ender hos Industrivask AS, som senere blir til West Facility Mangement AS som nå har virksomhet i Ålesund og Bergen. Bedriften driver eiendomsservice og kantinedrift.

-Sunnmøringer er kjent for å være dyktige kremere og være flinke med penger?

-Ja, det stemmer. Er det ikke herlig? Jeg elsker dette. Ålesund er det beste som kunne skjedd meg. Jeg har blitt møtt med respekt og har fått mange venner, sier Bardhec. Han er blitt 46 år gammel og har i mange år ledet West Facility Mangement AS med over hundre ansatte. I tillegg er han medeier i firmaet RBI AS som importerer kjemikalier og desinfeksjonsmidler fra Storbritannia.

Heder fra hjemlandet

West Facility Mangement driver renhold og service i de fleste sentra på Sunnmøre og i Romsdal. Det er en solid bedrift som er blitt lagt merke til. Høsten 2014 får Bardhec er overraskende beskjed. Myndighetene i Kosovo har kåret ham til årets forretningsmann i utlandet. Mannen reiser ned og mottar hederen. Saken blir slått stort opp i avisa Sunnmørsposten og på bildet står Bardhec mellom to statsråder og smiler fra øre til øre.

-Å bli hedret på denne måten betyr mye for meg. Jeg hadde aldri drømt om at det landet jeg kommer fra skulle vise meg en slik anerkjennelse. Responsen har også vært overveldende her i Ålesund. Jeg har vel aldri fått så mange klemmer og klapp på skulderen som jeg har fått denne høsten.

Bardhec husker navnet til alle sine hundre ansatte. Han praktiserer "management by travelling around", er hele tiden på farten.

- Hva er hemmeligheten bak suksessen?

- Det viktigste er å lytte og være flink til å gi ros.

-Jeg liker å være sammen med mine medarbeidere. Jeg kjenner dem godt og har vært med på å ansette de aller fleste, sier Badhec. Også kona Anne Britt jobber i bedriften med ansvar for kantinedriften. - Hun bestemmer alt hjemme. Men på jobben er det jeg som er sjef, sier Bardhec . Han og Anna Britt har tre barn i alderen 15 - 21 år. Eldstemann jobber i bedriften.

Tar selv i et tak

Bardhec jobber selv som renholder et par dager i måneden, fordi han liker det.

-Det er enkelte som begynner med renhold fordi de ikke har noe annet alternativ. Slik har jeg aldri følt det. Jeg stortrives i dette yrket, kunne ikke tenkt meg noe annet. Når jeg gjør rent er hodet tømt for alle bekymringer.

-Jeg er også stolt over at jeg har gjort karriere og har fått til mye. Jeg har likt å vokse med økende utfordringer, har fått god lønn og betingelser og frihet til å drive etter mitt eget hode. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg vil også si at renhold er en bransje som det er meget vanskelig å lykkes i fordi konkurransen er hard, prispresset stort og det er mange useriøse konkurrenter. Jeg er stolt av at vi takler dette, er solide og har kunder som gir oss tillit år etter år.

-Hvordan sikrer du god lønnsomhet i bedriften?

- Jeg har et meget kritisk blikk på innkjøp og alle kostnader. Vi har gode rutiner som gjør at vi meget raskt avdekker om noe gir oss tap eller fortjeneste. Det er nok en del i denne bransjen som har latt ting flyte og brent seg på å miste oversikten. Det er mye å holde rede på og mye kunnskap som kreves. Men livets skole er faktisk den beste skolen.

-Koketterer du nå?

-Nei, jeg tror mange vil være enig med meg i at det viktigste du trenger i yrkeslivet lærer du på jobben. Jeg har for eksempel sett hvordan ansatte har blitt behandlet dårlig av andre ledere. Jeg prøver selv å være en problemløser og støttespiller overfor mine kolleger.

Jobb viktigst

-95 prosent av dine ansatte er innvandrere som kommer fra hele 22 forskjellige nasjoner. Hvilke råd vil du gi til de som er nye i Norge?

- Det beste rådet jeg kan gi er å prøve og bli en del av det norske samfunnet. Gå på skole. Få deg jobb. Skaff deg norske venner. Delta i aktiviteter i lokalmiljøet. Jeg syns også at vi skal stille tydeligere krav til innvandrere.

-Norsk som arbeidsspråk, funker det?

- Vi får støtte fra arbeidslivets kompetansepartner (AOF) slik at 15-16 av våre ansatte årlig kan dra på seks måneders språkkurs på kveldstid. Enkelte får også litt fri fra jobben for å lære seg språket. I de fleste tilfeller har kursene god effekt. Folk får økt selvtillit og økt selvfølelse. Jeg er elendig i engelsk. Derfor har vi norsk som felles språk. Jeg tror det er til det beste, sier Bardhec. Vi sitter i bilen hans og kjører gjennom sentrum av Ålesund. Mannen peker og gestikulerer.

-Den restauranten der borte er en av byens aller beste gourmet-steder. Vi har hatt ansvar for renholdet i flere år. For noen år siden holdt de på å gå konkurs og skyldte oss mange penger. Da sa jeg at de godt kunne vente noen måneder med å betale. Det gjorde de, da de kom seg på fote igjen. Jeg har aldri problemer med å få bord der, sier Bardhec.

-Denne byen har vært helt fantastisk. Jeg hadde aldri klart meg uten de mange som har vist meg tillit og som har vært rause og inkluderende. Nå har jeg vært norsk statsborger i mange år. Jeg føler meg hjemme her. Norge er mitt hjemland. Jeg drømmer på norsk. Jeg liker å reise og er ofte i utlandet, men etter noen uker vil jeg hjem. Til Ålesund. Til fjellene og havet og været og folka. Det er ingen i verden som kan matche dette. Her lever vi i et av verdens rikeste, fredeligste og flotteste land. Det er lett å glemme at for noen generasjoner siden var Norge blant de fattigste i Europa. Vi kan alle være meget stolte av den utvikling som landet vårt har hatt.

Bardhec Ademaj

Bardhec Ademaj (46) vokste opp som den eldste av ti søsken i Kosovo i det tidligere Jugoslavia. Faren var murer og moren hjemmeværende. Han har ingen utdannelse ut over ni år grunnskole. Kom til Norge som flyktning i 1990. Har i snart 20 år vært daglig leder av West Facility Mangement AS med hundre ansatte. Han er også medeiere i et firma som importerer kjemikalier.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Ledere utenfra» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.