Lederrollen: Tiltrekker seg psykopater og narsissister

Adrian Furnham, som er psykolog og professor på University College i London University og på Handelshøyskolen BI mener at vi leter vi etter mennesker med visse «lederegenskaper» til å lede virksomheter, men at vi ikke sjalter ut de som har medfødte personlighetsforstyrrelser eller har valgt å være hensynsløse og amoralske. På denne måten får vi flere ledere med slike egenskaper enn snittforekomsten av disse mennesketypene i befolkningen.

– De som ansetter – styrer, og hodejegere – er for eksempel opptatt av at kandidaten skal være velartikulert, ha selvtillit, være representativ å se på og ha mot til å gjøre endringer og ta beslutninger. Dette kan være gode egenskaper for en leder, men altfor mye av det er oppskriften på en psykopat, sier Furnham.

Han forklarer at egenskaper som inngår i personlighetsforstyrrelsen psykopati er normalegenskaper dratt ut i én, ekstrem retning. På en skala, med svært lite selvtillit på den ene siden og ekstremt mye på den andre, har psykopaten så mye at han eller hun kun ser seg selv. Ingen andre betyr noe – verken styret, aksjeeierne, de ansatte eller bedriftens og dens fremtid. Ikke å være noen reddhare er en god egenskap for en leder, men grenseløst dumdristig adferd vil nesten alltid skade bedriften. Å snakke godt for seg er en god egenskap i møter med kunder og oppdragsgivere, men kun å bruke talegavene til å lyve, skjule sitt egentlige jeg eller sine egentlig hensikter, er kontraproduktivt og lite tillitsskapende.

– I bøkene dine er du skeptisk til ledere som er pene og tar seg godt ut?

– En masse psykologisk forskning over mange år viser at mennesker som har utseendet med seg, blir tillagt bedre egenskaper og høyere intelligens enn de faktisk har. Det betyr at andre mennesker gir dem makt. De pene blir lyttet til, de blir trodd på, og de blir lettere ledere. Det er ikke noe problem å være pen hvis man ikke i tillegg har en personlighetsforstyrrelse, men kombinasjonen kan være farlig. En stygg og språklig klønete psykopat kommer han ikke i nærheten av sjefsstolen. Vi har en forestilling om psykopater som øksemordere som løper omkring, ville i blikket, som på film, men de farligste psykopatene ser godt ut, er pene i tøyet, snakker godt for seg, er intelligente og har karisma, sier Furnham.

– Det kan bli for mye av nærmest alt – å være karismatisk er helt utmerket, men å være ekstremt karismatisk kan være farlig? Du snakker om the dark side of charisma.

– Nettopp. Mennesker som har en aura, en utstråling som trekker andre inn i deres gravitasjonsfelt, kan lett bli forledet til å misbruke den makten de får over andre. Tilhengerne ønsker, nærmest ber om, å få gjøre det den karismatiske lederen ber dem om. Det kan være berusende,og for en person med psykopatiske eller narsissistiske trekk, kan det være det som trekker dem i retningen fullt utsprunget psykopati eller narsissisme.

The mad, the bad and the sad

Furnham er ikke redd for å bruke direkte og tildels folkelige betegnelser. I bøkene sine snakker han stadig om ledere som er iskalde, ufølsomme, grusomme, ustabile, ekstremt selvsentrerte, ekstremt impulsive, mangler selvkontroll og kan bli voldsomme – eller som med ekstrem selvkontroll og med masken på plass kalkulerer med andre mennesker som brikker. Han beskriver mennesker som lyver, sjarmerer i senk, er dypt ambisiøse, har fantasier om ubegrenset makt og er hensynløst ærgjerrige.

Han er også innom ledere som ikke har det som trengs – som ikke er intelligente nok, ikke har nok kunnskaper, ikke kan motivere og ikke greier å ta nødvendige beslutninger. Den siste gruppen kaller han «the sad». Det dreier seg om de udyktige – den triste historien om lederne som ikke får det til.

Men de som burde bekymre oss mest er «the «mad» og «the bad». Førstnevnte er de med personlighetsforstyrrelser – dyptliggende personlighetsstrukturer som ofte med sterk arvelig komponent, og hvor det sjelden nytter noe særlig med coaching eller psykolog. Blant de vanlig personlighetsforstyrrelsene er psykopati og narsissisme diagnosene som gjør mest skade hvis personen med lidelsen er en leder.

– Egenskapen som best beskriver en psykopat – hvis man skal velge kun én – er at han eller hun er uten samvittighet. I tillegg har psykopaten ekstremt høy selvtillit. En narsissist har også selvtilliten i skyene, men den står på leirføtter; innerst inne er narsissisten dypt usikker. Han tilsynelatende oppblåste selvbilde følges av skyhøy ærgjerrighet og maktfantasier, sier han.

«The bad» er ledere som har valgt å opptre strategisk kaldt og kalkulerende for å oppnå fordeler, og som – når de finner det fordelaktig – lyver og taler med to tunger. Dette kaller Furnham Machiavellisme etter den italienske renessanseskribenten Niccolò Machiavelli. Machiavellisme er en strategi, et livssyn eller en ideologi som personen har valgt å leve etter – ikke noe personlighetsavvik. Det er en kynisk forestilling om at hvis du ikke lurer og vinner over andre mennesker, vil de ta deg i stedet. «Dog eats dog». «There is a sucker born every minute». Venner finnes egentlig ikke. Moral er tåpelig.

Enkelte sektorer og arbeidsplasser oppmuntrer ifølge Furham både ledere og ansatte til slike holdninger. Og resultatet er at de får et arbeidsmiljø preget av mange av de samme negative følgene som man opplever der psykopater leder: frykt, for mange som slutter, handlingslammelse, mangel på nødvendige tilbakemeldinger – fordi ingen tør si sjefen i mot eller gjøre noe han misliker.

– Du bruker i blant ord som ond i bøkene dine. Det er vanligvis ingen psykologisk betegnelse, men heller en moralfilosofisk eller religiøs en?

– Gjør jeg? Ja, jeg står ved det. Jeg tror at ondskap eksisterer og kan gjøre enorm skade på virksomheter og på de som jobber der.

Gjensidig påvirkning ledere - ansatte

– Hvor mange dreier det seg om alt i alt? I The Elephant in the Boardroom. The causes of leadership derailment nevner du flere diagnoser enn de som er nevnt her – men det er bare en halv til tre prosent av befolkningen som har hver av dem, oftere én prosent enn tre, skriver du. Hva er problemet da, det dreier seg jo om så få?

– I en større populasjon er én prosent en god del mennesker, og dette er en god del mennesker som gjør svært mye skade hver. I tillegg er det trolig flere av dem blant ledere, del fordi de søker seg til posisjoner med mye makt og høy synlighet og status, og dels fordi de kan bli foretrukket av de som velger ut ledere.

– Du er opptatt av at lederen skaper et miljø, og at han eller hennes personlighet og verdier forplanter seg som ringer i vann – men også av at de ansatte kan være med på å skape ledere?

– Ja, for eksempel kan ansatte som bare føyer seg, og alltid gjør som lederen vil uten å gi ærlige tilbakemeldinger, fyre opp under lederes svakere personlighetsavvik. Ledere som har psykopatiske tendenser, men som hittil har holdt dem i tømmene, kan begynne å spille dem ut. Men det er klart at makten er asymmetrisk fordelt, så ledernes personlighet og valg spiller større rolle for det psykososiale klimaet i virksomheten enn de ansattes.

– Du sa at lederkandidater med personlighetsforstyrrelser ofte kan bli foretrukket i en ansettelsesprosess, fordi de på utsiden virker så flinke og selvsikre. Men kan ikke psykopater og narsissister også levere? Finnes det ikke tilfeller hvor avviket deres kan komme til nytte?

– Ledere med lite empati kan være fortrukke i visse militære sammenhenger. Og ledere som forholder seg kalde og ikke engasjerer seg i de ansattes skjebne, kan være svært effektive til å rydde opp i en organisasjon i en tøff omstillingsfase. I en periode kan en virksomhet ha behov for en som kan «kick ass». Men neppe hele tiden. Psykopatens kulde vil skape problemer for ledergruppe og ansatte på sikt, narsissisten vil kjede seg og begynne med ny høyrisikoadferd, og ledere med macchivellianske tilbøyeligheter oppfører seg bare slik at det gagner bedrifter dersom det også er til fordel for dem personlig. Slike ledere har ingen lojalitet til virksomheten, eiere eller ansatte, sier Furnham og slår et slag for gode , gammeldagse dyder som integritet, klokskap og samfunnsånd.

Tjenende lederskap

–Jeg kommer nettopp fra en konferanse hvor jeg snakket om tjenende lederskap. Mange politikere snakker stadig om at de vil de vil gjøre en forskjell, bringe samfunnet et skritt i riktig retning. Vi tror ikke alltid på de som snakker sånn – og med rette. Men politikere og næringslivsledere som virkelig mener dette, kan bli gode ledere, sier Furnham.

– Bedriftsstyrer er ofte befolket med en liten gruppe som ofte har flere styreverv, som er spesielt velsett i denne lille gruppen som utgjør det øverste lag av næringslivet. Kan vi regne med at de vil ha sin andel av mennesker med en tydelig «dark side» – vil de ha stor kompetanse på, eller være dyktige til å se relevansen av se etter «dark side»–personlighetstrekk hos lederemner?

– Jeg blir i blant bragt inn for å vurdere bedrifters styrer, på samme måte som en økonom kan bli engasjert for å se på lønnsomheten. Hvilke holdninger har styrets medlemmer? Hva slags personlighetstyper dominerer der? Ofte er det slik du antyder. Derfor vil jeg ikke anbefale at de finner sin daglige leder alene, men i tillegg bruker profesjonelle hodejegerne som ikke bare lete etter ønskede egenskaper hos kandidatene, men har prosedyrer og rutiner for å sjalte ut kandidater med uønskede egenskaper. Én metode er å snakke med andre referanser enn de kandidaten oppgir selv. Få psykopater har unnlatt sette spor etter seg på tidligere arbeidsplasser. Pass på å intervjue både over-, under-, og sideordnede. Privatlivet kan også gi ledetråder. Få individer med «dark side»–egenskaper greier å ha stabile parforhold over lengre tid. Og det finnes intervjumetoder som egner seg til å finne ut egenkaper som personer har, men ikke vil inntømme at de har. The Hogan Development Survey er en slikt redskap.

– Er lederskap noe som passer for en elite med helt spesielle egenskaper, eller kan hvem som helst bli toppleder så lenge vedkommende har god nok selvtillit, kunnskaper, god moral og intelligens over gjennomnittet?

– I utgangspunktet hvem som helst, med de forutsetninger du nevner, pluss evnen til å arbeide hardt og gode nerver slik at de kan sove om natten. Grunnen til denne letingen høyt og lavt etter den perfekte lederen, er at halvparten av lederne feiler. Det er det mange som ikke er klar over. Men styrene vet det – og de legger skylden på individet som sitter i topplederstolen. Det mener jeg er feil. I størstedelen av tilfellene er årsaken endrede konjekturer, svikt i markedene, nye krav og retningslinjer fra politikerne og lignende årsaker. Andre ledere hadde neppe gjort det bedre enn de som feilet. Men du nevnte intelligens. Det er viktig – og blir viktigere – i takt med raske endringer som krever at man tenker nytt. Erfaring er nyttig, men evnen til å tenke raskt og nytt om det som ikke er oppstått ennå, er viktigere i tid som vår, utdyper han.

Furnham legger til at det er synd at intelligens har kommet i miskreditt fordi det finnes klare forskningsresultater på at ulike grupper har ulikt gjennomsnittlig intelligensnivå. Det mener han er irrelevant – ledere pekes uansett ut på individnivå, og i alle grupper finnes det langt over gjennomsnittlig intelligente personer.

– Virksomheter har sjelden behov for genier, men forskning viser at en beste indikatoren på om ledere lykkes, er høy intelligens. Det gir langt mer utslag enn personlighetstester, påpeker Furnham.