Annonse
Kommentariatet

Listhaug i alle kanaler

Kommentariatet var opptatt av Sylvi Listhaug i forrige uke, og jammen stiger hun ikke til nye høyder i kommentatorenes verden også denne uken –  usedvanlig godt hjulpet av Kristoffer Joner og Noas – Norsk organisasjon for asylsøkere. I løpet av et par døgn tok 40.000 mennesker oppfordringen fra Joner om å protestere mot Listhaug ved å sende en gave på 100 kroner til Noas. Det virket som dette startet som en spontan aksjon på Facebook, men etter at aksjonen hadde tatt av som ild i tørst gress, fikk vi vite at det var reklamebyrået Anorakk som sto bak. De var tauet inn for å skaffe Noas sårt tiltrengte inntekter.

En av de første som sa ifra om at hun følte seg lurt, var Kristin Clemet i Civita. (22.11). Først skrev hun på bloggen sin at hun ble «veldig nedstemt av å lese de nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm». Deretter skrev hun at hun følte seg lurt og at Ann-Magrit Austenå og NOAS – «skjønner veldig lite hvis de ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette». Den tredje bloggen om saken skrev hun et par dager seinere. Da kunne vi lese at dette egentlig ikke er en «stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noe, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Hun tok Listhaug i skole for å ha brukt ord som «hylekor» om sine meningsmotstandere og refset henne for å bruke sin posisjon som statsråd til egne formål.

«Statsråder kan ikke bruke sine posisjoner til hva som helst. De "eier" ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål». 

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene», skrev Clemet.

Om det handler om å ta vare på Norge, må det vel sies å høre til blant de store sakene. Det er flere som plages over at det stadig skrives mer om saker som ikke er store.

Tweet fra Trump

I Aftenposten skriver politisk redaktør Trine Eilertsen om en «selvrettferdig statsråd» og en «interesseorganisasjon for asylsøkere som fører publikum bak lyset i et pengeinnsamlingsstunt». (26.11). Hun mener saken føyer seg «pent inn i rekken av saker som utløser spørsmål om tradisjonelle mediers plass i en ny tid».  Det hører ut som en viktig sak. Bakteppet er påstanden om at medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Donald Trump bidro til så mye gratis reklame at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham. Det var Trumps tweets mediene var opptatt av, i langt større grad enn de 560 faktafeilene journalist Daniel Dale i Toronto Star mente han strødde rundt seg med i valgkampen.

Det er lenge siden aviser og nettsteder startet med å vie det som vises på TV stor oppmerksomhet. Her produseres det kjendiser på løpende bånd som avisene kan fyller spaltene med. 2016 er blitt et gjennombrudd for sosiale medier som premissleverandører for det avisene skal skrive om – og som kommentariatet kan drøvtygge.  Slik må det nesten bli når det er antallet klikk som teller, ikke om en sak er vesentlig eller ikke. I «klikkenes verden» er mediene prisgitt rollen som nyttige idioter for ulike aktører som bringer et eller annet til torgs. I denne sammenheng gjør vrøvl som en kan ta avstand fra, god nytte – og den som vrøvler gnir seg i hendene i tilfredshet over å bli angrepet av eliten i den etablerte pressen. All PR er god PR i betydning av at man setter dagsorden.  Debatten fyres opp. Budskapet spisses. Nyansene gjemmes unna. Temperaturen økes. Polariseringen forsterkes. Venn eller fiende?  For eller imot Sylvi Listhaug?

Tilsynelatende er det bare vinnere på arenaen. Noas får penger de sårt trenger. Folk som er kritiske til Sylvi Listhaugs innvandringspolitikk og det Frp står for, får utløp for sitt engasjement. Og det blir enda flere som støtter Listhaug.

Den nye, digital tidsalder har gjort oss alle til amatørkomikere med en modenhet som 12-åringer

Det er ikke greit å være et såkalt redigert medium i en tid der det er på Facebook temperaturen stiger. «Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter twitter-meldinger til Trump og Facebook-posteringene til Listhaug, jo mindre kan vi bruke på andre ting», sukker redaktør Eilertsen.

Amatørkomikere

«Den nye, digital tidsalder har gjort oss alle til amatørkomikere med en modenhet som 12 åringer», skriver Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv. (26.11).  Vanligvis er det bøker han skriver om, men denne gangen var det sjakkmeldingen på twitter fra UDI da Magnus Carlsen strevet på som kjempet for seier som var utgangspunktet: «Si ifra hvis vi skal utvise noen hvite brikker (tårnet a6) eller om den sorte løperen bør få familiegjenforeningen med kongen #nrksjakk». Ikke alle syntes det var morsomt. UDI-direktør Frode Forfang la seg flat på egen konto der han skrev at dette hadde vært et «fullstendig mislykket forsøk på humor. Kan bare beklage».

Retorikeren Kjell Terje Ringdal ved Høgskolen Kristiania mener det er tydelige fellestrekk mellom Listhaug og Trump Han skriver i Aftenposten (21.11). at de begge har skapt et språk som folk forstår, de treffer en tidsånd og fanger opp frustrasjoner og speiler det folk tenker og føler. Det han kaller «Trumphaug-språket» har særlig appell til nye grupper som tidligere ikke har vært så interessert i politikk.

De nye gruppene møter en ikke minst på sosiale medier. Politikerne satser voldsomt for å nå fram til dem via disse kanalene. For et år siden hadde Sylvi Listhaug 7454 følgere på Facebook. Nå har hun passert 94.000 følgere. Erna Solberg har 177.000 følgere, Jonas Gahr Støre 139.000 følgere. Bare i år er Erna Solberg referert til 120.000 ganger på sosiale medier.

Ny avis til høyre

Selv om det er sosiale medier som er i skuddet, lanserer høyresiden i politikken, representert med Minerva, en ny digital dagsavis om kort tid. Med Nils August Andresen som redaktør og med noen millioner fra rikingene Felix Tschudi, Nicolai Løvenskiold og Johan A. Andreassen som startkapital.  Målet er å kapre noen millioner i pressestøtte etter at de har gitt ut avisen et kalenderår. Slik ble også Dagens Perspektiv lansert – og i år får vi 5,9 millioner kroner i støtte. Da det ble kjent i sommer, brukte Klassekampen 10 sider på saken anført at medieforsker Sigurd Høst som mente hele ordningen med pressestøtte ville bli undergravd. Han spådde en hel rekke aviser ville gjøre som Dagens Perspektiv. Dagsavisens redaktør, Eirik Hoff Lysholm, har kalt Dagens Perspektiv en «pressestøttekonstruksjon». De er mulig de har kommet på andre tanker. I alle fall er overskriften på lederartikkelen mandag 21.11 «Velkommen til Minerva». Dagsavisen er glade for den nye avisen.

«De tradisjonelle mediehusene vil oppleve økt konkurranse om lesere og om annonse- og støttekroner. Denne konkurransen skjerper hele bransjen og er helt nødvendig. Den nye avisas potensielle appell til kjøpesterke, borgerlige grupper, kan fort gjøre nykomlingen til en suksess».

Det må en si. Kom ikke her å si at Dagsavisen klager på konkurranse selv om de sliter.

Millioner fra LO

Dagsavisen er imidlertid blant de utvalgte. I tillegg til pressestøtte på 37 millioner får de 10 millioner kroner fra LO fordelt over de neste tre årene. Klassekampen får 9 millioner. Sjefredaktøren i Dagbladet, John Arne Markussen sier han aldri ville tatt imot penger fra LO. Det kan han trygt si, for LO har ikke vært inne på tanken om å støtte Dagbladet. Markussen er bekymret for at «uheldige føringer på redaksjonell uavhengighet.». Det er Bjørgulf Braanen i Klassekampen og Lysholm i Dagsavisen ikke bekymret for.

«LO gir ikke bort 19 millioner uten at de får en gjenytelse. LO vil ha LO-politikk», skriver Trygve Hegnar i Finansavisen. Det har han nok rett i. Men det er nok ikke slik at Gerd Kristiansen eller noen av hennes utsendte vil henge over skuldrene til Braanen og Lysholm. LO liker det de ser. De trenger ikke be om noe som ikke alt er det. Når rikfolk på høyresiden blar opp millioner, vil LO sørge for at venstresiden har sterke talerør.

Lysholm skriver i egen avis at han ikke lar seg påvirke verken av eiere eller støttespillere. De siste årene har Dagsavisen blitt eid av Mentor Medier, som igjen er eid av kristne organisasjoner. Men det har ikke blitt mer prester eller KrF-vennlige artikler i spaltene av den grunn.

Kloke eiere klarer som regel å holde fingrene fra det redaksjonelle fatet

Annonse
Annonse