Annonse
Kommentariatet

Mediene og frykten for Trump

Hva er det som har skjedd med Harald Stanghelle, lederen av Norsk redaktørforening? Han framstår vanligvis som en robust og balansert kommentator, en som det ikke er lett på vippe av pinnen eller skremme vettet av. Men nå kjenner han frykten sitre i kroppen, uroen har tatt bolig i sjelen, og verden er ikke lenger hva det var. Og det er visst god grunn til at vi alle bør føle som Stanghelle. «Vi er redde nå. Det har vi all grunn til når verden går av hengslene», det var alt som sto på forsiden av Aftenposten torsdag i tilknytning til en tegning av en brølende, fryktinngytende Donald Trump.

Når selv Stanghelle er redd, så er det fare på ferde. Det var det Aftenposten formidlet. Men i den kommentaren Stanghelle skrev, var det lite som tydet på at han hadde fått skrekken.

«Vi som fortsatt husker den isnende frykten som rammet store deler av Vest-Europa da Ronald Reagan i 1980 beseiret hyggelige president Jimmy Carter, vet noe om dette. Sovjetunionen ble den gang styrt av et nærmest geriatrisk regime, mens en godt voksen sjarmerende krigshisser altså flyttet inn i Det hvite hus. Det var i de tider Dagbladet brukte sin førsteside på å beskrive atombombemålet Oslo. Der fikk vi vite hvor langt ut i Bærum, eller kanskje det var Asker, alt liv ville bli utslettet hvis det verste skulle skje. Var det rart vi ble redde? I et slikt perspektiv er det et historisk paradoks at Ronald Reagan i dag av mange fremheves som en av de mest vellykkede presidentene i nyere amerikansk historie. Han ble supermaktslederen som så muligheten da Mikhail Gorbatsjov i 1985 overtok det sovjetiske statsroret. Og resten er et historisk lykkekast – og vel så det», skriver Stanghelle.

Avventende skepsis

Kommentaren preges mer av en avventende skepsis enn en profeti om at verden vil gå av hengslene. Denne holdningen preger også det avisens kommentator, Frank Rossavik, har skrevet om Trump.

Oppslaget på Aftenpostens forside baserer seg på tittelen på Stanghelles kommentar. Titler er det den berømmelige desken som snekrer. Det er de som har ansvar for at avisen fremstår med en profil som appellerer til leserne. Om Stanghelle har godkjent oppslaget, er ikke godt å si. Det ligner ikke Stanghelle å gå lengst i å spille på frykt.

Avisen er ikke alene om å trekke «frykt-kortet» for å nå fram til leserne. Stavanger Aftenblad vartet opp med «Velkommen til marerittet». Vårt Land nøyer seg med å skrive at Trump kan bli en farlig mann for verden. VG stiller spørsmål med om vi har noe å frykte og «Hvordan kunne dette skje? spør Dagsavisen på forsiden. Flere aviser skriver også om at en må snakke med barna om det amerikanske valget. Det kan det være grunn til, i alle fall der en får Aftenposten i hus.

Mediene har pisket opp stemningen mot Trump. Det politisk korrekte er å gyve løs på ham som bølle, rasist og kvinneundertrykker.

Det er mange kommentatorer som skriver om at de frykter både det ene og andre når Donald Trump kommer i sving. Framfor å analysere, hengir kommentatorer seg til å utbasunere sin egen frykt for hva som kan komme til å skje. Å hevde en føler frykt, slår an om det er de rette tingene en frykter. Frykt ispedd, sinne og frustrasjon kan det bli spenstige kommentarer av.

Personlige opplevelser

Det er ikke den analyserende, nøkterne kommentaren som står høyest i kurs i dag. Det den subjektive meningen, ispedd personlige opplevelser og følelser med potensial til å berøre mennesker emosjonelt slik at meninger kan bli delt i sosiale medier, som har forrang.

Derfor slapp Shazia Sarwar først til med en kommentar i VG. Her er det både frykt, sinne og skuffelse, og hun knytter det sammen med ansvaret for hvordan barna opplever det.

«Det er blitt skrevet verdenshistorie. Med våre barn som skremte vitner», åpner hun med. Hun skiver at tiden vi kunne skjerme ungene er forbi fordi informasjonsflommen er så massiv.

– De har fått med seg at Trump har snakket om å forby muslimer å komme til USA og identitetsmerke egne muslimske borgere, litt slik som jødene som måtte bære David-stjernen under 2. verdenskrig. De har fått med seg  «grab them by the pussy», og de har fått med seg at han har kalt immigranter for voldtektsmenn og kriminelle og at han er venn med Putin, skriver hun.

Medienes dekning av den amerikanske valgkampen har gjort avstanden til USA liten. Mediene får valget av USAs president til også å handle om oss, som om hvem som blir president i USA vil påvirke våre holdninger og verdier.

«Vi er blitt nødt til å begynne fra start. Slik har det altså blitt. I USA og Europa, i 2016. I altfor lang tid har vi tatt rettigheter som likestilling, pressefrihet og likebehandling for gitt. Når pendelen nå snur, må vi brette opp ermene. Hver og en av oss. Det skylder vi våre barn. Rettigheter består ikke, om vi ikke kjemper for dem. Hver eneste dag. Og særlig nå, skriver Sarwar.

At vi er nødt til å begynne fra start, er et i overkant pessimistisk utgangspunkt. Men kan valget i USA gi kraft i arbeidet for likebehandling og pressefrihet, har vi fått et nytt eksempel på at ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe.

På lederplass inntar VG en mer avventende holdning til hva valget av Donald Trump kan bety. Politisk redaktør Hanne Skartveit sier det slik:

«Det gjenstår å se hvordan han vil bruke seieren. Til en sterk høyredreining av amerikansk politikk, og enda mer splittelse? Eller til å lytte, samle og bygge bro? Valgkampen hans varsler en katastrofe. Men Donald Trump har overrasket før.»

Dagbladet mener vi definitivt går en farligere verden i møte. På lederplass heter det at Trump har fascistoide trekk og han har demonstrert at han er en narsissistisk bølle, som er mer opptatt av seg selv enn det som er godt for hans omgivelser. Avisen mener han er farlig fordi han er en blanding av kunnskapsløs, revolusjonær og impulsiv.

Ikke ved sine fulle fem

På kommentarplass slår Aksel Braanen Sterri fast at valgkampen har vist at Trump ikke er en mann som nødvendigvis er ved sine fulle fem.

«USAs neste president er en mann som ikke evner å besinne seg i møte med kritikk, og som viser alvorlig svekket dømmekraft. Denne mannen sitter nå med kontrollen over landets atomvåpen. Det kan bli stygt».

Om Donald Trump skulle finne på å trykke på atomknappen, blir det definitivt stygt. Det kan de fleste enes om. Men det er ikke mye som tyder på at Trump vil føre en ekspansjonistisk utenrikspolitikk og true med å bruke makt over alt hvor noen hevder USAs interesser er truet.

Mediene har pisket opp stemningen mot Trump. Det politisk korrekte er å gyve løs på ham som bølle, rasist og kvinneundertrykker. I sosiale medier kan de som nøkternt analyserer hva Trump kan bety, få sitt pass påskrevet om en konkluderer med at det kan følge noe positivt med Trump i Det hvite hus. Kan blind høne finne korn, må det gå an på tro at Donald Trump ikke bare betyr frykt og elendighet.

 

 

Annonse
Annonse