Når lidelse blir lidenskap

Han er forberedt på smerten. Etter å ha hengt i kroker mange ganger, har han lært seg det viktigste; å bli kvitt frykten. Få kontroll over smerten. Med frykten blir smerten sterkere. Men han er fremdeles nervøs og spent. Han spør seg selv om det blir lekende lett denne gangen, eller vondt og vanskelig. Opplevelsen er forskjellig hver gang, avhengig av dagsform og mental innstilling. Idet krokene tvinges gjennom huden, utløses umiddelbart endorfiner og adrenalin, og hele hans sinnstilstand endres. Noen ganger virker det skjerpende, andre ganger blir han svimmel og sløret. Krokene festes til riggen, huden strekker seg, og smertene forsterkes. Hudlagene revner litt for å tilpasse seg krokene.

Det er idet kroppsvekten løftes fra underlaget smerten er på sitt mest intense. Nå gjelder det å puste. Jevnt, rolig, konsentrert. Som regel gir denne intense smerten seg etter noen minutter. Da kjenner han smerten renne av. Andre følelser tar dens plass. Det er nå euforien og gledesrusen tar over.

Å sveve over bakken kun holdt av kroker som er boret gjennom huden, kan være både grotesk og vakkert, avhengig av øyet som ser. For Håvve Fjell er det ikke smerten som er fokuset, men det som følger i etterkant.

– Det å overkomme en smertefull utfordring gir mestringsfølelse og økt selvtillit, sier han. For la det ikke være noen tvil: Dette er smertefullt; akkurat så smertefullt som det ser ut som.

Håvve Fjell har sjokkert, skremt, inspirert og frydet sitt publikum siden tidlig på 1990-tallet. Han er grunnlegger av Pain Solution, et slags omreisende teater som byr på ekstrem kroppslig underholdning. Fjell blør bokstavelig talt for kunsten, og har gjort karriere av det noen kaller torturteater, andre uvanlig kunst.

I 2002 startet han Wings of Desire, en underavdeling av Pain Solution dedikert til kun å henge i kroker, etter økende interesse fra nysgjerrige mennesker. Fjell er nå en kjent skikkelse i det norske body suspension-miljøet, et miljø bestående av mennesker som plasserer kroker i huden og henger etter dem.

Han er fascinert av skarpe objekter, kniver og ild. Som liten gutt var han vilter og utforskende, men likevel følsom og redd for både mørket og høyder. Stadig vekk kommer han hjem med kutt og skraper. Sårene får ikke tid til å gro før det dukker opp et nytt. Han har en ukontrollerbar trang til å pille av sårskorpene, og den lille kroppen blir dekket av stadig flere stygge sår som kroppen desperat forsøkte å hele. Bål og ild er ekstra fascinerende, og mer enn én gang for mye kommer han for nær. Han brenner seg. Han gjør det igjen. Og igjen. Dette er Håvve Fjells spede begynnelse til en verden de fleste ikke forstår. En verden som skal bli hans karriere.

«Gjennom smerte kan en oppleve en endret sinnstilstand som kan sammenlignes med rusopplevelser»

– Håvve Fjell, Body Suspension-utøver

Som tenåring føler han seg ikke helt som andre. Skolen kjeder ham. Han tiltrekkes av ting jevnaldrende ikke blir klok på. Etter hvert finner han en tilhørighet i pønkemiljøet og som aktivist på Blitzhuset. Her kjenner han seg godtatt for den han er og at hans interesse for å utforske smerte godtas. Trangen til å påføre seg selv smerte med overlegg er nå velutviklet, han kutter og brenner seg til stadighet. Ikke for å flykte fra andre typer mentale smerter, men for å tilfredsstille sin nysgjerrighet og teste sine grenser, se hvor mye smerte han kan tåle. Knust glass, skarpe skjell, stener, kniver, barberblad og skalpeller – alt inngår i hans søken etter redskaper med ulike egenskaper og evne til å åpne huden. Sigarettglør, fyrstikker og krutt brenner huden og han studerer nøye ulikhetene mellom kutt- og brannsår, hvordan det føles å påføre dem og hvordan sårene gror på ulike måter.

Eufori og bakrus

Følelsene har ulike ansikter hos ulike mennesker. Noen gir utslipp for innestengte følelser når de henger i kroker, andre blir meditative eller utagerende. For Håvve Fjell er det som om tiden står stille og det er vanskelig for ham å ha en formening om hvorvidt han henger i ti minutter eller i en time. Etter en tid kjenner han seg sliten, det blir igjen vondt og ubehagelig, og han vet at nå har kroppen fått nok. Idet han får kontakt med underlaget igjen er det som om det legges en tung vekt på områdene der krokene har sittet og huden har strukket seg, en underlig opplevelse av å gjenopprette normal kontakt med tyngdekraften som er utfordret. Krokene fjernes, han kjenner lite av det. Luften som har kommet under huden hans skal nå masseres ut; det er sårt.

Etter en suspension er kroppen støl, men mentalt er Fjell ovenpå. Euforien sitter gjerne i kroppen i flere dager. Ofte får han en nedtur i etterkant av dette, en slags bakrus. Han kaller det post suspension depresjon.

Håvve Fjell forteller at for ham handler ikke dette om å nyte smerten, men om å akseptere den, møte den uten frykt. Han er opptatt av at smerte ikke behøver å være noe negativt, selv om den kan være ubehagelig i øyeblikket.

– Min mening er at vi i vår vestlige kultur oppdras til å frykte og å unngå smerte, mens smerten i mange andre kulturer brukes bevisst som middel for å styrke både individet og samfunnet for øvrig gjennom ritualer.

Han mener at smerte som ikke er forbundet med skade eller sykdom, kan ha en positiv virkning. Av den grunn jobbes det mye med å dempe frykten i forkant av en suspension. Om en møter smerten og aksepterer den som en del av opplevelsen uten å spenne seg og motkjempe den, vil smerten oppleves som mindre skremmende og lettere å overkomme, mener Fjell.

– Gjennom smerte kan en oppleve en endret sinnstilstand som kan sammenlignes med rusopplevelser, men den store forskjellen at den utløses av naturlige kjemikaler som finnes i hjernen.

Macheter, spikerseng og nåler

For Håvve Fjell har det aldri vært en motivasjon å bearbeide vonde opplevelser. Han kjenner dog til at det er mange som oppsøker suspension for å bearbeide nettopp tøffe situasjoner i livet. En del i dette miljøet har bakgrunn som selvskadere, og Fjell forteller at han vet om mange som har fått en forbedret livssituasjon og mental helse etter å ha hengt i kroker gjentatte ganger over en viss tid.

– I en ikke altfor fjern fremtid ser jeg for meg at suspension i samarbeid med psykiatrien kan være et godt tilbud med stor terapeutisk gevinst.

Å henge i kroker er bare én del av smertelivet til Fjell. I tillegg står han på macheter, ligger på spikerseng, stikker nåler gjennom huden og løfter vekter med piercinger. Han sluker og blåser flammer. I et ekstremt kunstprosjekt i 2001 pådro han seg en uvanlig stor dose smerte gjennom fem ulike installasjoner med politiske budskap som illustrerte sensur, restriksjon, frihetsberøvelse, tortur og frihet til å bestemme over egen kropp. I den ene installasjonen ble kroppen gipset fra topp til tå, kun med hull til øyne og nese. Slik stod han som en levende mumie. I en annen av installasjonene stod han bakbundet i et bur med øynene sperret opp ved hjelp av små kroker og et konstant drypp av vann på toppen av hodet; et kunstverk som skulle illustrere tortur. Men den kanskje mest smertefulle installasjonen av de fem, var å ligge begravd i knust glass.

Den store utfordringen var utholdenhet. Hver installasjon hadde en varighet på tre timer og ble vist med en ukes mellomrom. Hensikten er å underholde, men også tilfredsstille sitt eget behov for smerte. Sitt eget behov for å blø, noe han ser som en renselse av kroppen. Gjennom smerteopplevelsene får han en fornyet energi, en rusopplevelse.

– I sammenheng med opptreden for et publikum er det den fysiske og psykiske effekten av smerte, blandet med energiutvekslingen med tilskuerne og gleden ved å skape god stemning, en cocktail som gir en god følelse av mestring og selvtillit.

Frykt, angst og ensomhet

Polfarer Børge Ousland sleper den blytunge pulken etter seg. I uker og måneder har han manøvrert den livsviktige turkameraten over ishav og råker, gjennom bitende vann, over ensomme strekninger og lunefullt landskap. Kroppen er mør, nedkjørt og sløvet, iskald og utmagret. Brutt ned til et nivå de fleste mennesker ikke kan tåle. Smerter og skader gaper hissig, de kan ikke gro i en så svak kropp. Alle vitner de om tilbakelagte kilometre, men de minner også om alle takene som gjenstår. Den lammende, utmattende smerten tar stor plass og alt han lengter etter er å sove. Sove, sove, sove. Han glir målbevisst videre. Med en fremtidig lykkefølelse visualisert i minnet.

Ousland er kanskje den råeste polfareren i verden. Med et betydelig antall ekspedisjoner på merittlisten, den ene tøffere enn den andre, har 53-åringen etterlatt seg skispor der isbjørner knapt har sett mennesker. Tusenvis av kilometer er tilbakelagt. Over Grønland flere ganger, og ulike ruter til Nordpolen, Antarktis, Arktis og verdens isbreer. Han er knapt uten sammenligning.

«Der ute i isen er det som om du lærer å leve med smerte på en annen måte enn andre steder»

– Børge Ousland, Polfarer

Smertene og de fysiske prøvelsene han gjennomgår på slike ekspedisjoner er uforståelige for de fleste. Frykten, angsten og ensomheten som må overvinnes kan alene ta knekken på et menneske og er smertefullt i seg selv. «Et mål er som regel bare så verdifullt som den innsatsen som skal til for å nå det» er Ouslands filosofi. Det forklarer kanskje kampviljen, lysten til å teste hvor langt han kan strekke seg og muligens en ørliten bit av hvordan det føles å nå sitt mål.

– Der ute i isen er det som om du lærer å leve med smerte på en annen måte enn andre steder, sier polfareren.

Han liker ikke å snakke for mye om de fysiske smertene, de synes som hindre som må overkommes. Han er mest opptatt av den psykiske smerten, som blir særlig tydelig på soloturene. På samtlige soloekspedisjoner har han alltid kjent på en tvil som spør om dette vil gå bra. Vandrende i grenseland for hva han kan tåle, har han hatet seg selv og tenkt at dette er det dummeste han har gjort. Tvil, usikkerhet, frykt. Likevel har han funnet en vei ut, duret på og resonnert seg systematisk frem til løsninger på ethvert problem. Soloturene er både de verste og de beste. De hardeste, men også de mest givende når målet er nådd.

– Fysisk smerte kan man ha på alle turene. På soloturene har du i tillegg den mentale belastningen det er å være helt alene med absolutt alle avgjørelser. Jeg har vært helt nede i kjelleren uten å vite hvordan jeg skal klare å komme meg videre.

Lege og pasient

31 år og i sin beste fysiske form noensinne stod han i 1994 på startstreken for det som er hans første soloekspedisjon, en tur til Nordpolen uten etterforsyning. Dette skal vise seg å bli en ekstrem prøvelse og Ouslands tøffeste ekspedisjon i hele karrieren. Tvilen melder seg. «Dette kommer ikke til å gå bra» tenker han. Han føler han har gapt over altfor mye. På denne tiden fantes ikke satelitt-telefonen. En radio var riktignok pakket, men den fungerte ikke de to første ukene. Han tenker at han må avbryte, og føler at det vil være et forsmedelig nederlag.

Han er langt, langt nede. Med kun seg selv å stole på dominerer frykten, angsten og usikkerheten. Som både lege og pasient må han reflektere dypt innover i seg selv. Det er en form for meditasjon. En annen dimensjon.

De mentale prosessene for å takle disse følelsene redder ham. Ousland makter omsider å rasjonalisere seg frem til at frykt har flere fasetter. På den ene siden er det rasjonell frykt i en farlig situasjon, på den andre siden er det følelser av frykt. Følelser går over om man jobber med dem, gir dem tid. De er ikke konstante.

– Jeg skjønte at det jeg føler i dag er ikke det samme som jeg føler i morgen, sier han.

Så han gir seg selv litt mer tid.

Etter en uke har han tilpasset seg omgivelsene, glir umerkelig inn i takt med naturen og oppdager at frykten gradvis slipper taket. Utstyret fungerer, han er godt forberedt og topptrent. Han vil ikke skuffe alle som heier på ham, familien som støtter ham. Han finner glien og skummer videre.

«For meg er det også en nysgjerrighet for hvor langt kan jeg presse det»

– Børge Ousland

Etter en måned alene oppnår han en unik følelse av å være i ett med naturen. Følelsen av at det bare er han som eksisterer i samspill med naturen, omringet av isødet, gjør at han kjenner seg som et dyr. Liten og stor i samme person. Denne nærheten til seg selv og naturen, en sjelden tilknytning til universet, oppnår han kun alene mange tusen kilometer fra sivilisasjonen. Det er det andre ekstreme ytterpunktet ved de lange soloturene. Det, sammen med en ufattelig glede over å lykkes. Dette spennet, fra den dypeste fortvilelse til en unison, nesten ekstatisk, samdans med naturen, finner han ikke andre steder.

– Det kan man ikke sitte i sofaen og oppleve. Det spennet kan man oftest bare oppdage og oppleve gjennom at det er en innsats bak det, sier Ousland.

Ute i isødet på tur er det enklere å leve i nuet. Du er nødt til det, leve her og nå. Hjemme tar den ene dagen den andre, vi jobber mot noe som skal skje i morgen eller en annen dag. På tur nullstiller Ousland seg og er helt til stede i sitt eget liv.

– Du kommer helt ned på grunnplan, på steinaldernivå. Du er en del av elementet og omgivelsene. Det er veldig fascinerende.

Isen revner rasende under ham. Han kaster seg over pulken, kjemper for å komme seg i sikkerhet, klorer seg fast med all sin styrke. Det er ingen til å rekke ham en livreddende skistav, tilby en sterk hånd. Han makter å karre seg opp. Også denne gangen gikk det bra. Risikoen for å dø her ute i isødet er konstant.

– Faren for å stryke med er absolutt med hele tiden. På polhavet er det alltid farlig, sier Ousland.

Utmattende smerte

Smertene er kompromissløse her ute, men Ousland er vant til å slite, til å tåle mye, kjøre kroppen beinhardt til den er nær et bristepunkt. Lidelsene blir på mange måter hans følgesvenner. Kulden, derimot, er den mest nådeløse av dem alle. Den er plagsom, vedvarende, biter og lugger, river og røsker og det er en konstant kamp for å beskytte seg. Når gradestokken synker ned mot 40 minusgrader, kanskje 50, er det en ekstrem frost mennesker sjelden kjenner på. Den er livsfarlig.

Det skal lite til før kulden tar knekken på et menneske.

– Hva er den verste smerten der ute?

– Smerte er både det å kjenne på sin egen tilværelse og på livet generelt, på godt og vondt. Det å slite seg frem, være litt på ytterkanten og kjenne litt på hele spennet, synes jeg er verdifullt. Det er det mye av turene mine handler om.

– Det som er drittungt og en smerte jeg ikke har snakket så mye om, er den utrolig utmattende smerten du får av å trekke den forferdelig tunge pulken over så lang tid.

Etter vel 7 uker når han målet. Gledesrusen er enorm. Større fordi han har klart det mutters alene. Lykken overvinner den ekstreme utmattelsen og visker ut de 20 kiloene han har tæret av. Vekten viser 62 kilo da han står ved målet, skrapet til benet. I dette øyeblikket eksisterer ingen smerte.

Uten staver til å holde seg oppe på lenger, sjangler kroppen seg hjemover; ekstremt svak. Det tar Ousland flere måneder å bygge kroppen sin opp igjen etter en ekspedisjon.

Han finner spenning der andre ser frykt. I 2006 dro han på ekspedisjon til nordpolen sammen med sør-afrikaneren Mike Horn. De startet på Kapp Arkticheskiy, nord i Russland. Målet lå 1000 kilometer mot nord, ruten de skulle følge var ekstrem og om vinteren er forholdene voldsomme. De var de første som noensinne hadde våget å prøve seg på denne turen i vintermørket, og det var høyst usikkert om sjansen for å overleve var like stor som sjansen for å dø. Det er mørkt hele døgnet, isbjørn kan lure på enhver kant og isen lever sitt eget, ville liv. Isråker åpner og lukker seg, skrur isen sammen i en voldsom fart; umulig å skjerme seg mot. Den beveger seg raskt, og faren for å bli knust eller slukt av det gispende, jamrende hvite ishavet er kanskje den største av truslene de to kameratene lever med. I dagboknotatene fra turen skriver Ousland om hvordan de må komme seg over en passasje med ishav etter å ha gått seg vill i en labyrint av råker. Det hjerteløse mørket svøper seg rundt kalde kropper idet de glir uti. Pulken holder seg heldigvis flytende, for uten den er de fortapt. «I dagslys er dette ganske håpløst, i mørket er det grusomt», skriver Ousland.

– Du skal svømme over, midt ute på polhavet, og har kun på en tynn tørrdrakt. Alt er svart, det blåser, isen driver rundt. Du er veldig sårbar, reflekterer polfareren. Det er intet rom for å feile. Her eksisterer det ingen unnskyldninger eller nøling. Slik må det være, skal de komme seg i live gjennom dette. For de har intet sikkerhetsnett. Skjer det noe, er satellitt-telefonen kun en falsk trygghet. Helikopteret er kanskje to uker unna om ulykken er ute. Da hadde det sannsynligvis vært for sent.

– Det er som om man hopper over gjerdet og legger alt bak seg. Det synes jeg er fascinerende. Klart du bekymrer deg i forkant, men der ute er du i situasjonen, du føler deg bittebitte liten. Men det er en god følelse, sier Ousland.

– Hvilke følelser leter du etter på disse turene?

– En av de grunnleggende følelsene i alle mennesker, er følelsen av å lykkes. Mestringsfølelsen er sentral. Alle har lyst til å bli god på noe og få anerkjennelse for det. For meg er det også en nysgjerrighet for hvor langt jeg kan presse det, hvor langt jeg kan gå, om jeg kan gjøre noe som ingen andre har gjort før.

Han har en utpreget vilje og en enorm stahet. Får han en idé og tror på den, er han overbevist om at dette skal gå bra. Derfor tar han risiko. Og han er sta nok til å klare å gjennomføre dem.

– Kan denne staheten ta livet av deg til slutt?

– Ja, det tror jeg nok. Det er en viss fare for det.

Det ekstreme

Ved en scene, omtrent så langt unna isødet det går an å komme, er Jeanette Dalseghagen klar. Preparert, mørkebrun og glinsende, iført en glitrende gullbikini, er hun klar for sin første fitness-konkurranse. Dette har hun kjempet for, trent knallhardt til i 15 år. De siste fem månedene har hun møysommelig veid ethvert måltid, banket seg gjennom tøffe treningsøkter; også de dagene hun knapt har maktet å løfte seg opp av sengen. Den siste uken har opplegget tilspisset seg med pinlig nøyaktig planlagte måltider med det mål for øyet å skrape av seg mest mulig fett, hjelpe musklene til å bule best mulig. Det siste døgnet har hun nektet seg væske, kun et par glass hvitvin til kvelds har funnet veien ned en tørr strupe for å dehydrere kroppen. Bare slik kan hun oppnå det som kreves på denne scenen i akkurat disse minuttene.

– Det du ser på scenen er nesten en illusjon. Det er et resultat av mange små trinn man har tatt den siste uken før konkurransen, sier fitnesskomet Jeanette Dalseghagen (30).

Trebarnsmoren kom inn som debutant fra sidelinjen og feide med seg tre gull i sin første konkurranse, Norway Open. Etter knappe to måneder stod hun øverst på pallen i både Norgesmesterskap og Nordisk Mesterskap.

«Det du ser på scenen er nesten en illusjon»

– Jeanette Dalseghagen, fitnessutøver

Hun bor på Askøy utenfor Bergen med mann og tre jenter på fire, fem og åtte år, og bestemte seg allerede som tolvåring at hun en dag skulle stå på fitness-scenen. Den samme scenen som mamma Liv Irene Gunnarson stod på. Hun var blant de første i Norge som drev med fitness. Opptakten kom kanskje allerede da hun som liten pike iakttok mamma på treningssenteret.

Allerede halvannet år før hun konkurrerte første gang startet hun et strategisk diett- og treningsopplegg. Rundt fem måneder før konkurransen begynte den harde konkurranseoppkjøringen: Streng diett, tøft treningsopplegg og ingen utskeielser.

– Det krever ganske mye i en oppkjøringsperiode hvis man skal gjøre det 100 prosent, og hvis jeg skal være med på noe, så skal det gjøres skikkelig, sier Dalseghagen.

Hun har en fettprosent på ni når hun står på scenen, og det kommer ikke gratis. Mellom 20 og 30 prosent er normalt for kvinner.

I Norway Open, tripper hun ut på scenen på høye hæler sammen med 17 andre spente jenter. En etter en poserer de for rekken av dommere som studerer hver detalj av kroppen. Hun flekser, snevrer, hipser, skviser og blåser ut hver millimeter av den overarbeidede kroppen. Strammer skuldrene, drar inn magen, pumper ut ryggen og flekser forsiden av lårene så musklene buler og skaper den perfekte X-formen som alle her begjærer. Forfra, fra siden, bakfra. Ingen sider skal gå upåaktet hen.

Dommerne noterer og vurderer. Ser etter den riktige symmetrien. At overkroppen står i harmoni til underkroppen. Men de ser også på hår, sminke, utstråling og bikini. Poseringene og vurderingene av kroppens symmetri, muskelutvikling og definisjon gjøres etter strenge kriterier. Estetisk fysikk med proporsjoner i balanse foretrekkes fremfor stort volum i muskelmasse. Harmoniske, flotte poseringer krever at muskulatur og ledd er friske og tøyelige. Dette er fitnessverdenen.

Nådestøtet

Dalseghagen driver et treningsstudio. Hun er personlig trener og tilbringer dagene omringet av kostholdsplaner, vekter og treningsglade mennesker. Det har gjort det lettere å innlemme det strenge opplegget i livet og samtidig ha tid til familien.

Maten må være ren, så mengdene kan være relativt store. Likevel står matvekten klar ved hvert måltid, året rundt. Hun må få i seg akkurat riktig mengde. Ikke for mye, ikke for lite. Dette er spesielt viktig i tiden før konkurranser. På scenen veier hun rundt 10 kilo mindre enn hun gjør ellers.

– Jeg kan se at for andre kan dette virke ekstremt, men for meg er det slik jeg lever og sånn jeg er. Kosthold og trening er en stor del av livet mitt, sier Dalseghagen.

Hun har våknet om morgenen med en vilje som ikke spiller på lag. Muskler i alle kriker og kroker som kjennes stive og utmattede. Nedtappet for energi, med tynnslitt pågangsmot. Men hun tar seg selv i nakken, kommer seg på beina, kryper inn i treningstøyet, tar seg av barna som skal i barnehagen og på skolen og drar på trening. Skal hun stå på fitness-scenen i bikini om kort tid og nå de målene hun har satt seg, er det ingen vei utenom.

– Hva forbinder du med smerte?

– Den hardtreningen man gjør mens man er i en diettperiode hvor man spiser mindre mat. Det krever litt når man begynner å bli skrapa og ikke har så mye energi.

Seks dager i uken er det knallharde økter, en til to timer per økt. Tunge løft der hun skal gi maksimalt. Noen lettere vekter der musklene skal slite seg helt ut til de ikke makter mer. Sirkeltrening.

«Hun har en fettprosent på ni når hun står på scenen, og det komme ikke gratis. Mellom 20 og 30 prosent er normalt for kvinner.»

Nådestøtet settes inn den siste uken før konkurranse, når kroppen nesten ribbes for fett. All væske skal ut av kroppen. Målet er å bli «tørrest mulig», mest mulig markert. Fem dager før konkurransen kutter hun ut karbohydrater og drikker opp mot fire liter vann om dagen. Så begynner den nøye planlagte renselsesprosessen. Dagen før konkurransen kutter hun alt fett i kosten og begynner med karbohydrater igjen. Drikker vann på formiddagen, men kutter tvert om ettermiddagen. Målet er at kroppen skal fortsette å tømme seg til det ikke er en dråpe igjen. Kvelden før konkurranse drikker hun et par glass vin. Den skal dehydrere kroppen ytterligere. Deretter er det ingen drikke før konkurransen er over. Er det krise, tyr hun til tyggegummi for å fukte munnen.

Rundt én time før dommerne er klare, tygger hun i seg en snickerssjokolade for å gi kroppen et sjokk med raske karbohydrater. Musklene må varmes opp, de skal vise seg fra sin beste side. Karbohydratene må trekke inn i musklene, fylle dem opp til randen.

Hun beskriver det som «helt sinnsykt» å vinne Norway Open. Etter konkurransen vil journalister og fotografer ha en bit av debutanten. Venner, familier og treningsmiljøet gleder seg over suksessen. Det er bare én uke til Norgesmesterskapet. Så hun får en nedtur. Forventningene oppleves som altfor høye. Hun føler at alle rundt henne hauser henne opp til å være større, bedre og dyktigere enn hun faktisk er. Det er ikke gøy lenger. Hun vil bare ha Norgesmesterskapet overstått. Da hun vinner NM, kjenner hun liten glede. Det begynner å tære på kreftene, både fysisk og psykisk.

Men bare to uker senere, i Nordisk mesterskap, har hun en annen innstilling. Nå skal jeg bare ha det gøy, tenker hun. Hun vinner, og gleder seg over det, og på grunn av alle seirene venter VM. Fornøyd over å bare få være med, håper hun på en finaleplassering blant de seks beste. Tiendeplassen tar hun med fatning. Skuffelsen uteblir. Hun har ikke krefter til det. Kroppen føles vissen.

– Jeg var så sliten, sier hun.

Den tøffeste perioden mentalt er etter konkurranse. Når vekten plutselig går motsatt vei, kroppen forandrer seg og gjenfinner en normalitet. Ti kilo legger seg på kroppen i løpet av halvannen måned. Hun som følte seg så bra i konkurransesituasjonen, sliter med overgangen. Glad for å være såpass voksen, tenker hun på de mange 20-åringene som går gjennom det samme. Behovet for mat etter konkurranseperioden er altoppslukende. Hun er ikke sulten, men hjernen forteller kroppen at den må ha mat døgnet rundt. Hun spiser og spiser. Hun er så utslitt at hun så vidt orker å trene. Det er tungt for en sulten og utmattet kropp å finne igjen balansen. Etter neste konkurranse skal kroppen få hvile totalt i noen uker. Så er det en ny runde.

– Hva er det som gjør det verdt det?

– Det er mestringsfølelsen. Det gjør kanskje ikke noen andre noe godt, det er bare min greie. Det krever mye, men jeg klarer ikke å se at det er så ekstremt.

Dalseghagen sikter mot EM våren 2017. Muligens VM høsten samme år.

Smerte og helse

Mens noen oppsøker fysisk smerte, bruker andre - rundt halvparten av Norges befolkning - smertestillende medisiner ukentlig for å dempe smerter. Fra 1999 og frem til idag har det ifølge Folkehelseinstituttet vært en svak økning av bruken av smertestillende i befolkningen. Seniorrådgiver Solveig Sakshaug ved Folkehelseinstituttet sier at dette kan bety at smertebehandlingen er blitt bedre. Det at befolkningen blir eldre påvirker naturlig nok også forbruket. Men økt forbruk kan også bety at folk raskere tyr til smertestillende enn tidligere.

«Hvis man er redd for noe vil man kjenne smerten tidligere enn hvis man føler seg trygg»

– Audun Stubhaug, lege og smerteforsker

Lege ved Rikshospitalet, Audun Stubhaug, har jobbet med smerter og smerterelaterte spørsmål i 20 år. Han leder en gruppe som forsker på smerte og hvordan mennesker opplever smerte ulikt. Han viser til at smerte i utgangspunktet er en naturlig integrert del av livet som har en funksjon; å lære gjennom smertesanser hva som er skadelig for oss. Dette beskytter oss gjennom livet og gjør at vi unngår farlige sitasjoner. Smerte er imidlertid relativt og oppleves svært ulikt fra person til person.

– Ulike mennesker har ulike smerteopplevelser ved samme fysiske stimuli, forklarer legen.

Smerte er altså et bredt begrep og påvirkes av genetiske og sosiale faktorer, yrke, nettverk, psykologiske faktorer og hendelser ellers i livet. Stubhaug understreker at smerter henger tett sammen med psyken og forklarer at smertebanene deler biokjemiske signalstoffer med psykiske forhold som angst, depresjon og frykt. Dette er de samme signalstoffene som er tett forbundet med emosjonelle faktorer.

– Det betyr at hvis man er redd for noe vil man kjenne smerten tidligere enn hvis man føler seg trygg. Hvis du er motivert for noe, vil du også merke mindre smerte.

Stubhaug forklarer at dersom de gjør smertemålinger mens forsøkspersonen ser på skumle ting, så opplever de mer smerte enn hvis de ser på noe behagelig. Smerteopplevelsen kan med andre ord manipuleres.

– Det er viktig å ha kunnskap om smerte på flere nivåer. Ved pasientbehandling er det slik at hvis pasienten tolker et smertesignal som noe farlig og tenker at det eksempelvis er forårsaket av kreft, tolkes det inn i en ramme av frykt. Da vil smerteopplevelsen være sterkere, sier han og forklarer hvordan eksempelvis idrettsutøvere eller andre som skal gjennom en prøvelse for å nå et mål, ofte bruker kognitive teknikker.

– Negative, vonde signaler tolkes inn i en positiv ramme. Da får du dem til å yte mer eller overse signalene.

Seier og nederlag

Han forklarer at for mennesker som skal oppnå noe henger dette nøye sammen med belønning. Når smerten slår inn tenker de gjerne «dette er bra, dette liker jeg, nå jobber jeg.» I tillegg er det bevist at endorfiner utløses ved ekstreme påkjenninger.

– Vi kan måle en økt aktivitet i hjernen etter ubehagelig hard trening, som eksempelvis å løpe et maraton. Studier viser at etter et maratonløp som er smertefullt, er det frigjort endorfiner som man kan bli avhengig av. Slik kan man bli avhengig av å trene eller avhengig av å skade seg selv. Det er kicket, utslippet av signalstoffer i hjernen som du synes er behagelig etterpå, sier han.

Hvordan en toppidrettsutøver tenker om smerter og takler smerte i forbindelse med en konkurranse kan utgjøre forskjellen på seier og nederlag. Flere utøvere samarbeider derfor med spesialister og psykologer for å finne teknikker for å arbeide seg gjennom smerten som følger med harde fysiske og mentale påkjenninger.

«Ulike mennesker har ulike smerteopplevelser ved samme fysiske stimuli»

– Audun Stubhaug

Idrettspsykolog Britt Tajet-Foxell jobber tett på mange toppidrettsutøvere og jobber også for Olympiatoppen. Marit Bjørgen er en av dem Tajet-Foxell har arbeidet med, og idrettspsykologen trekkes ofte frem som en av hovedgrunnene til Bjørgens store comeback etter 2008. Tajet-Foxell forklarer at smerter er følelser, at det er komplekst, individuelt og at det kan være vanskelig å forstå.

– Det dreier seg om å bruke smerte som et springbrett for å yte. Smerte er komplekst. Du må gå inn i smerten og bruke tid på å forstå den, sier idrettspsykologen, som er mest interessert i de psykiske smertene. Spesialfeltet hennes er skader og hva de kan gjøre med folk i etterkant.

– Skadde utøvere sliter ofte med smerter i lang tid etter at de fysiske sårene er grodd. Under lag av trygghet og selvtillit ligger ofte en liten kapsel full av redsel for knuste drømmer, et rusk som kan gjøre stor skade, har hun uttalt i et intervju med flytogmagasinet Go To Gate. Hun tegner et bilde av spøkelser som bor langt nede i kjelleren der det er mørkt og farlig, men om man tar dem opp i dagslyset, forsvinner de. I et annet intervju, i magasinet Fysioterapi, forteller hun at hun ser store likhetstrekk mellom post-traumatisk stress-syndrom (PTSS) og det utøvere opplever etter en skade. I hjernen kan det ligge bilder av skaden lenge etter at den er helet, noe som hemmer utøverne.

– Jeg prøver å skape trygghet. Det kan filtrere bort mye av de mentale smertene. Klarer man å ta bort angsten, anspentheten og stresset, blir det også mye lettere å takle den fysiske smerten.

Gener og psykologi

Smertefølsomhet påvirkes av gener i tillegg til psykologiske faktorer, viser forskning fra Folkehelseinstituttet fra 2007. På samme måte som noen mennesker ser bedre eller hører bedre enn andre, er noen mennesker bedre i stand til å føle smerte enn andre. Disse menneskene har økt smertefølsomhet.

Analysene i denne forskningen viser imidlertid at dette avhenger av type smerte. Eksempelvis skyldes 60 prosent av kuldesmerter genetiske faktorer, mens 40 prosent skyldes miljøfaktorer. For andre typer smerter, som varmesmerte, er det genetiske bidraget 26 prosent. Disse studiene avviser hypotesen om at forskjeller i smertefølsomhet skyldes at enkelte mennesker overdriver, mens andre underrapporterer smerte. Dersom dette var tilfellet, hadde man forventet å finne at de samme menneskene er følsomme for alle typer smerter.

Er det farlig å utsette kroppen for ekstrem smerte, slik polfarere, fitnessutøvere og folk som fester kroker i huden – og henger etter dem – gjør?

– Det er ikke så farlig å utsette seg for smerte, men det er farlig å utsette seg for skadelige stimuli, sier lege og smerteforsker Audun Stubhaug

– Å henge i kroker kan gi en vevsskade som er varig, så det kan jeg ikke anbefale. Smerten er der for å vise oss hva som er vevsskadelig og lære oss å unngå visse ting.

Når det gjelder polfarere og fitnessutøvere, så viser smerteforskeren til at forfrysning gir varig skade, og videre til at det å kjøre kroppens systemer helt ned dit hvor du forbrenner og bruker opp muskulaturen, ikke er spesielt gunstig. Det kan ta tid å bygge seg opp igjen.

I midten av april drar Børge Ousland til Alaska for å krysse den største isbreen i landet. Dette er en del av prosjektet Ice Legacy, hvor han skal krysse de 20 største isbreene i verden. 7 er krysset, 13 gjenstår.

– Jeg er fascinert av isbreer. Det er en urkraft over dem, de har formet landet vårt, skåret fjordene våre, sier Ousland.

Han ønsker å sette fokus på hvor viktig breene er for jordkloden i et klimaperspektiv. Isbreer smelter raskt som følge av global oppvarming, og er en direkte årsak til at havnivåene stiger. Turkameraten hans er den unge franskmannen Vincent Colliard. Ousland håper å overføre noe av sin kunnskap og erfaring til den yngre generasjon gjennom Colliard.

Ifølge Ousland må man gjennomføre store mål i livet før man forstår sine egne begrensninger. De fysiske, men kanskje mest av alt de mentale.

– Når du er ung har du en enorm tro på de mest vanvittige ting. Da klarer du det fordi du har tro på det. Uten den viljen og troen går det ikke i det hele tatt.

Tro kan flytte fjell. Motivasjon og vilje kan få mennesket gjennom ekstreme prøvelser og lidelser, bare belønningen oppleves som stor nok.