Ny sjef i Kulturtanken:

-Hva er forskjellen på Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken?

– Det er det vi skal finne ut i løpet av høsten, sier Lin Marie Holvik.

Hun skal ikke bare lede Kulturtanken, men også å bygge opp og definere den nye institusjonen. Hun tror det vil minst gå ut året, trolig også langt ut i neste år, før hun har fått den nye organisasjonen på beina.

– På hjemmesiden står det at «tanken» kan forstås som både «beholder» og som «idé», «refleksjon», «assosiasjon». Det lyder litt svevende?

– Vi er en offentlig etat som skal skape et nasjonalt nivå for utvikling for kunst og kultur for barn og unge i hele landet. Vi har fått et mandat fra departementet. Men det er vi som skal fylle tanken med mening. Da må vi skynde oss langsomt, sier Holvik.

De ansatte først

I den nye lederjobben skal hun forholde seg til to målgrupper i oppbygningen av organisasjonen, de eksterne – kunstinstitusjoner og kunstnere og produsenter, fylker og kommuner, og de interne – de ansatte i Nydalen. Og selvsagt det overordnede nivået. Departementet.

– Men det er de ansatte jeg må konsentrere meg om først. Hvis man skal lykkes når man skaper noe nytt, er det viktigste å få egne medarbeidere med på en felles forståelse. Hvis jeg ikke jobber nok internt med denne tilpasningen, kommer vi ikke til å lykkes eksternt heller. Derfor vil jeg i månedene frem til nyttår bruke mest tid på å snakke med medarbeiderne i Nydalen. Medarbeiderne må ha en helt reell påvirkning på det som skjer, og prosessene må være transparente. Vi må snakke om det som er vanskelig, ha mot til å ta opp de vanskelige tingene, og ikke minst, ta med oss videre det som er bra, sier Holvik, og legger til at hun samtidig må bli kjent med kulturfeltet og snakke med fylkeskultursjefene og produksjonsmiljøene.

– Jeg vil ikke komme med noen løsninger før jeg har lytte til alle medspillerne mine, også ute i fylkene og kommunene, hvor de har gjort en fantastisk god jobb.

Det hele mennesket

– Morgenbladet kalt deg «dannelsesdirektøren»? Føler du deg som det?

– Det synes jeg var fantastisk flott! Dette er drømmejobben. Det er en utrolig mulighet til å kombinere to feltene som jeg er lidenskapelig opptatt av – skole og kultur, sier Holvik, som tidligere var rektor for Nordal Grieg videregående skole i Bergen. I mediene er hun stadig blitt sitert på hvordan hun fikk rekordmange elever til å velge reallinjen. Det benekter hun ikke, men hun presiserer at hun like interessert i resten av skolefagene.

– Det er mange teorier om hvordan kunst kan hjelper annen innlæring. Er dette kunstfagenes viktigste funksjon?

– Kunstfagene har også en egenverdi som kunnskap. Men de er også nyttige i et næringsliv som etterspør ideutvikling og innovasjon. For hva er egentlig det? Jeg er ikke imot realfag eller andre fag, men skolen handler om hele mennesket. Kulturtanken skal være ansporer til en slags sømløs samvirking mellom kulturlivet og skolen, slik at det er skjer en gjensidig berikelse og utvikling for begge parter.

– Hva legger du i dannelse?

– Blant annet at det er på tide å lytte til Ludvigsen-utvalget (NOU fra 2015, utvalget ble ledet av Sten Ludvigsen, red. anm.) om hvordan barn må få tid til å ta kunnskapen inn, hvordan vi må gi barna mulighet til dybdelæring. Hvis vi ser verden bare fra ett perspektiv, får vi en slagside i samfunnet vårt, som ikke er bærekraftig. Vi må ikke frarøve barn rollemodeller som gir dem tror på at det er mulig å bli danser – eller snekker eller maler. Det er ikke bare ingeniør eller matematiker som gjelder. Ikke at det er noe galt i det, men å utvikle et helt menneske handler om mer enn vitenskap. Det handler også om kunst.

– Men går det ikke ofte den motsatte veien? Humaniora-fagene på universitetene sliter, for de får så få studenter, mens skolens kreative fag blir akademisert. Elevene spiller ikke lenger blokkfløyte, de lærer musikkteori. Hvis de har estetiske fag i det hele tatt...

– Akkurat. Det har det ikke vært enkelt for skolesektoren å velge det motsatte av dit vinden blåser. Det kan ikke stikkes under en stol at skolen i stigende grad har nærmet seg kunstfagene på samme teoretiske måte som de andre fagene.

Inspirert av Kongen

– Noen vi si at den jevne kulturpolitiker, som ofte kommer fra andre felt, synes kultur er pynt på kransekaken – noe som er greit nok, men ikke viktig, for økonomien trumfer alt i deres øyne - og at kulturledere, som ansatte, må gjøre som det forventes av dem?

– Jeg skjønner hva du spør om, men har ikke merket det. Jeg synes det er oppmuntrende at Kulturtanken er et samarbeid mellom både Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartmentet, at den kommer i tillegg til store satsninger som kulturskolene og i tillegg til skolenes egne satsninger på estetiske fag. Og det avsettes betraktelig med midler.

– Hvor mye da?

– Det får vi se når budsjettet for 2017 foreligger. Inneværende overføres det cirka 59 millioner fra Kulturtanken/Rikskonsertene til skolekonserter/barnehagekonserter fra statsbudsjettet, og 210 millioner til Den kulturelle skolesekken fra tippemidler til fylkeskommuner og kommuner. Det ligger også i mandatet vårt at vi skal utarbeide en ny finansieringsform.

– Hva driver deg som leder, hva er din lidenskap eller pasjon?

– At det er en mening med det jeg gjør. Mitt samfunnsoppdrag er med på å bygge demokratiet og videreutvikle velferdsstaten. Jeg mener vi må gi tilbake det vi selv fikk. Mange av oss fikk mye da vi vokste opp. Så stor er denne jobben for meg. Dette er ikke noe puslete greier. Etter å ha hørt Kongen tale i Dronningparken har jeg gjort meg noen tanker om nettopp samfunnsoppdrag, og hvorfor den tok så innmari av på sosiale medier. Kongen sa egentlig ikke noe annet enn det mange av oss tenker, men han sa det så enkelt. Det traff hver enkelt av oss og spente en bue mellom oss.

– Fordi han snakket om inkludering?

– Fordi vi er hijab og ulik seksualitet og nord og sør og fjell og fjord og høydedrag. Men så gjorde kongen bare sånn – hun lager en buet linje i luften med hånden – og slik fikk han frem at til tross for det, er vi mer like enn ulike. Pasjon handler om å få folk til å spille sammen. Det er dette som er samfunnsoppdraget jeg har fått. Jeg er utrolig heldig som har fått en jobb med en fot i begge leire – skole og kultur – og hvor jeg har hele landet som arbeidsplass. Hele landet er viktig for meg.

Lin Marie Holvik (53)

Stilling: Direktør i Kulturtanken

Utdannet: lærer, med mastergrad i organisasjon og ledelse

Bakgrunn: pedagogisk leder og rektor ved Rå ungdomsskole i Bergen, samt prosjektleder og rektor for Nordahl Grieg videregående skole som hun var med å bygge opp fra planleggingsfasen, rektor ved Årstad videregående skole

Lytter til: Kari Bremnes, Paul McCartney, Bjørn Eidsvåg, blues – og i blant Carpe Diem «fordi de har frekke og samfunnskritiske tekster»

Bøker som har gjort inntrykk: «Øya under havet» av Isabel Allende og «Kafka på stranden» av Haruki Murakami

Gitar, orgel og sang

Lin Marie Holvik kommer fra bygda Holvik - hvor det bare bodde 50 sjeler da hun vokste opp. Hun får barndommen til å lyde som et eventyr.

– Vi var seks søsken langt ut ved havet. Far var fisker. Han hadde først en liten fiskebåt, og så en litt større båt. Vi hadde et husband med kontrabass og fiolin og trekkspill og gitar. Jeg spilte litt gitar og orgel og sang. Vi søsken hadde mye ablegøyer. Jeg hadde en oppvekst med mye tull og tøys. Vi balanserte med kopper og glass på nesen. Mor var fin bydame, for hun kom fra Kragerød. Hun gikk alltid med høyhælte sko; syklet med dem også.

– Du har også høyhælte pumps, ser jeg?

Hun gløtter ned på de svarte lakkskoene med stiletthæler.

– Ja. Alltid høye hæler, alltid leppestift. Jeg skal på en fiskefestival i helgen, da møtes alle søsknene.

– Hva slags musikk spilte og sang dere, og spiller du fremdeles?

– Orgel og gitar til husbruk. Alle spiller dårlig gitar på bygda. I oppveksten sang vi all slags musikk som vi hadde hørt på radioen og lært på skolen. Beatles og Paul McCartney. Gamle raddisviser.

–Tramteaterviser?

– Blant annet. Og Lillebjørn Nilsen. Salmer også. Søsteren min arvet en bok etter en gammel tante, som hadde skrevet salmer med gitargrep med håndskrift, sier Holvik, og synger: «Hjartet er vendt mot ditt åsyn, store allmektige Gud».

– Søstrene mine bor fremdeles på Måløy, som er det litt større stedet nær der vi vokste opp, og de går stadig på gamlehjemmet og synger litt fra denne boken. Det er sånt vi holder på med på bygda. Det er sånn jeg er oppdratt.

Et slitent passfoto

– Hva har du fått med det hjemmefra som har særlig betydning for hvordan du tenker ledelse?

– Far min døde bare 61 år gammel. Han visste at han skulle dø ung, for han hadde hatt hjertetrøbbel. Derfor hadde han hadde gitt beskjed om at når han døde, måtte vi se i safen. Vi trodde det var skjøtet på huset eller verdipapirer som lå der, men skjøtet hadde han lagt i en ulåst kommodeskuff. I safen fantes det bare én ting – et slitent sort-hvitt passfoto tatt av moren rett etter de møttes som ungdommer. Det hadde han hatt med seg i lommeboka helt til han visste at han skulle dø, og vi skulle rydde i tingene etter ham. Det var slik han ville fortelle oss at vi må holde fokus på det viktigste her i livet. Dette mener jeg kan overføres til ledelse også. Menneskene er viktigst. Hjemme er det familien. På jobben er det staben først og fremst, og oppdraget vi er satt til å løse. Ingen vet hva som kommer til å skje i Kulturtanken, for vi har nettopp begynt. Jeg er handlekraftig, så det vil skje mye, men jeg snakker først med de som er tett på. Dette må foregå i rett rekkefølge.

– Kan alle barn bli glad i musikk, teater og litteratur?

– Det tror jeg. Men det er ikke sånn at det du fyller på, kommer ut igjen på samme måte når de blir voksne, det er ingen automatikk i det. Mine tre fikk omtrent samme kulturinntrykk som barn, men har ulike interesser som voksne. Den ene av sønnene mine leste bare tegneserier i en periode da han var liten, Pondus særlig. Jeg håpet jo at han ville lese noe annet senere, og det gjorde han. Men det nytter ikke å presse, de må ville det. Den andre sønnen var i flere år med i Fyllingdalen teater. Da kan man tro han som voksen går mye på teater. Men nei, han går på alt som finnes av klassiske konserter, lite på teater. Datteren min leste ikke så mye som barn, nå sluker hun alt hun kommer over.