Parminder Vadsten: Business-kvinnen fra Punjab

Vi står og ser på utsikten over operaen og Oslo havn fra en fantastisk leilighet som Parminder nettopp har flyttet til i Bjørvika. Hun forteller om sin far som var lutfattig i Punjab. Han pleide å si:

– Vi har ingen ting. Men vi har alle muligheter i livet.

Far reiser alene til Finland og senere til Sverige for å lete etter arbeid og et bedre liv. Han får strøjobber i Stockholm og sender penger til familien i India, mens mor er hjemmeværende og tar seg av de fire barna. Parminder er yngst i søskenflokken og er bare noen måneder gammel når far reiser. Hun vokser opp med en far hun nesten aldri ser.

Lang skolevei

Fordi den offentlige skolen er svært dårlig går Parminder, som den eneste i ungeflokken, på en engelskspråklig privatskole. Hun må stå opp grytidlig hver dag og dra langt av sted med skolebussen. Det er tøffe tak.

– Skolesekken var blytung av bøker. De dynget på oss ned med et gigantisk pensum og så mange lekser at det var vanskelig å henge med. Jeg gråt hver dag. Jeg ville ikke gjøre alle leksene. Jeg ville ut, leke og være sammen med venner, sier Parminder.

Hun er 12 år gammel og skolen går dårlig. Parminder står i fare for å dumpe og kan bli tvunget til å gå et år om igjen. Jenta grøsser ved tanken. Gruer seg for skammen. Da slår nyheten ned som en bombe. Hele familien skal flytte til Sverige.

Faren kommer og henter familien på Arlanda flyplass utenfor Stockholm. Parminder ser ut av bilvinduet. De kjører gjennom en skog. Det er ikke et menneske å se. Jentungen lurer på om Sverige er folketomt.

Hun begynner nå i syvende klasse. Plutselig er ikke Parminder den svakeste i klassen. Tvert om. Hun er blant de beste.

– Jeg ble raskt flyttet fra en gruppe med elementer matematikk til en gruppe som var mer avansert. Den svenske skolen var helt annerledes enn India. Vi fikk ingen lekser og det var mye lek. Og likevel syns jeg at vi lærte masse. Jeg var ikke lengere redd for å falle av lasset. Jeg begynte å like skolen veldig godt. Særlig likte jeg alt som hadde med tall å gjøre.

Tidlig opp

Parminder søker seg inn på et økonomisk gymnas. Ved siden skolen står hun annen hver helg i tre år og pakker flymat for en cateringbedrift på Arlanda.

– Jeg hatet å stå opp så tidlig om morgenen. Og jeg hadde definitivt ikke lyst til å pakke flymat resten av livet. Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle bli. Jeg lette etter noe som jeg kunne brenne for, sier Parminder.

Livet går på lykke og fromme. Etter gymnaset flytter hun til to år i London som har store indiske miljøer. Men hverdagen er så som så. Jenta får jobb i et gatekjøkken, står hele dagen og lager fish and chips.

– Her ble det veldig klart for meg at jeg trengte en skikkelig utdannelse. Jeg bestemte meg for dra tilbake til Sverige å ta en master i samfunnsøkonomi ved Högskolan i Skövde.

Parminder er da kjæreste med en gutt fra Norge. Hun kommer inn på masterstudiet. Nå oppdager jenta at hun er gravid. Kjæresten og hans familie prøver å overtale henne til å droppe studieplanene og heller ta en trygg jobb slik at de skal klare seg økonomisk.

– Jeg tenkte nøye gjennom dette og kom til at jeg ikke ville være en mamma uten utdannelse, som skulle sitte i en dårlig betalt jobb senere i livet og klandre mitt barn for mulighetene som var gått tapt. Derfor valgte jeg å studere og ta graviditet og fødselen som det kom. For å klare det økonomisk hadde jeg en ekstrajobb i helgene. Jeg begynte å studere på høsten og i mars måned fødte jeg min sønn. Vi klarte oss helt fint.

Hønefoss

Det første året tar kjæresten pappaperm og passer sønnen, mens Parminder studerer mellom amming og barnestell. Hun sitter bøyd over bøkene til langt på kveld, jobber hardt og får gode karakterer. Det andre året må hun klare mye selv. Kjæreste er på jobb i Norge og helgependler. Men familien har fått barnehageplass og studiene går bra. Parminder tar en master på 3,5 år, som er et halvt år raskere enn normert tid. Etter siste eksamen flyttet hun sammen med kjæresten til Hønefoss.

Å lete etter jobb på Hønefoss i 2003 er ikke lett. I desperasjon tar hun jobb i DnB, jobber med postombæring. Hun håper på en stilling som trainee i banken, men DnB har ansettelsesstopp etter en fusjon med Gjensidige. Parminder må søke lykken andre steder. Hun vil prøve seg som vikar i Vikarhjelpen, men blir isteden ansatt som kundekonsulent. Slik havner Parminder på et kontor på Vøyenenga i Bærum. Livet får en helt ny retning.

– Jeg lærte veldig mye om bemanningsbransjen, om salg og kundeoppfølging og hvordan man får gode medarbeidere. Jeg fikk et verdifullt nettverk. Når kontoret i Bærum etter noen år ble avviklet så var jeg derfor klar for å starte for meg selv. Slik blir Bemanning AS skapt. Dette har Parminder drevet i ti år, i starten sammen med en partner som hun nå har kjøpt ut. Hun er daglig leder og eneeier, har flere titalls vikarer i sving og omsetter i snitt for ca 12–15 millioner kroner i året, i hovedsak innen bygg og anlegg. Hun er meget stolt av å kunne fortelle at Bemanning alltid har hatt positive resultater. For tiden er det utbyggingen av Gardermoen og Fornebuporten som er de viktigste arbeidsplassene. Det fleste av vikarene har oppdrag som strekker seg fra fire måneder og lengere. Virksomheten er kåret som «gasellebedrift» av Dagens Næringsliv og har god lønnsomhet. Bemanning AS er en av få i bransjen som har tariffavtale og har vært blant de første til å satse på ordningen Revidert Arbeidsgiver.

Parminder Vadsten (41)

Foto

Innvandrer? Jeg ser ikke på meg selv som en innvandrer, sier Parminder Vadsten (41). I 2005 startet hun Bemanning AS og har nå titalls vikarer i sving.(Foto: Baard Fiksdal).

• Parminder Vadsten (41) er den yngste av fire søsken og kommer fra trange kår i Punjab i India.
• Flyttet til Sverige som 12–åring, vokste opp i Stockholm og kom til Norge i 2003 fordi hun ble samboer med en nordmann.
• Har en master i samfunnsøkonomi fra Högskolan i Skövde.
• Startet Bemanning AS i 2005 og har nå titalls vikarer i sving og omsetter for 12–15 millioner i året, i hovedsak innen bygg og anlegg. Bedriften er en av få i bransjen som har tariffavtale.
• For tiden er det utbyggingen av Gardermoen og Fornebuporten som er de viktigste arbeidsplassene.

Svensk tjei

Vi sitter på et lite kontor på KI–senteret på Rykkinn i Bærum. Parminder serverer kaffe. Hun er ganske liten og spinkel inne i en stor, svart genser. Utseende er et filter man må gjennom for å komme frem til personligheten. De som treffer henne ser en indisk kvinne, men det er utenpå. Inni er hun for det meste svensk/norsk.

– Når kunder snakker med meg på telefon tror de at jeg er en svensk tjej , og det er jeg jo også. Jeg ser ikke på meg selv som en innvandrer. Da du tok kontakt og fortalte at du vil intervjue innvandrere så tenkte jeg først, hvorfor skal han da snakke med meg, jeg er jo ingen innvandrer. Ikke egentlig. Jeg pleier for øvrig å prøve å unngå å skremme vekk folk med navnet mitt. Jeg skriver P. Vadsten i eposter. Det er enklere slik. Jeg vil at folk skal bli kjent med meg før de gjør seg opp en mening om hvem jeg er.

Vi ringer en av damens beste venninner, en dansk kvinne på Hønefoss:

– Jeg har mange ganger tenkt at når man kommer fra et så tett befolket land som India så blir du lett et tøft konkurransemenneske. Parminder er vant til stå på, er modig og besluttsom og er alltid på jakt etter nye muligheter. Hun hater å tape og har en helt unik evne til å fokusere på oppgaven. Jobben som skal gjøres.

– Hvordan arter det seg?

– Hun var for eksempel helt uinteressert i interiør. Men så begynte hun å investere i leiligheter, og fikk tenning. Hun ble fullstendig oppslukt av interiør og detaljer. Det ble nesten litt for mye av det gode. Det fine er at hun også kan være veldig avslappet. Hun har en veldig smittende latter. Vi pleier av og til å kjøre sammen på harrytur til Sverige for å handle billig mat. Da syns jeg at Parminder ler hele veien, frem og tilbake, sier venninnen.

Parminder er en kreativ sjel med et hode fylt av stadig nye forretningsideer. Da hun gikk på skole i Sverige irriterte hun seg over at det var lite å velge i når elevene skulle kjøpte ferdigmat til lunsj. Ungjenta ringte en av de største produsentene av ferdigmiddager og sa at de burde satse på vegetarretter fra India.

– Du får ta med deg noen smaksprøver å komme til et møte, var svaret hun fikk.

– Nå var gode råd dyre. Jeg kunne jo ikke lage mat. Jeg hadde jo bare en ide. Jeg ringte til en venn og ba henne hjelpe meg å lage noe som jeg tok med. På møtet møtte jeg syv, åtte høytidelige folk i hvite frakker. – Her er kjøkkenet. Det er ditt. Sett i gang og vis oss hva du mener med indisk mat, sa de.

– Det ble veldig flaut. Og enda flauere ble det da de oppdaget at jeg ikke hadde noen utdannelse ut over gymnaset. Da tok de ikke noe av det jeg sa på alvor. Men jeg mener fortsatt at en linje med vegetariske retter ville gjort det bra i student–markedet.

Å vokse opp skapte en serie kulturkollisjoner.

– Tenåringstida var vanskelig med forelskelser og mange ting jeg ikke fikk lov til. Jeg fikk ikke lov å bli kjæreste med noen eller feste sammen med kamerater. Jeg ville jo leve slik svenske venner gjorde. Jeg har giftet meg og blitt skilt. Parminder legger ikke skjul på at det har vært utfordrende og være innvandrer i Norge, oppdra et barn på egenhånd og samtidig med å ha ansvaret for egen bedrift.

– Du er den eneste innvandreren i Norge som har startet bemanningsbedrift?

– Jeg vet i alle fall ikke om noen andre.

– Og du jobber med en bygg og anlegg, som er rimelig macho?

– Det er helt uproblematisk. Jeg har sikkert ansatt over 500 personer. Det er en kunst som er helt avgjørende for å lykkes. Jeg er en tøffing. Og dessuten er jeg ikke billigst i bransjen.

– Hvorfor ikke?

– Jeg syns at du skal betale for kvalitet. Jeg er stolt over at bedriften fyller ti år i 2015. Det har vært mye svette og tårer.

Nøkkelen til suksess

Parminder Vadsten tror at hennes innvandrerbakgrunn og økonomiske utdanning har vært nøkkelen til suksess i business.

– I bemanningsbransjen treffer du mange ulike folk fra ulike kulturer. Det er en fordel å ha kulturforståelse ikke bare fra den skandinaviske kulturen og å kunne tenke «out of the box». Økonomiutdanningen har bidratt til at jeg alltid har full kontroll på økonomien i bedriften og mine medarbeidere trenger ikke bekymre seg for at lønningen ikke skal komme, sier hun.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Ledere utenfra» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.