Annonse
Generalsekretær i Norges Fotballforbund, Kjetil Siem, må skjerpe seg, skriver redaktør Magne Lerø. Foto: NTB scanpix

Pengebråk i fotballen

Fotball på topplan er blitt big business. Som businessmann gjør generalsekretær Ketil Siem det bra. Der det er noen kroner å tjene, prøver Siem på sikre seg at disse havner hos fotballforbundet. Det har ført til at Norges Fotballforbund driver flere selskaper. Omsetningen øker. Ikke alt tjener en like mye på. Her er det som i business for øvrig. Noe lykkes en meget godt med, noe gir et greit nok bidrag og et og annet tap må en også regne med.

Når det er mange på nasjonalplan som «driver med business» og ikke med ball, preger det også holdningene til penger. På tinget ble det snakket om en lunch til 4500 kroner som Kjetil Siem skal ha ansvaret for. Først ville han ikke si noe om dette. Det hadde ikke andre noe med. I dag sier Siem til VG at han erkjenner at det er behov for større åpenhet i forbundet. Han sier styret skal få informasjon om lunchen, så får de ta saken videre.

Ellers brukte landslaget 30,3 millioner kroner i fjor og Kjetil Siem brukte 490.000 kroner på reiser. Kostnadsnivået lå betydelig lavere for få år siden.

Fotballen baserer seg på frivillig arbeid. Det må få konsekvenser også for lønnspolitikken på nasjonalt plan

Terje Svendsen ble valgt til ny president på tinget. Han har ikke lovet noen revolusjon i måten det arbeides på i forbundet sentralt. Det er imidlertid så pass mye uro over utviklingen at kursen må legges om. Kjetil Siem forstår også det.

Kjetil Siem er en sterk og dyktig leder, men det er ikke grunnlag for å hevde at han kjører solo og opptrer egenmektig i strid med styret. Siem utnytter de fullmakter styret har gitt ham.

Mer enn en million

Det er 10-15 personer i Fotballforbundet tjener mer enn en million kroner i året. Siem selv tjener 2,7 millioner kroner, inkludert pensjon.  Han har økt lønnen sin med om lag en million kroner de siste fem årene. Da Karen Espelund var generalsekretær for 10 år siden, var lønnen på 950 000. Skattelistene for 2014 viser at landslagssjef Per-Mathias Høgmo har en inntekt på 3,4 millioner, mens toppfotballsjef Nils Johan Semb tjener står oppført med en inntekt på 2,7 millioner koner. I årsrapporten for Idrettens Helsesenter oppgis det at daglig leder Espen Rooth tjener 2,26 millioner.

Det er ikke nødvendig å betale så høye lønninger for å få flinke nok folk til å ta lederansvar. Problemet er at den ene drar den andre med seg. Det kan godt være en må betale over 3 millioner kroner for å få den beste landslagstreneren. Det finnes et internasjonalt marked for fotballtrenere, og tre millioner i året er som smårusk å regne for enkelte. En kan derimot få en topp kvalifisert generalsekretær om en betaler bortimot en million mindre enn det Siem tjener.

Fotballstyret opplevde massiv kritikk for de høye lederlønningene og ryktene om stort pengeforbruk. Flere ga klar beskjed om at det måtte skje radikale endringer for ikke å ødelegge omdømme og Norges Fotballforbund som organisasjon.

På tinget la klubbene Bossekop og Eidskog fram et forslag om at «avlønning av administrative stillinger ikke overstiger nivå som gjelder for statsrådsstillinger». Fotballpresident Yngve Hallén frarådet et slikt tak og sa det er vanskelig å «balansere det profesjonelt, rundt store markedsavtaler om utvikling, rundt store TV-avtaler, utvikling av Ullevaal Media Center og Idrettens Helsesenter som består av mange leger og høy kompetanse.

Forslaget fikk ikke flertall. Det mangler imidlertid ikke på forsalg om hva som bør gjøres. Noen har tatt til orde for at forbundets etiske komite ikke bør rapportere til administrasjonen, heller ikke til styret, men til Fotballtinget.

Hvem en komité rapporterer til, er neppe avgjørende. Det er fornuftig at øverste organ i alle organisasjoner har en kontrollkomité som kan skaffe seg full innsikt i alle alt som skjer i organisasjonen. Det må være åpenhet i en så pass stor medlemsorganisasjon.

Det kan være fornuftig for både styre og administrasjon at de har en etikkomité som kan gi råd i ulike spørsmål.

Lavere lederlønninger

Styret kan rydde opp i dette hvis en ønsker. Det kan for eksempel vedta at det ikke blir lønnsøkning til ledere som tjener mer enn en million i år. De kan gi beskjed om at lederlønningene på sikt skal ned og at de vil benytte muligheten til lavere avlønning når det er skifte i disse stillingene. Styret kan bestemme at en som hovedregel skal velge å reise rimelig, aldri på første klasse, og vise nøkternhet når en spiser på forbundets regning. Denne typen vedtak vil virke bedre enn å lage nye styringsrutiner og organisasjonsmodeller.

Fotballen har skaffet seg et problem når den har havnet i pengemaktens klør. Den vil både være en frivillig organisasjon og en kommersiell organisasjon. Det betyr at en vil ha noen ansatte som opererer på kommersielle premisser og tjener mer enn andre. Men hvis disse får trekke opp hele ledersjiktet til et lønnsnivå medlemmene ikke vil godta, har forbundet at alvorlig problem.

Avgått fotballpresident Yngve Hallèn forsvarte lederlønningene med å si at «kompetanse koster». Det er bare halve sannheten. Den andre halvdelen av sannheten er at en god del flinke folk må finne seg i å tjene mindre hvis de vil jobbe med fotball enn de vil kunne tjene i næringslivet. Fotballen baserer seg på frivillig arbeid. Det må få konsekvenser også for lønnspolitikken på nasjonalt plan.

Annonse
Annonse