Samarbeidspartienes svanesang?

Regjeringspartienes og Erna Solbergs oppsving på meningsmålingene skaper nye problemer for Venstre og KrF. Én ting er at noen velgere alltid lar seg lokke over til medvindspartier. Verre er det at en del tillitsvalgte tror makten vil ligge hos Solberg også i neste stortingsperiode.

Publisert Sist oppdatert

KOMMENTAR

Denne uken kom det en meningsmåling der Kristelig Folkeparti lå under sperregrensen og Venstre havnet et halvt prosentpoeng over (Opinion for ANB). En så dårlig samlet oppslutning for samarbeidspartiene er sjelden. Spesielt for KrF er det uvanlig å være under fire-prosents grensen. Det er som kjent den som bestemmer om man skal få utjevningsmandater og få en rimelig stor stortingsgruppe.

På neste meningsmåling kommer tallene sikkert til å være høyere, men det er likevel ingen tvil om at regjeringens to samarbeidspartier nå har det vanskeligere enn på lenge. De slites internt mellom dem som vil fjerne seg fra Fremskrittspartiet og dem som synes det er dumt å vende ryggen til et prosjekt som for tiden ser ganske vellykket ut.

For noen måneder siden så det greiere ut. Det var da flyktningekrisen og innvandringsminister Sylvi Listhaug dominerte i mediene. Hennes retorikk bidro til å bekrefte det tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik alltid hevdet: Det er så stor forskjell i verdisyn mellom Frp og sentrum at de ikke kan samarbeide. Venstres argumentasjon om at en Ap-ledet regjering ville ha ført en minst like restriktiv innvandringspolitikk, mistet tyngde. En Ap-minister ville tross alt ha snakket på en mindre konfliktskapende måte. Venstres tillitsvalgte ble svar skyldig, da de ble konfrontert med påstander om at det var de som ga makten til Listhaug. Noe som førte til at flere fylkesledere tok til orde for å orientere partiet bort fra Frp og i retning Ap.


All diskusjon om allianser og regjeringssamarbeid føres nå med det klare forbeholdet om at veldig mye kommer til å endre seg frem til valgåret

Men hvorfor skal man orientere seg mot Jonas Gahr Støre på et tidspunkt der han virker mindre statsministeraktig enn noen gang? I de siste ukene har det både i Venstre og Kristelig Folkeparti vist seg at det også er mange tillitsvalgte som er ekstremt bevisste på maktmulighetene. De ser at statsminister Erna Solberg får stadig større oppslutning i popularitetsmålingene og at Høyre og Frp til sammen blir så store at de kanskje kan sikre gjenvalg neste år. I hvert fall om SV og/eller Miljøpartiet de Grønne havner under sperregrensen. Scenariet der en relativt svak Ap-leder skal lede en regjering som trenger støtte eller deltagelse fra fire eller fem småpartier er lite tiltrekkende.

All diskusjon om allianser og regjeringssamarbeid føres nå med det klare forbeholdet om at veldig mye kommer til å endre seg frem til valgåret. Flyktningespørsmålet kan bli mindre dominerende i den politiske debatten – noe som kan føre til at Fremskrittspartiet svekker seg på målingene og at Ap styrker seg.

En slik utvikling vil ikke nødvendigvis føre til at de Ap-vennlige i Venstre og KrF styrkes. Det avgjørende er hvor sterkt Høyre og Erna Solberg kommer til å stå på meningsmålingene. Drømmescenariet for både Krf og Venstre er at Høyre blir dominerende og Frp ubetydelig etter neste stortingsvalg. Selv om Erna Solberg trolig ikke vil godta samarbeidspartienes forslag om at hun skal danne regjering med dem og ikke med Frp, så vil hun i mye større grad enn i dag kunne ta hensyn til samarbeidspartiene. Høyres statsråder vil i en slik situasjon også høyst sannsynlig orientere seg mer mot sentrum.

Det fornyede håpet om et sterkt Høyre har ført til at spesielt Kristelig Folkepartis ledelse har fått det vanskeligere. På ett vis var det behagelig for ledelsen da Frp kontinuerlig bekreftet Bondeviks påstand om uforenlige verdisyn. Det førte nemlig til at de ulike fløyene i partiet kom nærmere hverandre. Selv om det er sterke motforestillinger i deler av KrF mot å samarbeide med Arbeiderpartiet, så nesten alle at det var umulig i lengden å samarbeide med et Høyre sterkt påvirket av Frp.

Knut Arild Hareides førsteønske er antagelig å føre en valgkamp neste år der KrF ikke garanterer verken for Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som statsminister. Han ønsker å si til velgerne at partiet først etter valget tar endelig stilling til regjeringsalternativer, og at mye vil avhenge av hvordan Ap og Høyre kommer til å bli påvirket. Dersom man kan anta at SV drar Ap mot venstre, mens Frp ikke blir stort nok til å påvirke Høyre, kan Hareide tenkes å gi støtte til en ny Solberg-regjering i en aller annen form. Motsatt blir det om SV faller under sperregrensen og Gahr Støre får frihet til å komme Venstre og KrF i møte.

I Venstre er avstanden til Ap mye større enn den er i Krf. For Trine Skei Grande er det derfor en fordel at Erna Solberg styrker seg. Det er nå blitt litt mer sannsynlig at Solberg i neste stortingsperiode kan gi Venstre og Krf enda mer innflytelse enn hun gjør i dagens situasjon. Skei Grandes problem er at det i partiet er et veldig sterkt engasjement mot regjeringens flyktning- og asylpolitikk.

Det var derfor hun for noen uker siden hasteinnkalte til en pressekonferanse for å fortelle at Venstre sa nei til alle de 40 innstramningsforslagene som Sylvi Listhaug hadde ute på høring. Venstre ville gi et tydelig signal til offentligheten om at partiet ikke støttet Listhaug, selv om det før jul var med på asylforliket i Stortinget.

Dette signalet skapte kanskje litt ro i partiet, men det bidro til forvirring på Stortinget. Man skulle tro at partiet faktisk meldte seg ut som forlikspartner i asylpolitikken, men det benekter Venstre. Kanskje vil Trine Skei Grande støtte Sylvi Listhaug når hun en gang etter påske fremmer mange av de samme forslagene i en stortingsproposisjon.

I så fall vil Venstres ledelse få et troverdighetsproblem. Partiet kan lett få tilbake sitt gamle omdømme som et vingleparti. Kanskje kommer det gamle munnhellet opp igjen om at der to Venstre-folk samles er det til enhver tid tre meninger.

Powered by Labrador CMS