Annonse

Snikksnakk om private i Statkraft

I regjeringserklæringen står det at regjeringen vil redusere statens direkte eierskap i norsk økonomi for å sikre maktspredning og styrke det private eierskapet. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Næringsminister Monica Mæland gikk friskt ut i 2014 og varslet nedsalg i Telenor og Kongsberggruppen. På listen over selskaper hvor staten skulle selge seg ned eller ut sto også Ambita (tidligere Norsk Eiendomsinformasjon AS), Baneservice, Cermaq, Entra Holding. Flytoget AS, Mesta SAS, og Veterinærmedisinsk Oppdragssenter AS. Dette ville kunne innbringe staten nærmere 50 milliarder kroner. Men staten mangler ikke akkurat milliarder. Flere advarte mot nedsalg på økonomiske premisser. Det var bedre å sitte med en stor eierandel i selskapet som gir gode resultater hvert år enn å ha penger i banken. Slik vil private eiere gjerne tenke.

Det har blitt fint lite av regjeringens ambisjoner om å redusere statens eierandeler. Denne saken har ikke vært like dårlig for regjeringen som fri søndagshandel, men den har bragt regjeringen i forsvarsposisjon. Folk har ikke forstått poenget- og det har gitt Ap anledning til fyre løs mot regjeringen for å sløse med milliarder.

Salgslisten

Statkraft har ikke stått på salgslisten, men Nikolai Astrup, leder for programkomiteen i Høyre, lanserte allerede i vinter at det kunne bli aktuelt å delprivatisere Statkraft. Han gjentok dette i sommer etter at lurvelevenet rundt Monica Mæland og Thorhild Widvey var i gang. Da Widvey ble valgt som ny styreleder i Statkraft, begrunnet hun det med at hun ønsket an annen profil for selskapet. Det virker som om noen tror Widvey er satt inn i Statkraft for å berede veien for en privatisering. Den salgs endinger skjer ikke ved utnevning av styreledere. Hvis politikerne vil privatisere, ville garantert ikke den avsatte styrelederen, Olav Fjell, hatt noen innvendinger. Han ville vært midt i blinken for å lede en slik prosess.

En tid virket det som KrF ville henge seg på privatiseringstoget. Grunnen var at Line Henriette Hjemdal (KrF) uttalte seg meget uklart. Det gjør hun fortsatt. Men hun har i alle fall fått sagt at KrF er imot privatisering av den norske delen, men at private kan trekkes inn i satsingen utenlands. Det er det ingen som er imot. Det skjer i dag. Statkraft samarbeider med andre om å få realisert store prosjekter innen fornybar energi. I slike sammenhenger kan Statkraft tilføre sin kompetanse og sitter igjen med en pen gevinst av investeringen etter hvert.

Statkraft kan brukes som en instrument for politikere for sterke satsing på fornybar energi. Statoil er ikke et heleid selskap og kan derfor ikke styres slik

Men det gir ingen mening i å dele opp Statkraft i en norsk del og utenlandsk del, like lite som det gir mening i å dele Statoil opp på den måten. Ved å splitte kompetanse, kapitalbase og ansvar mister en synergieffektene mellom det som skjer innenfor og utenfor landets grenser.

I Klassekampen i dag gir Jonas Gahr Støre temmelig kontant beskjed om at det ikke er aktuelt for Ap å være med på å privatisere Statkraft. Arvesølvet skal ikke selges, sier han. De norske vannkraftressursene hører til det norske folk. Det samme gjør vind og hav.

Statkraft er et ledende selskap i Europa innen fornybar energi. De har vist at det er mulig å vokse internasjonalt selv om det er et heleid statlig selskap. Statkraft står på ingen måte tilbake for Statoil når det gjelder å lykkes utenfor landets grenser. Noen vil si at Statkraft har lykkes mye bedre og viser til at Statoil har tapt flere titalls milliarder på satsingen i USA og Canada.

Private ingen suksess

Private eiere er definitivt ingen garanti for suksess. De er effektive for å holde politikerne på armlengdes avstand. Private eiere tvinger selskapet til å ha lønnsomhet som det primære mål. Staten kan ikke bruke sin eiermakt til å få selskapet til å foreta disposisjoner som selskapet mener ikke er i mindretallsaksjonærenes interesse.

Å slippe inn private eiere i Statkraft er jevngodt med å vaksinere selskapet mot at andre hensyn enn lønnsomhet skal styre drift og investeringer. Politikerne er opptatt av at det skal satses sterkere på fornybar energi. Det finnes mange gode prosjekter, men lønnsomhet er en utfordring. Når staten er eneeier, står de fritt til å gi selskapet lave krav til avkastning og begrunne dette med at de skal satse innen fornybar energi også der lønnsomheten er usikker. Statkraft kan brukes som en instrument for politikere for sterke satsing på fornybar energi. Statoil er ikke et heleid selskap og kan derfor ikke styres slik. Statoil skal ikke involvere seg i prosjekter som ikke tjener mindretallsaksjonærene som ønsker god avkastning.

For Statkraft kan det være en fordel å bli privatisert fordi politikerne må holde fingere fra fatet. Regjeringen driver en skandaløst dårlig eierstyring i forhold til Statkraft. For å få budsjettet for i fjor til å balansere, fratok de selskapet fem milliarder i fri egenkapital, halvparten av den kapitalinnsprøytingen de hadde fått løfte om. En pinlig sak for Høyre som gjerne vil framstå som et parti som har greie på bedrifter og eierstyring. Eiere som gir det ene året og tar tilbake halvparten det andre, står til stryk.

Privatisering av Statkraft er ingen god sak for Høyre å drive valgkamp på når Ap har bestemt seg for å bruke storslegga. Når Høyre får tenkt seg om, spørs det om de ikke vil vende tommelen ned for Astrups høyttenkning.

Annonse
Annonse