Taushet – det stille språket

I Rikard Ingdals nye roman «Hogst» jobber far og sønn sammen i skogen i taushet. Det er stille mellom trærne, under fjellene og himmelen. Forfatteren har i et intervju i Vårt Land sagt at boken er en fantasiversjon fra en verden der manuelt arbeid er viktigere enn smalltalk. Hovedpersonen i boken, sønnen Gorm, lærer seg kodene i de tause signalene som bringer far og sønn gjennom hverdagsslitet, sammen.

Men hva er egentlig taushet? Når er tausheten bra, når er den dårlig? Vi har spurt et knippe filosofer fra «Filosofisk praksis», et fora hvor filosofer samtaler med lekfolk om ulike tema som deltagerne ønsker å få tenkt igjennom.

– En radikal lydhørhet kan åpne rom og gi deg mulighet til å se nye perspektiver, anspore til å utvide horisonten og til å finne din unike vei – et sentralt poeng også i filosofisk dialog, mener Annfrid Berget Haukeland og legger til:

– I stillhet eller taushet kan tanker, forventninger, ønsker og ideer fødes, som igjen kan innby til videre refleksjon. Når jeg skravler i vei, ramser jeg ofte opp det jeg allerede vet. Når jeg lytter, kan jeg lære noe nytt. Men også dette er en sannhet med modifikasjoner. For ikke sjelden fødes tanker, ideer og refleksjon nettopp i en dialog.

Ordløse dialoger

Taushet har vært et tema for flere filosofer. En dialog blir vanligvis sett på som en samtale der to eller flere parter kommuniserer sammen. Ifølge filosofen Martin Buber kan to personer føre en dialog og la seg gjensidig påvirke av hverandre uten at et eneste ord blir sagt. Han mener dessuten at man kan ha ordløse dialoger med dyr og natur. Det handler om å være åpen til å la seg ’berøre’ av den eller det andre.

– Taushet er en forutsetning for å slippe fram den andre i sin unike subjektivitet. I stedet for å pakke den andre inn i mine ord, legge ord mellom oss, slipper jeg fram den andre i sin annerledeshet, slik Buber skriver i «Jeg og Du», sier Haakon Gaukstad, også han filosofisk praktiker.

En kjent norsk filosof som har prist tausheten, er Arne Næss. «Skjønnhet er stillhet innerst inne», sier Næss i boken «Sva marga – følg din vei». Når du er stille kan ditt hjerte lytte til den andre.

– Å lytte oppmerksomt har med respekt for den andre å gjøre – og respekt for selve relasjonen. Det gjelder å lytte i den tro at den andre har noe genuint å si, noe legitimt og interessant å bidra med – ikke i kraft av hva vedkommende har lest eller lært, men i kraft av sin erfaring og sitt levde liv. Den enes taushet gir rom for den andres ord, sier Annfrid Berget Haukeland.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard mente også at det å tie stille er en forutsetning for å bli lydhør overfor seg selv, sine medmennesker og omgivelsene, og for å kunne tenke og vurdere. «Begynnelsen er denne kunst at blive taus», skrev Kierkegaard i boken «Liljene på marken».

Det stille rommet dypest inne

Tarjei Vesaas ble i et radiointervju for flere år siden spurt om hva kona hans, Halldis Moren Vesaas, og han snakket om til daglig. «Eg og Halldis - me teier så godt i lag, me», sa dikteren.

– Mye av vår kommunikasjon sies uten et ord, det være seg blikk, berøring, ansiktsuttrykk, tårer, latter eller kroppsholdning. Å svare med taushet på et spørsmål er også et svar. Ikke-verbal formidling kan si mer enn tusen ord. Men for å oppleves som troverdig, må verbal og ikke-verbal kommunikasjon stemme overens. Det hjelper lite å si at vi er glad i et annet menneske hvis vi demonstrerer det motsatte med kroppsspråket, påpeker Berget Haukeland.

Jannicke Wiel, som er magister i filosofi, utdannet i filosofisk praksis, og nå underviser i yoga og meditasjon, sier det slik:
– Når jeg er i det stille rommet i meg selv, og du er i det stille rommet i deg selv, kan vi møtes i en dypere kontakt. For vi er jo ikke så forskjellige vi mennesker, dypest sett.

Hendenes kunnskap

Dette kan skje, forklarer Wiel, ved at de som er stille sammen også gjør noe sammen – noe de begge er vant til og som «ligger i hendene» slik at det ikke er behov for å spørre eller forklare. Det behøver ikke være to
menn som arbeider sammen i skogen, som i romanen «Hogst», det kan like gjerne være to kvinner som forbereder et måltid på et kjøkken, kjenner hverandre godt og er inneforstått med hvordan de best jobber sammen på kjøkkenet. Begge vet hvor de finner salt og sukker og hvor glassene befinner seg, begge er vant til komfyr og andre kjøkkenredskaper. De går ikke i veien for hverandre.

– Da kan de være og jobbe sammen i stillhet og finne en ro i det, sier Wiel. Hun er inspirert av østlig tenkning. Det er også flere av filosofene:

– I mystikken, de østlige visdomstradisjonene og nyåndeligheten er det to nivåer av det vi kaller et «jeg», noe den vestlige filosofitradisjonen etter hvert mer og mer synes å ha glemt ved å identifisere selvet med den språkskapte fornuften, sier Gaukstad og fortsetter:

– Det er hverdagsjeget, den du tror du er, identiteten din, alle selvbildene dine, kroppen din, moralen din, følelsene dine, din pregning, alle fortellingene du forteller deg selv. Og så er det ditt egentlige jeg. Det er det i deg som er bevisst alt dette, det tause vitnet til alt du tror du er, sier Gaukstad.

– Dette vitnet er hinsides alle sansebilder, all tenkning, alle ord. Dette vitnet er nettopp stillhet. Når vi er tause, kan vi komme i kontakt med den vi egentlig er og alltid har vært, stillhet. Det er dette vi kan oppnå gjennom yoga og meditasjon og andre såkalt åndelige øvelser. Når jeg er taus, er jeg til stede i øyeblikket. Jeg er ikke lenger travelt opptatt med å bekymre meg om framtiden eller erindre fortiden. Vi ser lignende tanker i mindfulness, meditasjon og lignende teknikker som er inspirert av østlig tankegods.

Uten skjult konfliktstoff

To som kjenner hverandre kan sitte sammen uten at det ligger noe usagt bak som tynger eller blir holdt tilbake. Å komme dit, kan være det ypperste man kan oppnå sammen med et annet menneske. Men det fordrer ærlighet. At man har sagt det vesentlige til hverandre og tør å være helt åpne med hverandre. Vi må ta av oss maskene som vi er så vant til å bære. Da kan vi paradoksalt nok komme både nærmere den andre og nærmere det dypeste i oss selv, mener Wiel.

Tausheten kan også være vond, tilføyer hun. Den er det hvis det ligger usagt uenighet eller konfliktstoff mellom de to, som ikke verbaliseres fordi den ene eller begge er redd, sjenert, redd for å dumme seg ut, eller føler at han eller hun har «ulovlige» tanker og følelser. For å komme til den gode stillheten, må vi gå gjennom og forbi dette uten å undertrykke eller fornekte det.

– Glad i tausheten

– Jeg er veldig glad i tausheten. Den rommer det beste og det verste, sier Gry Orfei Solbraa, som er utdannet filosof, har jobbet som familieterapeut i mange år og nå videreutdanner seg til prest.

– Den gode samtalen krever full tilstedeværelse og trygghet. Stillhet er en viktig dimensjon ved tryggheten. Trygghet kan ikke manes frem ved ord. Det gode trygge rommet mellom to mennesker har stillheten i seg. Tryggheten kan ikke kommanderes eller ønskes frem. Den trives ikke hvis de to har behov for å imponere eller underholde hverandre. Jeg er opptatt av det å bli stille inne i meg selv. Da har jeg det godt; når den «bråkete» hjernen stilner... Når jeg er stille i meg og du er stille i deg, da kan den virkelige gode dype samtalen oppstå. Utifra stillhet, utifra Gud.

Solbraa har også reflektert en del over den tyngende tausheten, tausheten som for eksempel nykommere på et småsted kan bli møtt med. Den kan komme av sjenerthet, og ikke være direkte fiendtlig ment. Men nykommeren merker uansett en mistro og føler seg lite velkommen.

Maktstrategi

Taushet kan også være en effektiv måte å vise makt på. En sjef kan for eksempel bruke taushet og sanksjoner for å demonstrere dominans og misbilligelse. En slik type taushet kan være både bevisst og ubevisst, sier Berget Haukeland.

– Taushet fra en person der man forventer verbal kommunikasjon, kan gjøre oss ukomfortable og usikre. Hva hvis ingen svarer deg når du ber om synspunkter og råd? En slik taushet kan oppleves ekskluderende, kritiserende og vond.

Berget Haukeland tilføyer at taushet kan signalisere både makt og avmakt. En selvvalgt taushet kan være strategisk valgt, men hvis en person aldri tar ordet i forsamlinger, så kan det tyde på avmakt. Hun synes taushet som strategi kan være et risikofylt valg.

– Taushet kan skape utrygghet. Der det ikke gis en forklaring på usikkerheten i det usagte øker det indre trykket. Folk begynner å spekulere, for deretter å finne sine egne forklaringer og motiver for stillheten. Usikkerhet avler mer usikkerhet, og det ender ofte i en vond sirkel som kan være vanskelig å bryte, sier hun.

Noen velger sin taushet, andre blir brakt til taushet.

– En måte å bringe noen til taushet på, er å gi mennesker opplevelsen av at taushet er den sikreste posisjonen å innta. Hvis man tier, er det ingenting som kan bli ’brukt mot dem’. Spørsmålet er snarere om en slik taushet gir den beskyttelse man egentlig trenger? Mange kvinner i ulike kulturer blir gjort tause, både privat og i det offentlige. De mangler et rom hvor det er legitimt å uttale seg. Det er utallige eksempler på kvinner, ja også menn, som opp gjennom tidene har tydd til taushet når de har blitt utsatt for trusler og vold, sier Berget Haukeland.

Gaukstad er opptatt av taushet som metode for å underkue annerledestenkende og undergrave en fri meningsutveksling.

– Det skjer i diktaturer der det ikke er ytringsfrihet. Man sier ofte at tale er sølv, taushet er gull. Men tale kan også være gull, og taushet kan være aske.

Westernhelten

Det er en truisme at vi lever i en tid med mye bråk – fra TV, internett, musikk hele tiden, en stadig informasjonsstrøm – og har liten respekt for introverte og fåmælte mennesker.

– Det kan skyldes redsel for å være alene eller redsel for å bli utestengt fra fellesskapet. For noen kan det være skremmende å bli overlatt til stillheten og egne tanker. Vi er vant til lyder, støy og avbrytelser, sier Berget Haukeland.

Gaukstad spør seg om noen av de mest kjente politikerne fra noe tiår tilbake kunne ha fått politisk makt i dag. Som Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli, begge ordknappe og introverte menn. Men noen stereotyper finnes, som kan minne om den tause mannen fra de norske skogene. En av dem er westernhelten, handlingens mann som bare grynter frem noen få ord hvis det er helt nødvendig. Gaukstad reflekterer litt rundt paradokset, viser til at populærkulturen har flere tause helter; som Morgan Kane-typen og Clint Eastwood. Kanskje taushet likevel kan være et maskulint ideal?