Tian Sørhaug med ny bok om: Endring, jobben, penga og livet

På et stort kontor i andre etasje i Harriet Holters hus ved Universitetet i Oslo sitter professor Tian Sørhaug omringet av brune pappesker og bøker. Det er bøker i stabler på skrivebordet, bøker på gulvet, bøker på vei ut av bokhyllene, bøker som har funnet sin vei ned i pappkassene. Bokhyllene, som begynner å bli glisne, strekker seg fra vegg til vegg, fra gulv til tak, langs tre av fire vegger. Langs den fjerde veggen, vindusveggen, stenger persienner og gardiner formiddagens sollys ute. Tian Sørhaug reiser seg og rekker fram en neve for å hilse.

– Du skjønner, jeg har min aller første dag som pensjonist på denne arbeidsplassen, sier han, og lar blikket sveipe over akademikerlivet som er på vandring der ute på gulvet. Noen bøker får han lyst til å lese. De dårlige bøkene gleder han seg til å kaste.

Som pensjonist og fersk professor emeritus skal han fortsatt være på universitetet, men den dagen dette intervjuet finner sted er han i ferd med å flytte til et annet kontor.

– Jeg skal sitte sammen med noen andre gubber lenger borti her.

Tian Sørhaug er sosialantropolog og professor. Han har forsket på arbeid, organisering og ledelse i over tredve år og har jobbet mye ute på arbeidsplasser i privat og offentlig sektor, blant annet i regi av Arbeidsforskningsinstituttet. Han samarbeidet blant annet med Einar Thorsrud, som blant annet ble kjent for å lede partssamarbeidet som oppstod i Samarbeidsforsøkene i norsk arbeidsliv. Før Tian Sørhaug ble arbeidslivsforsker, forsket han på rus og prostitusjon. Før det jobbet han i psykiatrien.

Gull, arbeid og galskap

Sørhaug er romslig, spissfindig og underfundig i sine betraktninger. En populær foredragsholder. Kjent for å vri og vende på ord og tankemåter. Finne sammenligninger. Skape analyser. Sette ting på spissen. (Han har for eksempel uttalt at ledere er like store avvikere som rusmisbrukere.) For noen år tilbake var Sørhaug en av ekspertene i det populærvitenskapelige NRK-programmet «Big Bang» som gikk på fredagskveldene.

Nå er det penger, arbeid og psykiatri han er opptatt av, eller «Gull, arbeid og galskap» – ifølge tittelen på den nye boka hans. Eller, han har vært opptatt av alt dette lenge, men det er nå det er blitt bok av det. Den har gult omslag og ligger for seg selv på lite bord i kontorkaoset. På omslaget er det en tegning av en rød og grønn slange, slangen Ouroboros. Det eldgamle symbolet for alkymi. Den ikke bare biter seg selv i halen. Den spiser seg selv opp.

Boka er personlig, han innrømmer det. Han har tilegnet den sine foreldre: «Til far som lærte meg at penger er drømmer og til mor som skaffet dem».

– Far hadde en masse ideer, og noen av dem var gode. Noen av dem har jeg holdt på gjennom hele denne boka. Noe av denne boka er faktisk til min far, som var en lidenskapelig hobbyfilosof. For ham var penger en måte å realisere drømmer på. Han kom fra en rik familie og sølte bort alle pengene sine, så han var opptatt av at penger var veldig fantastiske ting. Der er jeg enig med ham, eller for å sitere den tyske sosiologen Georg Simmel - penger er i stand til å representere tingenes verdi uten tingene. Det er noe med det at pengene er tegn på verdi, samtidig som de selv har verdi. Det mente min far var en logisk skandale. Han mente at penger bare burde være et tegn på verdi, ikke ha en verdi i seg selv, og at de var ute av stand til å reflektere realøkonomiske forhold på en fornuftig måte, sier Sørhaug.

Tian Sørhaug

• Sosialantropolog og professor emeritus ved Universitetet i Oslo
• Forskningsinteresser: lederskap, konstruksjon av autoritet, organisatorisk variasjon/endring og den grunnleggende relasjonen mellom arbeid og kapital i en globalisert økonomi der informasjon og kunnskap er en kritisk produktiv faktor.
• Har jobbet som forsker og foreleser ved Universitetet i Oslo, University of Stanford, MIT og Bristol University. Har vært forsker og direktør ved Arbeidsforskningsinstituttet. Har også vært direktør for senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.
• Er ute med boken «Gull, arbeid og galskap». To tidligere bøker om ledelse: «Managementmentalitet og autoritetenes forvandling. Ledelse i en kunnskapsøkonomi» og «Om ledelse. Makt og tillit i moderne organisering»

– Kan bli grotesk

– Men ikke sant, det er også noe med det at penger er verdt det vi er enige om at det er verdt. Og det at penger er både ting og relasjon, men at det er relasjonen som gir pengene mening og verdi. En liten papirlapp kan være verdt en formue, så lenge vi tror på det. Penger er for meg, sånn sett, magiske greier. Skandalen til penger er at det er mulig å skape noe av ingenting. Gjennom kreditt kan du skape noe av ingenting, og ved å ha penger som du sier er veldig verdifulle, så kan de bli veldig verdifulle. Du putter dem inn i en spekulasjonsprosess, og hvis det går bra, så har du tjent penger på ingenting. Og hvis det går dårlig har du tapt massevis av penger.

Noen dager senere, da Sørhaug står på en talerstol for å lansere boka si på Litteraturhuset fremfor en en tallrik forsamling, sammenligner han pengespekulasjonene med tegneserier.

– Det er litt som med Donald Duck. Når han løper utfor et stup går det bra, helt til han ser ned. Da faller han.

Den spekulative finansøkonomien er manisk-depressiv, mener Tian Sørhaug, og viser til at økonomien preges av svingninger, opp- og nedturer. Fra professorkontoret minner Sørhaug om alle krisene etter andre verdenskrig. Store banker som har gått konkurs. I boka sammenligner han en voldsom og litt vill finansøkonomi med manisk-depressive sykluser fra psykiatri.

– En mani kan på én side være en fin entusiasme, men når det blir en sykdom blir det en overopphopning av stimuli som gjør at du sover mindre, snakker mer, gjør noe hele tiden, er ustanselig optimistisk. Det kan bli helt grotesk. En oppsvingsperiode er oppstemt, men uvirkelig. Og så sprekker det, av en eller annen grunn som kan være vanskelig å forutsi. Det finnes ingen realverdi. Når du oppdager dette, går du inn i en depresjon.

Innenfor finansøkonomien beskriver Sørhaug det som en panikk når manien, eller boblen, sprekker. Folk rømmer fra det de en gang trodde på. Plutselig er det ingenting igjen. Og alle gjør det samme.

– Du tenker det andre tenker at andre tenker kan ha verdi. Du tenker ikke selv lenger.

Tap av referanser

Sørhaug skriver om penger og det pengeaktige. Om spekulasjon som åpner for bobledannelse. Om fantasier som blir virkelighet, og virkelighet som blir fantasi. Om hvordan penger har forandret karakter rett foran øynene våre og om hvordan denne forvandlingen sprer seg og infiltrerer andre samfunnsforhold. «Vår tid, som har blitt kalt postmoderne, lider av et grunnleggende tap av eksterne, objektive referanser», skriver Sørhaug.

Penger er for eksempel ikke lenger verd sin vekt i gull. Penger blir ikke lenger definert ut fra en bestemt mengde gull, slik de ble det i gullstandardens tid. Det menneskelige, tradisjonelle og industrielle arbeidet har mistet mye av sin verdiskapende kraft og klokketid er ikke lenger en god standard for arbeidets verdi. I psykiatrien svinger forståelsen av diagnoser.

Til tross for at det pågår et stort arbeid for å standardisere og stabilisere kategoriseringen av psykiske lidelser, er vår forståelse av sinnslidelser, eller forstyrrelser som det helst heter nå, bevegelige, mener Sørhaug å registrere. I likhet med aksje- og valutakurser svinger vår forståelse av sinnslidelser, om enn betydelig saktere. Store sykdomsgrupper kan øke i omfang, skifte navn, for så å bli nesten borte. I vår tid tar mentale fenomener som borderline og bipolaritet ganske stor plass. En plass som tidligere var besatt av nevrose og schizofreni.

Det er mønstre innenfor gull, arbeid og galskap som ligner hverandre og som nærmer seg hverandre, mener Sørhaug. De konvergerer. Pengene, arbeidet og psykiatrien er i ferd med å forandre form. Referanser går tapt, i den forstand at de blir vanskeligere å få øye på. Håndfast rammeverk, objektene vi forholder oss til, forvitrer. Noe som kan frata oss personlig og sosial kontroll over en del livsbetingelser som vi har skapt selv.

Majorstuen og Dikemark

Boka er et sidespor i Sørhaugs forskning, men alle tre temaene – penger, arbeid og psykiatri – henger sammen med Tian Sørhaugs eget liv. Han har jobbet i psykiatrien, han er arbeidslivsforsker og forundringen rundt pengene har, som nevnt, fulgt ham siden oppveksten på Majorstuen i Oslo.

– Dette fantastiske med penger, var det far som lærte meg; samtidig som han var en økonomisk katastrofe. Mor var syerske, og drev en bitteliten systue. Det var hun som skaffet pengene. Uten henne hadde vi ikke hatt til salt på maten. Eller, det er ikke helt sant, far arvet penger. Det var en bitteliten rest av en formue et eller annet sted. Men det var mor som tjente penger.

Han har omtalt faren som en rabiat økonomisk filosof, og hjemme på loftet har Tian Sørhaug flere utkast til leserbrev som faren skrev til tidsskriftet Farmand. Alle innleggene ble refusert, og alle handlet de om skandalen som heftet ved penger. At det gjennom penger er mulig å skape noe av ingenting.

Faren var, som Tian Sørhaug, også interessert i menneskers psyke og drev en omstridt terapeutpraksis hjemme, en form for selvlært psykoterapi. Dermed ble Tian vant til å omgås folk med psykiske problemer i en tid hvor det var langt mer skambelagt med psykisk sykdom enn det er i dag. Senere, da Tian Sørhaug i sine ungdomsår ble militærnekter, havnet han på Dikemark psykiatriske sykehus som pleiemedhjelper. Professoren har flere ganger uttalt at mye av det han har interessert seg for siden, egentlig oppstod på Dikemark.

Lite håndfast, men vi tror på det

Det omfattende kulturelle, politiske og økonomiske tivoliet vi nå er midt inne i, postmoderniteten, startet ifølge Sørhaug da president Nixon i august 1971 besluttet å oppheve gullstandarden. Pengene mistet med dette sin eksterne referanse, referansen til en bestemt, veid mengde av et konkret metall; gull. En referanse til å ta og føle på. Mye lå lagret i en massiv murbygning med navnet Fort Knox.

Etter at Nixon, det vil si USA, gjennom oppsigelsen av Bretton Woods-avtalen fra 1944 sluttet å garantere for en pengenes relasjon til en ekstern og objektiv referanse, kunne penger få mening og verdi (pris) utelukkende i kraft av sin relasjon til andre penger. «Hvor mange tonn med gull det finnes i verden, var og er til slutt et objektivt forhold. Ved opphevelsen av gullstandarden ble pengenes verdi og mengde et 100 prosent gjennomført kulturprodukt. Standarden for å måle hva penger var verdt, hadde blitt et forhold mellom penger, og ikke et forhold mellom penger og en objektiv, ekstern virkelighet», skriver Sørhaug.

Også i det daglige taper pengenes konkrete referanser terreng. Da Tian Sørhaug som sommervikar på en malingsfabrikk på sekstitallet fikk lønn, skjedde det ved at formannen hver fredag kom rundt med lønningsposer. Det var poser av grått, glatt, nesten gjennomsiktig papir. Det kunne minne om ekstra solid matpapir, og du kunne se og kjenne at det var penger oppi posen. Lønningspengene er nå et mer abstrakt vesen. Et tall du ser på et skjermbilde fra nettbanken, som blir et fysisk objekt først hvis du skulle finne på å ta ut fysiske penger i minibanken, i en butikk eller – i ytterst sjeldent fall – en bank. Banker har snart ikke penger lenger. Stort sett befinner pengene seg i sitt eget digitale univers. De er der, uten at vi har dem i hendene. Vi tror på noe som er langt mindre håndfast enn det var.

Tillit til folk vi ikke kjenner

Sørhaug er opptatt av at verdiskaping og verdsetting har blitt det samme. – Hvordan kan du vite hva verdier er, når hva som helst kan være verdier?, spør han, og lar spørsmålet henge i luften mellom bokhylleveggene før han selv svarer.

– Jeg er på parti med sosiologen Simmel som mente at penger er et tveegget sverd. Det ligger en stor frihet i å kunne lage penger av ingenting. Det er en vanvittig flott, helt genial, oppfinnelse. Den er basert på tillit, abstrakt tillit til folk vi ikke kjenner. Hvis man begynner å tenke over det, som jeg håper folk som leser boka vil gjøre, så er det mirakuløst hvor underfundig pengene fungerer.

Tian Sørhaug ler humrende, og skyter inn en bisetning om at dette var hans far opptatt av også.

– Det som blir et problem når penger er en verdi i seg selv, er at vi får dype kriser rundt hva verdier er. Verdiene dine er veldig sårbare, og de blir veldig lett borte.

Et av eksemplene i boka er hentet fra finanskrisen i 2007, da en kolossal handel med komplekse, ugjennomsiktige løfter – eller spekulative finansprodukter om du vil – krysset all slags nasjonale, institusjonelle og organisatoriske grenser. Det var ikke regulert verken av det offentlige eller av noen merkbar selvkontroll fra aktørenes side. «I nær ettertid er det også verdt å merke seg at så mange offentlige og private aktører verken la merke til at verdensøkonomien var inne i en stor transformasjon, eller at den var på vei utfor sitt største stup siden tidlig på 1930-tallet», skriver Sørhaug.

Han konstaterer at det lønner seg å tjene penger på penger, det vil si investeringer og spekulasjon, for da unngår vi produksjonsprosessens nødvendige treghet. Han mener å se at flere bedrifter enn før – i vår del av verden – nå tjener penger på penger, ofte i en grenseløs finansøkonomi, fremfor å tjene penger på produksjon.

– Det tar mer tid og bruk av energi å produsere ting enn å drive med transaksjoner av informasjon om løfter. Penger er løfter, og finansøkonomi er rett og slett et komplekst system av løfter. Ikke mer. Ikke mindre.

Arbeidets standard var klokketid

Gullstandarden i det industrielle arbeidslivet har vært klokketid. Åtte timer har vært definert som nok arbeid for en dag. Tian Sørhaugs påstand er at energi og nytte er i ferd med å avvikle seg selv som nøkkelmetaforer for arbeid. De utfordres av et nytt par med nøkkelmetaforer: informasjon og mening.

Det er en trend at færre enn før er styrt av klokka når de jobber. Det viktige er hvilken kvalitet man kan levere til kunden, ikke hvor mye tid produksjonen har tatt. Sørhaug bruker merkevarebygging og Nike-joggesko som eksempel.

– Over 80 prosent av verdiskapingen skjer når du stempler skoene med merket «Nike». Det skjer fordi merket gir mening for kundene som skal kjøpe skoene. Og det er ikke tiden som er det viktige når du skal produsere mening, sier professoren, som også er opptatt av at ny teknologi har gjort arbeidslivet mer bærbart, interaktivt og konvergerende – i betydningen at man kan utøve mange funksjoner overalt og med en gang.

Du kan ha jobben din med deg overalt. På mobiltelefonen i lomma. Du kan alltid være tilgjengelig. Du kan gjøre ting; uten å ta med deg dokumentpermer fra kontoret. Sammenfattet betyr dette at du ikke er på jobb, men i jobb, mener Sørhaug, som henviser til at denne siste formuleringen er stjålet fra sosiolog Gudmund Hernes.

Nå arbeider vi aldri «nok»

– Verdiskaping løsrives fra arbeidstiden som er lagt ned i å skape et produkt. Hva produktet er verdt har ikke lenger noe å gjøre med hvor mye arbeid som er lagt ned i det. Bittelite arbeid kan skape kjempeverdier, og massevis av arbeid kan skape små verdier. På en måte synes jeg det er veldig beklagelig. Åttetimers-dagen har gitt folk beskyttelse mot arbeidet. Du har visst hva som er «nok» arbeid. Men i en pengeøkonomi vet du aldri hva som er nok arbeid. Ingenting er det. Sluttpoenget vil alltid være; hvordan har det gått med verdiskapingen?

Selv om arbeidslivsforskeren mener at arbeidslivet er bedre enn noen gang før, er han kritisk til at vi har fått arbeidsformer med høye, bevegelige og utydelige krav. Krav som på en måte er totale. Han mener utviklingen kan gå for langt.

– Ordet «nok» finnes på en måte ikke. Du kan alltid gjøre mer. Jeg er opptatt av hvordan teknologi gjør at du bestandig kan være tilgjengelig. Nå. Og du kan alltid være tilgjengelig på bedre måter, og hvis du ikke er det, er det noe du velger. Vi har et veldig høyt sykefravær, og dette sykefraværet kommer på grunn av diffuse lidelser. Det kan henge sammen med det postmoderne arbeid. Det er høye krav, og du vet ikke alltid hvor de kommer fra. Kommer de fra innsiden? Fra meg selv? Eller kommer de fra andre? Vi har fått et bedre arbeidsliv, men det følger et ubehag med dette arbeidslivet som er betydelig.

Problemet ligger ifølge Sørhaug i det pengeaktige. Ingenting skal stå stille. Alt skal være i bevegelse for å skape mer verdi. Verdsettingsprosessene pågår kontinuerlig og de både driver og presser oss.

Arbeid har vært hellig, mener Sørhaug. Arbeidet på den tradisjonelle fabrikken og det gjengse kontoret fulgte noen repeterende ritualer som bandt sammen en livsform. Og det var en spesiell stemning der. Hvis du kom inn døren som gjest på arbeidsplass, kunne du få en sterk følelse av at du ikke hadde noe der å gjøre.

– Verdiskapingen har vært målt i tid, og vi har konsentrert arbeidstiden til fabrikken og kontoret – som idealtypiske eksempler. Her fikk bare verdiskaperne lov til å komme inn, og her skulle det bare arbeides. Hele tiden. Nå er det mindre forskjell på arbeidsliv og annet liv. Mer og mer arbeid blir knyttet til kommunikative og sosiale ferdigheter. Tenk på service og tjenester. Du er ikke skjermet i en fabrikk hvor du ikke møter resten av verden og aldri ser en kunde. Jeg er inne på tanken om at det nå om dagen kanskje har oppstått noe hellig rundt dette kvalitetsbegrepet og rundt kundene og pengene. Mer enn selve arbeidet og arbeidsplassen. Flere steder registrerer nå folk seg inn på morgenen, og bare finner seg et hvilket som helst kontor som er ledig.

Han ser seg rundt i sin egen kontorhule.

– Her, på dette stedet, er det motsatt. Folk gror fast i kontorene sine, og det kan ta ukesvis å få dem ut.

Dyrkingen av ledelse

Når verden blir veldig abstrakt og bevegelig, leter vi etter noe å forankre oss i. Noe mindre abstrakt, som vi kan holde oss fast i. Sørhaug tror at ledelse, og den dyrkingen av ledelse vi har sett i en del år, som han nå tror kan være på vei tilbake, har hengt sammen med dette.

– Man har stilt umulige krav til ledere, og har følgelig betalt dem utrolige summer. Det er riktignok amerikanske tilstander, men det er noe fantastisk over det når ledere tjener 500 ganger mer enn sine normalansatte. Da er du inne i en verden hvor du nesten er tvunget til å tenke at ledere er i stand til å gjøre fantastiske ting. Og av til gjør de det. Når en bedrift som er på kjøret skaffer seg en leder med godt renommé, kan de stige på børsen allerede før lederen har fått gjort noe annet enn å si ja til jobben.

Og da ligner det på det som foregår i en spekulativ finansøkonomi. Det blir vanskelig å skille mellom fantasi og realitet, all den tid fantasien har den egenskapen at den kan bli til realiteter.

Skal helst elske forandring

Et annet trekk ved den postmoderne arbeidsplassen er ifølge Sørhaug at ledere og ansatte helst skal mislike treghet og elske forandring.

– Det henger sammen med at det er flyt som skaper verdier. Selve sirkulasjonen, flyttingen av penger, skaper verdier. Penger som står stille, er tap. En modell fra japansk bilindustri som brukes mye i arbeidslivet, Lean, dyrker flyt. Målet er å maksimere flyt, sløseriet skal bort. Jeg tror at vi modellerer oss etter penger. Det hellige har blitt pengelig. Det hellige er blitt flyt.

I løpet av den tiden professoren og arbeidslivsforskeren har hatt med ledelse gjøre, har lederoppgavene skiftet.

– Før var ledelse en mer institusjonell affære, og det handlet om å forsvare det faste mot det flytende. Nå handler det om å forsvare det flytende mot det faste, sørge for at det flytende stivner minst mulig. Og det er noe med denne omfavnelsen av endring. Hvis jeg noensinne skulle bli sjef igjen - hvilket Gud måtte forby, og det er helt greit, det vil ikke skje - så ville jeg forby ordet forandring. Jeg ville ikke hørt et ord om forandring. Forandring er egentlig ikke en verdi i seg selv, men for kapitalflyten er en krone mer alltid bedre enn en krone mindre, jo bedre og raskere alt flyter, jo bedre er det. Men dette gjelder ikke alle forhold. Det trengs en balanse her, sier Sørhaug, som er grunnleggende skeptisk til å neglisjere betydningen av gode begrensninger. Han er skeptisk til at det pengeaktige vinner terreng i så stor grad som det gjør.

– Jeg i hele mitt arbeidsliv har jobbet som om organisasjoner er til for å lage noe, og det viser seg jo å være en stor misforståelse. Før var bankene til for bedriftene, nå ser det mange ganger ut som at bedriftene er til for bankene. Det tror jeg er galt.

I skyggen av sorgen

Tian Sørhaug mener å se et lignende mønster i utviklingen av psykiatrien som i utviklingen av det pengeaktige og arbeidet; det har blitt vanskeligere å få tak i referansene.

– I psykiatrien var det et tydelig og konsekvensfylt skille mellom å være psykotisk og ikke psykotisk. Mellom nevrose og psykose. Mange psykiatriske lidelser var knyttet til skyldproblematikk, men det har skjedd en gradvis forskyvning og nå snakkes det mer om personlighetsforstyrrelser. Vi har også fått mer diffuse og bevegelige skiller mellom nevrose og psykose. I dag er vi heller ikke gale, men forstyrret. Diagnostiseringen har blitt mer flytende og abstrakt. Det er ikke enten eller, det handler om grader av forstyrrethet og flere lidelser kan opptre samtidig. Vi har for eksempel fått 250 måter å være borderline på.

Lidelsene kan være diffuse, som angsten - mange kjenner at de er redde, men vet ikke hva de er redde for - eller depresjonen, der du er lei deg uten lenger å vite hva du har tapt. Du sørger over sorgen. Det konkrete tapet er glemt. Objektet har falt i skyggen av sorgen.

Flyt, frihet og kriser

Tian Sørhaug har skrevet bok om noen mønstre som konvergerer, om utvikling på tre vidt forskjellige felt som han mener nærmer seg hverandre. Han byr ikke på noen fasit eller noe orakelsvar på hvordan vi bør møte utviklingen, men han mener det har en verdi i seg selv å se slike mønstre. Å se litt annerledes på tilværelsen kan ha stor verdi.

I boka beskriver han tap av referanser og tap av noen viktige distinksjoner. Forskjellene på verdsettelse og verdiskaping, fantasi og virkelighet, handel og svindel. På mange områder er det blitt vanskeligere å skille det ene fra det andre.

– Det ligger store frihetsgrader i den typen flyt vi omgir oss med. Flyt skaper nødvendig rom for kreativitet, men åpener også for muligheter for utvikling av store problemer. Vi har allerede sett hvordan vi påføres tap når boblene sprekker, for eksempel under siste bankkrise. Vi har vanskeligheter med å håndtere det som produserer kriser. Vi klarer liksom ikke å gripe de reelle forholdene.

– Dette er nok den mest kritiske boken jeg har skrevet. Jeg er alvorlig redd for at noe grunnleggende er i ferd med å svikte, at vi har laget noen systemer for arbeid, penger og psykiatri som er ute av balanse. I psykiatrien kan normalitetsbegrepet være i sakte, men sikker oppløsning. Det er snart ikke noe normalitetsbegrep igjen. Noe lignende skjer med arbeidet og pengene. Det er vanskelig å etablere noe som er normalt eller i likevekt.

– Det er ikke uvanlig å se på mani som kamuflert depresjon. Pengene, arbeidet og psykiatrien; alt har i dag blitt mer manisk. Man bare pøser på. Og rett rundt hjørnet venter depresjonen.