Annonse
Donald Tusk
VANSKELIGE VALG: Avstemningen om Brexit har gitt Donald Tusk og de andre EU-lederne mange dilemmaer som må løses i årene som kommer. Foto: Martin Moland

«Vanskelige valg på alle fronter»

Det var duket for rørende avskjeder, takksigelser og mimring og både fjern og nær historie da David Cameron under tirsdagens toppmøtemiddag tok farvel med de 27 øvrige EU-lederne. Det gjorde han etter å ha spilt høyt på umuligheten for at britiske velgere ville å forlate EU, og å ha tapt.

Nå skyves alle problemer over på en ny konservativ statsminister, og foreløpig har både den kontroversielle Michael Gove og den stødige men usynlige Theresa May meldt seg på i kampen. For vinneren av ledervalget er det ett spørsmål som umiddelbart står fram: Når skal man velge å utløse Lisboa-traktatens artikkel 50, som i korte trekk sier at et land som akter å trekke seg ut EU-samarbeidet, og på den måten sette i gang stoppeklokken for et arbeid som i løpet av to år må bunne ut i en skilsmisseavtale som begge parter i det tidvis turbulente politiske ekteskapet kan leve med?

Hårfin balansegang

Faktum er at en britisk leder vil ha alt å vinne, rent forhandlingsteknisk, på å kunne hale ut en eventuell erklæring så lenge som mulig. Ledelsen for rådet, Donald Tusk, har flere ganger gjort det tydelig at han vil være veldig nølende til å presse fram en erklæring fra Storbritannia med det aller første. Denne nølingen, som også bekreftes av flere kilder Dagens Perspektiv har vært i kontakt med, kan være en fordel for et Storbritannia med et ønske om å få så lite press på seg som mulig. I en situasjon der Brexit-tilhengere og britiske byråkrater med ansvar for å utrede EUs framtidige forhold til britene famler etter et koordinert svar på hva som er deres forhandlingsposisjon er hver dag og hver uke man kan vente med å starte en nedtelling som om den startes for tidlig kan svekke det britiske forhandlingsresultatet en klar fordel.

Samtidig er det en potensiell joker i denne situasjonen at det ikke finnes noen juridisk tydelig definisjon av hvordan erklæringen faktisk skal finne sted. Dette betyr at, slik flere EU-jurister har pekt på, erklæringen kan ha kommet allerede i det øyeblikk Brexit-resultatet ble klart. Det som taler for denne tolkningen er at de fleste ledere er klare på at de vil vente på et offisielt dokument, "selv et postkort holder", ifølge en rådskilde Dagens Perspektiv har snakket med. Imidlertid er den juridiske uklarheten tydelig nok til at man kan vente stadig mer sabelrasling fra EU-hold. For britene, som har et ønske om en best mulig avtale, vil det neppe være en fordel å vente så lenge med artikkel 50-notifiseringen at EU-siden er lei av og provosert over hele prosessen.

Viktig veivalg videre

Også de øvrige 27 medlemslandene har viktige valg å ta. Det overraskende britiske folkeavstemningsresultatet har gitt opphav til det president for Det europeiske råd Donald Tusk kaller en "periode med bredere refleksjon" over EUs framtidige valg. Som mange ganger før i EUs historie er det to valg som er de mest sannsynlige: Enten velger man et grunnere samarbeid, som ikke favner over så mange områder som i dag, og gjør et arbeid for ytterligere avbyråkratisering av det europeiske samarbeidet. Det er denne tilnærmingen som foretrekkes av sammenslutningen av fire østeuropeiske land kalt Visegrad-landene, og som under toppmøtet lanserte et dokument som argumenterte for å flytte stadig mer makt til medlemslandene. I en situasjon der "Remain"-tilhengerne hadde hatt flertallet er det grunn til å tro at britene ville kaste all sin politiske kapital bak et slikt forslag. Det blir nå spennende å se hvilken makt en sannsynlig allianse mellom Visegrad-landene og de nordeuropeiske landene vil kunne oppvise mot en sannsynlig kontinentaleuropeisk motmakt. Denne motmakten, som blant annet består av EU-tungvektere som Frankrike og Tyskland, har allerede varslet hva de ønsker. Gjennom en uttalelse som ble kjent et par dager før toppmøtets start på tirsdag offentliggjorde de tre lederne Angela Merkel, Francois Hollande og Matteo Renzi et ønske om å fordype samarbeidet gjennom økonomisk samarbeid og tettere politisk union.

Hvilken side som vil komme ut av kampen om EUs videre sjel er fortsatt uklart. Det som derimot er klart er det faktum at et uformelt møte i Bratislava førstkommende september, der lederne allerede har lovet substansielle diskusjoner om konkrete politiske initiativer for et EU som ikke lenger inneholder den samme tydelige britiske tilstedeværelsen som tidligere, vil kunne bli et av de viktigste i unionens historie.

Annonse
Annonse