Den norske dobbeltsatsingen

SYNSPUNKT. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har klart å etablere den tradisjonelle årskonferansen i årets første uke som den beste tilstandsmåler for norsk næringsliv. Representasjonen fra politikk, næringsliv, myndigheter og lobbyorganisasjoner er bedre enn noen andre steder og temaet for konferansen er både dagsordensettende og et uttrykk for de mest vanlige tenkemåtene i skjæringspunktet mellom politikk, næringsliv og myndigheter.

Det var derfor slett ikke overraskende at temaet i år var grønn omstilling. Hvordan man skal utvikle nye bærekraftige produkter og bedrifter. NHO hadde mye å vise frem. I internasjonal sammenheng er det imponerende hvor mye som allerede har skjedd – store og små, nye og gamle bedrifter sto frem på rekke og rad med fortellinger om satsinger som er gjennomført og ikke minst om alt det nye som står for døren. Såpass mye gjøres at det ikke virket livsfjernt da FNs bærekraftsjef, tidligere SV-leder og statsråd Erik Solheim, kom på scenen med et jublende budskap om at verden tross alt går fremover i rekordfart, og at store norske bedrifter både er i, og kan ta, ledelsen.

Ikke fort nok

Utviklingen går likevel ikke fort nok. Norge ligger langt bak egne målsetninger for å redusere CO2-utslippene og det er foreløpig ikke nok jobb- og verdiskapning i alt det nye til å kompensere for det som er i ferd med å forsvinne i olje- og gassbransjen. I forkant av konferansen hadde derfor NHO bedt professor Jørn Rattsø ved NTNU om å lage en rapport om barrierene for en raskere omstilling. Han pekte på utdanningssystemet, en stivbent offentlig sektor og et for lite offensivt virkemiddelapparat som forklaringer. (For de uinnvidde består virkemiddelapparatet av alle offentlige subsidier og skattestimulanser som administreres av Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Ennova, fylkeskommunene, direktoratene og en god del andre mer spesialiserte offentlige apparater for innovasjon og nyskaping).

Rattsø og NHO har helt sikkert mange gode poenger, men det er litt pussig at han og de ikke problematiserer olje- og gassnæringens plass. Kan det være at den fortsatt binder menneskelige og finansielle ressurser i en så stor grad at det ikke blir frigjort nok til å satse stort på andre næringer? Historisk er det ingen tvil om at det norske olje- og gasseventyret har fortrengt annen verdiskaping. Frem til for noen år siden var det slett ikke noe problem, ettersom fortjenesten for samfunnet var så mye større i petroleum enn i alle andre tenkelige bransjer, men nå er det dumt at det i de gyldne tiårene for Norge ikke ble bygget opp andre sterke næringer som kunne ha gjort noe nytt og bærekraftig med andre utgangspunkt.

Ulike svar

Det finnes mange ulike svar på situasjonen vi står i. Det ene er å satse hardt for på kortest mulig tid å få vridd samfunnets ressurser over på andre ting enn olje- og gass. Det andre er å si at man må satse enda mer på olje- og gassnæringen for å ta vare på miljøene og arbeidsplassene, og å videreutvikle den næringen som fortsatt kan gi oss store statsinntekter. NHO velger svar nummer to – godt støttet av en statsminister som gang på gang sier at vi i fremtiden ikke kan være så oljeavhengige som vi er nå, samtidig som hun understreker at vi skal holde på med olje og gass i uoverskuelig fremtid. En illustrasjon på myndighetenes tenkning er at petromaks-programmet til Forskningsrådet fortsatt er et av deres aller største. Av de snaue 1,4 milliardene som går til næringslivsforskning går flere hundre millioner til olje og gass-sektoren.

Den store politiske saken denne uken viser også hvordan næringsliv og politikk mentalt fortsatt er i olje- og gassalderen. Aps interne diskusjon om olje- og gassleting utenfor Lofoten og Vesterålen har nådd nye høyder og det store spørsmålet frem mot Arbeiderparti-landsmøtet er om verneinteressene i partiet får flertall.

Akkurat nå tyder det meste på at det blir et kompromiss i Ap og at landsmøtet på et eller annet vis vil åpne litt, men ikke mye, for konsekvensutredning. Uansett hvordan det kompromisset blir, kommer Ap til å fremstå i valgkampen som mindre olje- og gassvennlig enn Høyre og Frp – noe enkelte Ap-strateger er livredd for. Hvordan skal det gå med valgkampen på sørvestlandet, dersom partiet fremstår som mindre opptatt av å redde arbeidsplasser enn høyrepartiene?

Én ting er sikkert: Et halvveis vernevedtak om Lofoten/Vesterålen vil i Ap bli kompensert med en forutsigbar og uendret politikk når det gjelder petroleumsaktivitet i Barentshavet. Det er ingenting som tyder på at de store styringspartiene vil bevege seg en millimeter i retning av de mange ulike forslagene om å justere skattesystemene eller å stille krav til oljeselskapene om å bruke nye metoder for å regne på finansielle risiko.

NHO er blant de mange som vil passe på at Høyre og Ap ikke skaper usikkerhet om olje- og gassbransjens fremtidige rammevilkår. Norsk Olje og Gass er tross alt en stor NHO-organisasjon, og Statoil er vårt fremste industrilokomotiv. Man tukler ikke med slikt.

I den konsensus-orienterte Norge er det kanskje best slik. Statoil fikk på årskonferansen masse skryt for sin satsing på vindkraft til havs. Erik Solheim hadde blant annet akkurat lest i New York Times at Statoil hadde sikret seg et stort område utenfor kysten av New York der det kanskje skal bygges vindmøller. Når Statoil i tillegg har solgt seg ut av det sterkt klimaødeleggende oljesandprosjektet i Canada, virker det som om de aller fleste av Norge er fornøyd. Det store oljeselskapet er i ferd med å bli grønnere.

Men det er fortsatt et oljeselskap. Det er i Barentshavet og ikke i havet utenfor FN-bygningen at selskapet satser. Skal Statoil lykkes helt mot nord og øst, trenger ikke selskapet bare å gjøre store nye funn. Det må låne penger og rekruttere nye ingeniører, forskere og operatører. Ressurser som alternativt kunne vært brukt på noe som ikke slapp ut mer CO2.

Men slikt snakkes det ikke om når næringslivstoppene møter myndigheter og politikere.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.