Erna Solberg har en plan

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Uken begynte med en trontale fullstendig blottet for politiske ambisjoner og den avsluttes med et budsjettforslag for neste år som er mer Høyre-gjenkjennelig enn på lenge: Det legges opp til en langt sterkere vekst i privat enn i offentlig sektor og det kommer en del av de forslagene om økte avgifter og kutt i støtte- og fradragsordninger som høyresidens økonomer alltid etterlyser.

Når det gjelder budsjettforslaget, er det viktig å minne om at alt er relativt. Oljepengebruken er fortsatt rekordhøy og økes med seks milliarder kroner. Statens utgifter øker også fortsatt. Det på tross av at veksten i økonomien neste år anslås å bli høyere enn hva vi kan vente i årene fremover. Det skulle isolert sett føre til at en blå-blå regjering heller reduserte enn økte de offentlige utgiftene og at man trappet bruken av oljepenger ned til godt under fire milliarder, som er det beløpet fremtidige regjeringen kan regne med at de kan øke budsjettet med.

Men det er stor forskjell på å være økonom og politiker. Siv Jensen og Erna Solberg vet utmerket godt at det ikke hadde vært mulig å få egne partifeller og Venstre og Kristelig Folkeparti med seg på å kutte så mye som økonomene ideelt sett hadde ønsket seg. De har antagelig lagt seg på et nivå som er godt tilpasset samarbeidspartnerne i Stortinget.

Så enkelt er det at regjeringen ikke har skaffet et budsjett for landet før den har sikret seg flertall i Stortinget. Derfor er et ansvarlig økonomisk opplegg i forslaget til budsjett akkurat like viktig som at man legger frem noe som faktisk kan bli en realitet.

I høst er det all grunn til å vente at Krf og Venstre gir regjeringen den nødvendige støtten. Venstre har ikke noe annet valg enn å komme til enighet med Høyre og Frp fordi partiet i valgkampen så tydelig definerte seg som et borgerlig parti. Kristelig Folkeparti har fristilt seg, men med den forsikringen til velgerne om at partiet ikke skulle kaste dagens regjering ved første anledning. Knut Arild Hareides fredning av Erna Solbergs regjering gjelder til statsbudsjettet for neste år er vedtatt.

Det er den korte fredningstiden som har bidratt til at høstens stortingssesjon startet på en noe underlig måte. Det er høyst uvanlig at man etter et valg ikke får en skikkelig avklaring på hvilken regjering som skal styre landet. Statsminister Solberg understreker hele tiden at de fire partiene som har stått bak hennes regjering, fortsatt har flertall i Stortinget, og at hennes regjering vil videreføre arbeidet med å realisere disse fire partienes politikk. Men hun sier ikke noe om regjeringens parlamentariske grunnlag, og hun sier i realiteten ingenting om hva regjeringen skal gjøre i de kommende fire årene.

Nettopp fordi hun, og regjeringens trontale, er så intetsigende, vakte det oppsikt i trontaledebatten tirsdag da Frps parlamentariske leder, Hans Andreas Limi, snakket om at regjeringen skulle få en ny politisk plattform. Han tok for gitt noe som Erna Solberg for tiden overhodet ikke har tenkt å lage.

Hun vil vente til desember. Planen nå er at budsjettforhandlingene i høst skal brukes til å berede grunnlaget for et fortsatt samarbeid mellom regjeringen og Venstre/Krf. Etter at budsjettet er i havn, er det allerede avklart at Venstre vil snakke med regjeringspartiene om et mer eller mindre formalisert forhold. Det kan enten bli at Venstre går i regjering, at partiet inngår en avgrenset samarbeidsavtale, eller at det fristiller seg slik Krf har gjort.

Erna Solbergs håp er at Kristelig Folkeparti i desember også vil ha sett at det er store politiske gevinster å hente på å fortsette samarbeidet med Høyre og Frp. Krfs nestleder og nyvalgt finanspolitisk talsmann, Kjell Ingolf Ropstad, hadde med seg en lang liste med krav allerede torsdag da han ga sine første kommentarer til statsbudsjettet. Alle kravene kostet penger, men likevel kan han regne med å få mange av dem innfridd. Siv Jensen og Erna Solberg har antagelig allerede noen planer for hvordan de kan bruke noen milliarder på å friste Krf inn i et fortsatt samarbeid.

Samtidig må ikke Krf få mer enn Venstre. Trine Skei Grandes folk skal ikke tape på at de allerede har gitt en slags forpliktelse til å støtte en borgerlig regjering.

Mannen som skal sørge for at Venstre og Krf blir så fornøyde i høstens budsjettforhandlinger at de fortsetter å holde seg på borgerlig side heter Svein Flåtten. Han ble utnevnt til statssekretær ved Statsministerens Kontor samme dag som han pakket seg ut av Stortinget. Selv om han var Høyres finanspolitiske talsmann i forrige stortingsperiode, ble han vraket av sine egne partifeller på nominasjonsmøtet i Vestfold.

Flåtten gjorde seg bemerket som en usedvanlig hyggelig og pragmatisk finanspolitisk talsmann. Han hadde stor tillit både i regjeringspartiene og i Venstre og Krf - ikke minst fordi han var langt mer opptatt av å nå resultater enn å ri prinsipper. Hans politikerpersonlighet er ganske lik Erna Solbergs.

Solbergs plan nå er at Flåtten skal være vel så mye på Stortinget som på Statsministerens Kontor. Hans jobb er å sikre at alle parter i de kommende forhandlingene forstår hverandre best mulig, og at de jobber konstruktivt med å finne kompromisser som alle kan leve godt med. Flåttens store fordel er at han antageligvis har meget vide fullmakter. Videre enn Høyres og Frps finanspolitikere som nødvendigvis må forholde seg til regnemesterne i finansdepartementet.

Flåttens oppdrag er også videre. Han skal ikke bare sikre et budsjett for neste år. Han skal legge et grunnlag for samarbeid fire år frem i tid. Han skal bruke samme metode som statsministeren allerede har begynt å bruke: Lokke med seg Venstre og Krf på en politikk som binder dem for flere år. Dersom de to partiene skulle true med å bryte ut av samarbeidet, vil Flåtten og Solberg minne dem om alt de er blitt enige om, og om hvor lite handlingsrom for ny politikk det i praksis vil bli for Venstre og Krf.

Det er en strategi som antagelig fungerer for Venstre. Det store spørsmålet er om Flåtten også kan komme et stykke på vei med Krf. Sannsynligheten for det er ganske liten.