Annonse

Synspunkt​Etter og videreutdanning - fra floskel til realitet

Tiden er snart forbi for lokalavisenes bilder av ansatte i finstasen sammen med direktøren etter å ha blitt hedret med middag, taler og gullklokker etter 25, 40 og endog 50 år i samme bedrift. Vi må nemlig regne med å bytte jobb flere ganger i løpet av livet. Utfordringen blir å møte omstillingsutfordringene i fremtidens arbeidsliv offensivt, men innenfor den norske modellen med koordinert lønnsdannelse, kollektive avtaler og ikke minst med sterke, men ansvarlige fagforeninger. Norsk fagbevegelse er ikke «maskinstormere». Et av våre offensive svar for å takle økende endringstakt i arbeidslivet bør være: «Etter og videreutdanning».

Nå ser jeg for meg gjespende kronikklesere: Etter- og videreutdanning er en floskel. Det er med i alle partiprogrammene. Uten visjoner, engasjement og virkemidler. Stort sett overlates dette til privatsfæren «Du er din egen lykkes smed»: Skaff deg annen utdanning og praksis for å henge med. Eller så overlates alt kompetansefyll til interne opplæringsprogrammer hos den enkelte arbeidsgiver.

Mange vil skyves ut av arbeidslivet hvis ikke AS Norge og partene i arbeidslivet tar større tak for etter- og videreutdanning. En god del arbeidstakere mister fotfeste i arbeidslivet fordi det blant annet ikke foreligger fleksible og lett tilgjengelige utdanningstilbud som er tilpasset hver enkelt. LO-forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) med 21.000 medlemmer gjør noe med dette. Vi bruker omtrent like mye penger årlig på dette (20 millioner) som hele LO med over 900.000 medlemmer. Og vi gjør det fordi våre medlemmer er tekniske funksjonærer, veiledere og mellomledere i hovedsak i privat sektor og med store omstillingsutfordringer. Vi startet i 1992 og har fra den spede begynnelsen utdannet tusenvis av medlemmer i årenes løp til beste for medlemmenes, næringslivets og samfunnets omstilling. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) slår fast at de som har gjennomført etter- og utdanning med støtte fra forbundet får bedre «Employability», d.v.s. ansettbarhet i så vel egen som andre bedrifter. Kan noe av dette omformes til nasjonal politikk? Dristig spørsmål fra et forbund som ofte spiller 2. fiolin i LO-orkesteret.

FLT sin utdanningsordning er mulig fordi forbundets medlemmer har prioritert utdanning gjennom tariffoppgjørene.  I tariffavtalen med NHO settes det av et beløp, som for tiden er 1 krone og 10 øre pr. time til ordningen som FLT så bruker målrettet til formålet. I et trepartssamarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjonene og staten kunne man gjort etter- og videreutdanning til en realitet. Men da må ikke vår ærede motpart NHO tenke stykkevis og delt, men fullt og helt. Man må på vegne av den enkelte arbeidsgiver erkjenne at pengene også brukes på at noen utdanner seg bort fra en arbeidsgiver og over til en annen. Så får denne bedriften gjøre seg så attraktiv at de blir den heldige vinner av nyutdannet og kompetent arbeidskraft i neste omgang.

Etter- og videreutdanning er krevende først og fremst for den arbeidstakeren som satser

Skoleverket og utdanningsinstitusjonene må være ansvarlig for innhold i utdanningen, men det er vi som har «skoene på» som best kan legge til rette for infrastrukturen rundt etter- og videreutdanning. Det koster slit og forsakelse å kombinere jobb, fritid, familie og utdanning. Det betyr tilrettelegging i alle ledd med fleksible løsninger. Man må samarbeide med anerkjente høyskoler og universiteter som samtidig forstår deltidsstudentenes behov. Disse er full jobb og regelmessig utrente studenter i starten. Det må også bli meritterende for de aktuelle studiestedene å tilby slike tilpassede utdanningsløp fremfor å gjøre dette instrumentelt. Dette må vi bare gjøre for å skjøte på manglende bevilgninger fra staten. Fremfor alt må man konsentrere kreftene og tilby det som er mest aktuelt og fremtidsrettet innenfor næringslivet. Vi snakker uansett om arbeidsintegrert opplæring tilpasset fremtiden. Det pedagogiske prinsippet er likevel gammelt og slitesterkt: Å ta utgangspunkt i praksis og det kjente for så å forstå teori og nå frem til det ukjente.  

Det er alltid hyggelig med diplomer og kursbevis, men moderne etter- og videreutdanning må være kompetansegivende med studiepoeng i høyskolesystemet. Arbeidstakeren eller studenten må dessuten selv kunne velge hva man ønsker å studere innenfor noen opptrukne rammer. Greit nok med mest mulige frie valg for heltidsstudenten. Når det derimot gjelder etter- og videreutdanning må arbeidsgiveren bestemme, er det noen som hevder. Slike holdninger hører til en forgangen tid og lukker mulighetene for livslang læring. Som regel vet arbeidstakeren hva han eller hun trenger av kompetansepåfyll med arbeidsgivers daglige krav og forventninger i bakhodet.

Etter- og videreutdanning er krevende først og fremst for den arbeidstakeren som satser. Vi deler gjerne kunnskap og erfaringer med andre fra våre nesten 30 års systematisk satsning på etter- og videreutdanning. Så får både vi og norsk fagbevegelse ellers leve med at bildene fra jubileene etter lang og tro tjeneste i en bedrift tilhører fortiden.

Jonny Simmenes


Forbundsleder i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT)


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Jonny Simmenes


Forbundsleder i Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT)


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse