havnearbeidere

Fagbevegelsens dilemma

Havnearbeiderne tapte i Høyesterett, regjeringen har revidert Arbeidsmiljøloven. Vi er i ferd med å få en rettsliggjøring av norsk arbeidsliv, der konsekvensen er svekkelse av fagbevegelsen.

Publisert Sist oppdatert

En samlet fagbevegelse protesterte massivt mot regjeringens forslag til revidert arbeidsmiljølov. Fagbevegelsen ble overkjørt og loven ble iverksatt 1. juli 2015.

Det het: «Det innføres en ny, generell adgang til midlertidig ansettelse uten vilkår i inntil tolv måneder».

Fagbevegelsen argumenterte med at økt eiermakt til selskaper og datterselskaper innebærer at tvister i arbeidslivet i mindre grad ikke vil bli løst ved lokale forhandlingene mellom partene, men i rettsvesenet.

Det skjer slik sett en rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken. Det følger også av EØS-bestemmelsen. Havnearbeidernes krav om tariffavtale og streikerett ble nylig underkjent av norsk høyesterett under henvisning til EØS-avtalens bestemmelse om fri etableringsrett, og dermed skipenes rett til å arrangere lossing og lasting selv.

Hva er det som svekker fagbevegelsens makt og innflytelse i dag?

Det er blant annet rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken gjennom 1) lovregulering og bruk av personlig bindende kontrakter og selskapskontrakter etter anbud, og 2) gjennom kompliserte selskapsstrukturer. La oss se nærmere på disse forholdene.

Rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken kan i hvert fall bety tre forskjellige ting som henger sammen.

For det første brukes ordet om økende regulering og rettsregulering av all samfunnslivet, med formelle lover og regelverk på flere områder som blant annet i arbeidslivet.

Dette erstatter i noen grad uformell makt, normer, forhandlinger og sosial kontroll som erstattes med økt eiermakt og rettsvesen, med konsekvenser for blant annet fagforeningenes innflytelse.

For det andre brukes rettsliggjøring om det som skjer når kollektive interesser i økende grad formuleres som lov og rettskrav.

For det tredje betegner rettsliggjøring en maktforskyvning fra forhandlingsløsninger til fordel for rettsvesenet i vid forstand og domstolene i snevrere forstand.

Fagforeningene blir i stadig mindre grad invitert til deltakelse i debatten om utformingen av offentlig politikk

«Empowerment» er et faguttrykk som handler om å mobilisere og styrke folks organiserte kollektive krefter, samt å nøytralisere retts- og selskapsstrukturer som bevirker avmakt for disse kreftene i form av en svekket fagbevegelse.

Nøytralisering av disse kreftene er nødvendig for at arbeidslivet skal beholde sin kollektive makt. Det betyr å motvirke effekten av rettsliggjøringen av norsk arbeidslivspolitikk som har en svekket fagbevegelse som konsekvens.

Likeså må organisering av bedriftslivet, selskapsstrukturer, etter modell av de store multinasjonale selskapene bekjempes. Dette er en modell som i dag i omfattende grad videreføres som modell inn i blant annet norske velferdssektorer, slik som i private barnehager, sykehjem, hjemmehjelp og skoler.

I fjor kom en bok med tittel «Velferdsprofittørene», av spesialrådgiver Linn Herning i For Velferdsstaten. Hun beskriver denne organisasjonsformen på en glimrende måte.

Boken beskriver skattemyndighetenes og fagforeningenes avmakt, samt sosial dumping som følgevirkninger.

Modellen er denne: Private selskap generelt organiseres med et moderselskap (gjerne lokalisert i et skatteparadis) som igjen oppretter flere datterselskap, som i sin tur organiserer enda flere nye datterselskap osv. i en fullstendig uoversiktlig helst flernasjonal struktur/kjede. Fagforeningenes innflytelse forsvinner i denne jungelen av selskaper.

Den nye arbeidsmiljøloven overser denne strukturen og knytter ansettelse til eiermakt uansett selskapsform.

«Kollektiv avmakt inntrer når en gruppe aktører ikke evner å samordne sine interesser i fagforeninger». Det er denne type av avmakt som i all hovedsak er vektlagt i Gudmund Hernes sin bok fra 1975 om makt og avmakt.

Men han overser betydningen av makten til kjedene av fler-bedriftsselskap og også rettsliggjøringen av fagforeningspolitikken. Rettsapparatet overtar i arbeidskonflikter i stedet for fagforeningene.

Videre: Renholderne i Forsvaret har kjempet en tapt kamp for sine rettigheter, men protesterte likevel. 15. juni 2015 markerte de «renholdsdagen», med å demonstrere utenfor Forsvarsdepartementet mot privatisering av jobbene deres.

Forsvaret skal ikke lenger ha egne, ansatte renholdere. Renholdet i Forsvaret skal konkurranseutsettes. Anbudsprosessen er i gang. Rettslig bindende kontrakter blir inngått med kontraktører og personlige kontrakter med ansatte, eller med et av de mange bemanningsbyråene som avskyr fagforeninger.

Den norske modellen baserer seg tradisjonelt på et korporativt styringssystem hvor fagbevegelsen og yrkesorganisasjonene spiller en sentral rolle i tariffoppgjør og i den sosioøkonomiske samfunnsutformingen.

Det skjer i samspillet mellom stat, arbeidslivets organisasjoner og næringslivets organisasjoner basert på forhandlinger og avtaler sentralt og lokalt.

I Norge kjenner vi spesielt betydningen av hovedforhandlingene mellom staten, LO og NHO, og makten denne treenigheten utøver.

I reguleringsstaten hvor politikk rettsliggjøres behøves grunnleggende sett ikke det korporative systemet, for rettighetstvister kan like gjerne skje i rettsvesenet som ved forhandlinger mellom partene.

Fagforeningene blir i stadig mindre grad invitert til deltakelse i debatten om utformingen av offentlig politikk.

Det er en tilbøyelighet til at de helst blir invitert til å delta når beslutningstakerne vurderer det slik at fordelene med deltakelsen overgår kostnadene med tidskrevende og konfliktfulle forhandlingsrunder.

Årlige sentrale og lokale lønnsforhandlinger har imidlertid fortsatt en solid posisjon i Norge og bør sikres for framtiden.

Noralv Veggeland

Foto

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.


Powered by Labrador CMS