Hele folket på kurs

Det virkelig nye er vår vektlegging av kvalifisering, sa professor Grete Brochmann da hun onsdag la frem det andre Brochmann-utvalgets rapport om konsekvensene av, og mulighetene for, integrering av innvandrere.

Et delvis svar kom umiddelbart fra regjeringen. Denne fredagen legger statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen frem en «nasjonal kompetanspolitisk strategi».

Lanseringen av strategien skal skje på et hotell i Oslo der man ifølge invitasjonen skal få møte to ansatte som går på norskkurs. Men moderne kompetanseoppbyggingen dreier seg om langt mer enn norsk språk og samfunnskunnskap.

Ikke minst dreier det seg om å sikre at landets arbeidstagere klarer å følge med på, og å utnytte, ny teknologi. Dette snakket Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om på et frokostmøte tirsdag.

Telenor var arrangør og temaet var digitalisering. I følge referatene uttrykte statsministeren bekymring for at vi ikke henger med på utviklingen, mens Ap-lederen snakket om at endringene vi står foran kommer til å være brutale.

De to var skjønt enige om at livslang læring og kontinuerlig kompetanseutvikling er et av svarene på utfordringen. Noe de på hvert sitt vis vil understreke – Solberg med lanseringen av sin kompetansestrategi denne fredagen og Gahr Støre med utkastet til partiprogram som skal presenteres mandag. Der er det ventet at kompetansepolitikk blir et satsingsområde.

Livslang læring

For alle dem som har jobbet i år etter år med voksenopplæring og integrering av innvandrere må utsagnene og strategiene fra politikertoppene være fantastisk godt nytt.

Det er ingen overdrivelse å si at politikere og medier flest har vært lite interessert i det møysommelige arbeidet som har vært drevet for å gi voksne uten de rette eksamenspapirene og den rette kunnskapen en lettere vei inn i arbeidslivet.

Nå kan den akselererende teknologiske utviklingen gjøre en stadig større del av voksenbefolkning til en del av utenforskapet.

Det som før var et minoritetsproblem kan fort bli til et problem for størstedelen av befolkningen – noe som selvfølgelig vil føre til mer politikeroppmerksomhet og mer ressurser.

Mer penger og oppmerksomhet gir ikke alltid gode resultater. Her er det nyttig med et lite historisk tilbakeblikk.

Satsing på etter- og videreutdanning er nemlig ingen ny statsministeridé. Da Torbjørn Jagland kom til makten i 1996, var en av hans mange kongstanker at arbeidstagerne skulle få tilbud om både ny utdannelse og videreutdanning.

Han bygget litt på tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes’ vektlegging av at man i skolen skulle forberedes for livslang læring. Det aller viktigste for Jagland var imidlertid at han håpet at fagbevegelsen kunne la seg overbevise til å gi avkall på litt lønnsøkning, dersom de fikk gode tilbud om etter- og videreutdanning.

Daværende LO-leder Yngve Hågensen var entusiastisk støttespiller – han var på den tiden konstant på leting etter metoder for å få aksept blant sine egne for så moderate lønnsoppgjør som han mente norske industri trengte.

Strengt tatt var det vel ikke særlig overraskende at LO-medlemmer flest hadde liten sans for idéen. Regningene og syden-turen skulle betales umiddelbart, mens effektene av kompetansoppbygging i beste fall ville bli høstet en gang inn i fremtiden.

Arbeidsgiverne viste seg heller ikke veldig entusiastiske i arbeidet for å satse på etter- og videreutdanning. I gode økonomiske tider følte de at det ikke var tid til å sende arbeiderne på kurs og skole, mens de i dårlige tider ikke syntes de hadde råd.

Resultatet var at partene i arbeidslivet heller ble bremsekloss enn pådriver for det kvalifiserings- og kompetansearbeidet som de i prinsippet var veldig for.

Nå er de samme partene med på regjeringens lansering av den nye strategien. De skal undertegne en avtale med regjeringen, som på tross av sin blå-blå farge på dette området ser ut til å ville jobbe innenfor rammene av den norske modellen. Arbeiderpartiet kommer selvfølgelig også til å ville gjøre det.

Bremseklossene

I seg selv er det ikke dumt. Enhver strategi for å vedlikeholde og å utvide den norske arbeidsstokken må involvere arbeidsgivernes og arbeidstagernes organisasjoner. Men det blir spennende å se om regjeringen og Ap problematiserer det faktum at organisasjonene alltid har mer omsorg for de medlemmene de har i dag enn for de de kan få i morgen.

LO, Unio, YS og Akademikerne er antagelig mer solidariske enn tilsvarende organisasjoner i andre land, men de er tross alt representanter for dem som er innenfor – ikke for dem som er utenfor, og de er kortsiktige.

Selv om alle ser at det på lang sikt vil være riktig å bruke betydelige ressurser på omskolering og oppdatering av den enkeltes kunnskaper, er det slett ikke sikkert at de ser behovet nå – for seg selv og egen yrkesgruppe.

Tilsvarende er det med arbeidsgiverorganisasjonene. De er representanter for enkeltbedrifter som i teorien er for omstilling, men som kanskje i sitt stille sinn enten tenker at de er i en beskyttet nisje, eller at de kan få til omstilling ved å ansette nye i stedet for å satse på dem de har.

Det høres kynisk ut, men det kan være et spørsmål om å holde kostnadene nede på det nivået de må være for at bedriften skal overleve. Om det er mange slike bedrifter, og hvilken innflytelse de vil få på sine hovedorganisasjoner, vet vi foreløpig ikke.

Det eneste vi vet er at erfaringene ikke er spesielt gode. Men det vi også vet, er at politikerne har virkemidler for å få partene i arbeidslivet på glid. Det aller viktigste er penger.

Jo mer staten bidrar med i det felles løftet for å få til et målbevisst og skreddersydd kvalifiserings- og kompetanseløft, jo større sjanser er det for å få partene i arbeidslivet til å være med å dra lasset.

Og det er antagelig her, i spørsmålet om hvor mye penger man vil bruke, at den politiske kampen mellom høyresiden og Ap kommer til å stå.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.