Maktpartier er utydelige

Det slår aldri feil. Hver gang et parti eller en politiker sliter med oppslutningen, kommer det krav og løfter om mer tydelighet. Selvforståelsen er nesten alltid at det ikke er politikken eller personen som er problemet, men kommunikasjonen. Man har ikke vært tydelig nok på hva man har fått til og hva man vil.

Så også med Arbeiderpartiet. Da Jonas Gahr Støre møtte pressen i forkant av helgens landsmøte, forklarte han deler av tilbakegangen på meningsmålingene med at Ap har vært inne i en fornyelsesprosess etter de åtte årene i den rødgrønne regjeringen. Den er gjennomført med det partiprogrammet som blir vedtatt lørdag. Da kommer partiet til å fremstå som tydeligere enn det har gjort før, og da vil en del av de velgerne som har forlatt partiet de siste fem månedene komme tilbake.

Grått og traust

Regelen når politikere og partier lover mer tydelighet er at de ikke får det til. Det er som oftest gode grunner til at partiet ikke har fremstått med en skarpere profil, og de grunnene kan man sjelden gjøre noe med. Spesielt for et så stort parti som Ap er det vanskelig å fjerne årsakene til at omdømmet er traust og noe grått.

Den viktigste årsaken er at partiet består av mange sterke interesser og at en vesentlig del av partikulturen dreier seg om å finne kompromisser mellom disse interessene. De fagorganiserte må få gjennomslag for vern om arbeidstagerrettigheter, ordførerne og fylkespolitikerne må få lokalt selvstyre og gode rammebetingelser for næringsvirksomhet i akkurat deres distrikt, AUF må vinne en miljø- og klimasak, og de som vil ha en human innvandrings- og integreringspolitikk skal vises forståelse.

Alt dette skal balanseres mot teknokratens argumentasjon. Ledende Ap-politikere har sin opplæring like mye fra departementene som fra partiorganisasjonen. Byråkratenes ønske om konsistent, effektiv, bærekraftig og økonomisk forsvarlige politiske tiltak blir fremmet med større lidenskap i Aps interne diskusjoner, enn i noen av de andre partienes.

Det aller viktigste argumentet til de som fremhever økonomisk ansvarlighet er at partiet snart skal tilbake til regjeringskontorene. Det er påfallende hvordan Aps fristilling som opposisjonsparti i de siste tre og et halvt årene ikke har gitt det frislippet i politiske holdninger som kommer i de fleste andre politiske partier. Da SV og Sp var ute av det rødgrønne samarbeidet, gikk det ikke lang tid før de fremsto med en helt annen politikk på sentrale områder enn de hadde gjort i de åtte foregående årene.

Maktpartiet

Ap, derimot, ser på seg selv som et maktparti enten det har makt eller ikke. Opposisjonstilværelsen oppfattes som et midlertidig opphold, noe som innebærer at partiet i utformingen av politiske tiltak hele tiden tenker nøye igjennom om de vil la seg gjennomføre. Ap skal ikke i denne valgkampen komme med løfter som det er åpenbart at de må bryte, dersom de får regjeringsansvar i de kommende fire årene.

Konsekvensen er at det nye partiprogrammet blir spekket med formuleringer om at ting skal utredres og satses på, mens det er sparsomt med konkrete løfter om mer penger eller tydelige systemendringer. Andre programformuleringer igjen er for så vidt konkrete, men de bærer preg av et kompromiss og er derfor vanskelig å kommunisere som tydelige. Det beste eksemplet er formuleringene om olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten der både motstanderne og tilhengerne har fått sitt.

Tydelige områder

Så skal det sies at Aps på noen politikkområder går til valg med ganske tydelige løfter. Skattene skal i neste periode økes med opp til 15 milliarder kroner, og arbeidsmiljøloven skal endres slik at det blir vanskeligere å ha midlertidig ansatte. Disse vedtakene blir bærebjelker for to av de sakene som skal kjøres beinhardt i valgkampen. Den ene er at Ap er for mer velferdsstat og fellesskap enn dagens regjering – noe den viser ved at den vil ta inn mer skatt og bruke mer penger på viktige tjenester. Den andre saken har fått overskriften «trygghet i arbeid». På dette feltet har Ap i de siste årene utviklet en klar og tydelig vilje til å fremme nye tiltak mot arbeidslivskriminalitet og for et regulert arbeidsliv.

På de områdene som ifølge meningsmålingene er viktigst for velgerne, helse, omsorg og skole, har Ap også ambisjoner om å løfte frem en tydelig politikk i månedene frem mot valget. Men partiprogrammet gir ingen signaler om at partiet vil komme med tiltak eller satsinger som viser stor forskjell fra Høyres politikk.

Kanskje kommer det noen tydelige valgkamputspill på disse feltene etter hvert. Da blir det spennende å se om de vil nå igjennom i en mediedekning der det er ganske stor sannsynlighet for at søkelyset vil bli satt på en helt annen type usikkerhet knyttet til en Gahr Støre-regjering: Nemlig om Senterpartiet vil legge en bygdekonservativ hånd over hele prosjektet, og om det blir SV eller KrF som bestemmer den nye regjeringens verdi- og familiepolitikk.

Svakere etter valget

Meningsmålingene nå viser at Ap kommer til å få en svakere posisjon i en fremtidig regjering enn partiet hadde i den forrige. Fra 2005 til 2013 var Senterpartiet såpass lite at det nøyde seg med å få gjennomslag for en styrket kommuneøkonomi, bra landbruksoppgjør og økende samferdselssatsing. Dersom partiet i årets valg skulle få godt over 10 prosents oppslutning, mens Ap havner langt ned på 30-tallet, vil Sps velgere forlange gjennomslag på flere politikkområder. Sp kan alliere seg med sterke krefter i LO og skape tvil om vår EU-tilknytning via EØS-avtalen. Partiet vil også kreve endringer i politireformen, sterkere satsing på Hær og Heimevern og opprettholdelse av akuttavdelinger på en del lokalsykehus.

Helt frem til etter valget vil det herske usikkerhet om hvilke av disse kravene Ap gir etter for. KrFs mulige innflytelse på regjeringen vil også være uklar. Om partiet bytter side, må det få gjennomslag for mer enn kontantstøtte og restriktiv gen- og bioteknologilov.

Usikkerheten er ikke større enn den som hersker på borgerlig side. Den er også naturlig. Valget skal ha betydning for de ulike partienes gjennomslag. Kanskje hadde det vært lurere av Ap å vektlegge den normale usikkerheten enn å gi et tydelighetsløfte som ikke holder.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.