Uforutsigbar kamp om Venstre

Som lyn fra klar himmel kom Dagens Næringslivs melding denne uken om at flere Venstre-representanter på Stortinget ønsker å bli med i regjeringen fortest mulig.

Norsk Telegrambyrå (NTB) fulgte opp med å referere til et internt notat Abid Raja har skrevet i forkant av denne ukens strategiseminar for stortingsgruppen og sentralstyret.

Raja, som representerer Akershus Venstre på Stortinget, sier til NTB at notatet ikke var ment for offentligheten og at han derfor ikke vil kommentere det, men det er liten tvil om at han i notatet tar til orde for regjeringsdeltagelse.

Etter høstens budsjettkamp og Trine Skei Grandes utfall mot Erna Solbergs regjeringsommøblering virker Rajas oppspill til intern debatt virkelighetsfjernt.

Avstanden mellom Venstre og regjeringen er på alle målestokker blitt større i løpet av de siste tre årene.

Når Venstre i 2013 fant at avstanden var for stor til at de kunne gå i regjering, er det ulogisk at partiet skulle gå inn nå som avstanden er blitt enda større.

Få seire

På den annen side. Budsjettkampen og de jevnt over dårlige meningsmålingene viser, ifølge mange Venstrefolk, at det ikke har vært noen suksess å være støtteparti for regjeringen.

Partiet har riktignok fått gjennomslag i mange enkeltsaker, men seirene har ikke vært stort nok i de sakene som har vært aller viktigst for Venstre – spesielt klima- og flyktningspørsmålet.

Dessuten sliter partiet med at det i alle debatter får kastet mot seg påstanden om at Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen bare er statsråder fordi Venstre vil det.

Hadde Venstre villet, kunne partiet ha svart på utnevnelsen av de to statsrådene med å trekke støtten til Erna Solberg.

Dersom KrF hadde vært med på utpressingen, ville de to partiene ha gitt makten over til Jonas Gahr Støre, og da ville man både ha sett hva Ap sto for som regjeringsparti, og man ville ha fortalt Høyre at samarbeidet med Frp koster dem regjeringsmakt.

På denne plass skal det ikke argumenteres for at en slik strategi ville ha vært noe bedre enn dagens.

Den ville også ha bidratt til at partiet brøt med løftet til velgerne i 2013 om at en borgerlig stemme skulle gi en borgerlig regjering.

Poenget her er bare at Venstre faktisk har hatt et alternativ, og at det alternativet nå holdes frem av partiets motstandere, fordi det gir troverdighet til påstanden om at Venstre gir Frp regjeringmakt.

Å bli et støtteparti for Ap i stedet for Høyre virker særdeles lite forlokkende på de fleste Venstre-folk.

Det er derfor partilederen i det siste har begynte å snakke om en tredje løsning: Å bare støtte den regjeringen man selv er en del av.

Dette er Fremskrittspartiets standpunkt, og det er også det Senterpartiet vil si, dersom partiet kommer inn i regjeringsdiskusjonene etter høstens valg.

Skei Grande tenker seg at et slikt standpunkt vil kunne bidra til at Høyre forstår at det må velge mellom Frp og sentrum.

Nytenkning

Abid Raja skriver i sitt notat at han ikke tror noe særlig på realismen i at Høyre vil la seg presse til å velge. Så lite som sentrum er nå, kommer Erna Solberg til å holde fast på Frp.

Dersom Venstre i valgkampen sier at det bare vil støtte en regjering det selv er med i, vil de politiske kommentatorene si at det i praksis er det samme som å si at Venstre ikke vil ha innflytelse.

Partiet vil selv utelukke deltagelse i en Ap-ledet regjering og Frp/Høyre vil holde dem utenfor en borgerlig regjering.

Venstre har mindre lojale velgere enn de andre partiene. Dersom det i valgkampen fester seg et inntrykk av at partiet ikke vil få innflytelse etter valget, er risikoen for å falle ut av Stortinget meget stor.

Derfor lufter Raja forslaget om nytenkning. Kommer partiet i regjering nå, vil det få vist frem noen statsråder, samtidig som Erna Solberg vil bli presset til å kaste ut en Frp-statsråd eller to.

Aller viktigst er det imidlertid at det blir vanskeligere for Høyre og Frp å kaste ut Venstre etter valget.

Partiets valgkampmedarbeidere vil med en viss troverdighet kunne si at en stemme til Venstre vil moderere dagens regjering, samtidig som Erna Solberg fortsetter som statsminister.

Man kan ikke utelukke at en del av de Høyre-velgerne som er mest misfornøyd med Frp i en slik situasjon vil låne sin stemme til Venstre.

Sjakk matt

Resonnementet kan være like godt som alle andre tenkemåter i Venstre akkurat nå. Det dumme med Rajas forslag er at det kommer på et galt tidspunkt.

Tillitsvalgte og velgere vil ha problemer med å forstå hvorfor Venstre plutselig sier ja til å samarbeide med et Frp som er blitt mer populistisk enn det var i 2013.

Dessuten vil vårens landsmøte bli satt sjakk matt. Der skal man etter planen avgjøre regjeringsstrategien for neste storingsperiode.

Om partiet går i regjering nå, har ikke landsmøtet annet valg enn å stadfeste den nye strategien.

Slike ting ligger antagelig bak Trine Skei Grandes umiddelbare tilbakevising av Rajas forslag.

Til VG fastslo hun onsdag kveld at det for henne er uaktuelt å gå i regjering.

Dermed skulle saken strengt tatt være avgjort. Når partilederen er så tydelig i offentligheten, er det ekstremt vanskelig for resten av partiet å ta til orde for et avvikende syn.

Det kan likevel skje. Det er uklart hvor sterkt Skei Grande står i eget parti. I stortingsgruppen er det sterkt ulike oppfatninger om partiets kurs og Skei Grandes lederskap.

Det tar på et politisk fellesskap å stadig få meningsmålinger som tyder på at man ikke klarer å begeistre nok velgere.

Faller partiet under sperregrensen på fire prosent, forsvinner syv av de ni representantene Venstre har i dag.

Om det skulle skje, vil det garantert bli kamp om både lederskap og strategi. Kanskje er det like greit å ta den kampen med en gang.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.