Stortingsvalget 2017
Velgernes uforenlige krav
Når det ikke er valgkamp, skyr politikerne krangling og krisemaksimering. De vet at velgerne ikke liker det. I de hektiske valgkampmånedene er det motsatt. Velgerne vil ha tydelighet, engasjement og konflikt. Jonas Gahr Støre er den som sliter mest med å håndtere de ulike forventningene, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans analyser her.
ANALYSE
Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene er så stort at de aller fleste forklaringer antagelig er litt riktige. Noen velgere protesterer mot sentrumsorienteringen, noen tar avstand fra Aps såkalte svartmaling av norsk økonomi, andre gir blaffen i politikk fordi de oppfatter at Støre og Solberg er helt like, mens atter andre mener at Solberg fortjener fornyet tillit fordi norsk økonomi nå er i bedring. Så er det de som synes at Støre hele tiden forsøker å spille roller som ikke passer ham, og de som tenker at Aps leder ikke kan representere dem fordi han er en vestkantmann med luksusproblemer de ikke kjenner seg igjen – som hvordan man skal forvalte formuen.
Først etter valget blir det mulig å si noe sikrere om hvilke av disse forklaringene som er best. Det er også verdt å huske at Ap foreløpig ikke har mistet så mange velgere til andre partier. En vesentlig del av fallet på meningsmålingene skyldes at tidligere Ap-velgere har satt seg på gjerdet. Valgkampen har foreløpig virket mer demobiliserende enn mobiliserende. I teorien er det lettere å få folk ut av hjemmesitterkategorien enn å lokke dem tilbake fra andre partier. Ap kan derfor ha et lite håp om en bedring på meningsmålingene siste uken.
Et godt valg blir det uansett ikke. Det ser ikke ut til å bli fantastisk for Høyre heller. Selv om partiet nå stiger på meningsmålingene, er det et stykke igjen til resultatet fra fire år tilbake, og Høyre klarer bare i ytterst få målinger å komme på pluss i velgerutvekslingen med dagens opposisjonspartier. Dersom valgkampens trender holder helt til valgdagen, kan vi få ni partier på Stortinget og med syv, åtte av dem over sperregrensen på fire-prosent. Dette kan bli småpartienes valg – stikk motsatt av hva meningsmålingene vise i vår. Da ble det snakket om at det bare ville bli fire partier over fire-prosentsgrensen.
Om småpartiene blir store i valget, vil forklaringen være at velgerne gikk for de tydelige alternativene. De brukte sin stemme til å markere sterke meninger på utvalgte politikkområder i stedet for å støtte de to store styringspartiene. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg blir rammet av at de ikke står for noen store, tydelige prosjekter som velgerne tror på. Eller for å si det med hodejegeren som kommenterte denne ukens såkalte jobbintervju i NRKs valgsending: Verken statsministeren eller utfordreren viste tydelig hvorfor det var så viktig for dem å ha jobben.
Det er ikke så rart. Ingen av dem ønsker revolusjon. De er begge sentrumsorienterte og samarbeidsvillige. De har lang erfaring og imponerende kunnskaper om hvor komplisert samfunnsstyringen er. Deres problem er at Norge er velsignet med en politisk kultur der det inngås brede kompromisser om de viktigste utfordringene, og der samfunnsmaskineriet fungerer relativt bra. På alle felt er det behov for endring, men det er ytterst få steder det er et sterkt følt behov i befolkningen for radikale reformer.
I tillegg skjer det noe underlig med partilederne i det øyeblikket de avslutter valgkampen. Da bestemmer de seg for at de ikke kan krangle og krisemaksimere for mye. Aller tydeligst ser man det hver gang det dukker opp en sak som har potensiale i seg for å skape regjeringskrise. Da minnes det alltid om en 30 år gammel læresetning som ble formulert av Høyres Paul Thyness: Det norske folk liker ikke andre regjeringskriser enn dem de steller i stand selv gjennom valg. Dermed glir krisen over og det inngås et mer eller mindre vellykket kompromiss. Mer moderne kommunikasjonseksperter har også kommet frem til at velgerne ikke liker for høylytt politikerkrangling på TV – og det er faktisk fortsatt en god del velgere som ser på gammeldags TV.
En litt lavmælt kompromisskultur passer både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre godt. Førstnevnte har et flegma og sistnevnte en dialog-forståelse som gjør dem gode til å samle. I tider der det ikke er behov for dramatiske kursendringer blir de også gode lagledere. Selv om kritikken mot Støre hagler nå, er det ytterst få som trekker i tvil at han vil bli en grei statsminister. Om han da bare kommer igjennom valgkampen.
For i disse tider er det helt andre kvaliteter som kreves. Da er det om å gjøre å nå ut til velgerne med et budskap som både er tydelig, som engasjerer og som ikke minst skaper avstand til andre partier. Jonas Gahr Støre jobber hardt for å få det til, men han sliter høyst sannsynlig med autensiteten. Da han i den første valgkampdebatten i Arendal fremsto mer sluggeraktig enn tidligere, var folkene rundt ham strålende fornøyd, mens meningsmålingene kan tyde på at han ble mistrodd av en god del av velgerne. De oppfattet at han spilte en rolle, og det likte de ikke.
Det vanskelige for ham, og det fascinerende for oss som står på utsiden, er at det kan virke som om avstanden øker mellom de kravene som stilles til en politiker i valgkamp og de kravene som stilles resten av året. Fremveksten av sosiale medier har bidratt til at vi har fått en politisk offentlighet som er mer fragmentert, mer hardtslående og mindre erfaringsbasert enn før. Det foregår tusenvis av ulike valgdebatter rundt om på Twitter, Facebook og i andre sosiale medier. Det meste av det som foregår er uredigert – noe som innebærer at det ikke gjøres noen forsøk på å problematisere eller verifisere påstandene og utspillene.
I et slikt valgkampklima er det om å gjøre å være entydig i budskapet og i iscenesettelsen av eget parti. Det er også mulig å være frekkere enn man kunne være før. Sannsynligheten minsker for å bli arrestert, dersom man sier noe galt. Om man blir tatt for å drive med uetterrettelig forenkling av budskapene, virker det også som om konsekvensene er små. Usakligheter på Facebook bedømmes mildere enn tilsvarende utsagt i de tradisjonelle papiravisene.
Selv om Jonas Gahr Støre og Erna Solberg sier at de elsker valgkamp, er det grunn til å tro at de gleder seg intenst til politikerhverdagen igjen. Det er den de behersker best.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
