Aps politiske problem

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Det er nesten like vanskelig å finne ut hvordan den politiske manøvreringen bør være – mellom tre ytterpartiene i god form og et Høyre som forsøker å overta Aps historiske plass som det største styringspartiet.

Enda en dårlig uke for Arbeiderpartiet: VGs meningsmåling for Oslo viser at partiets oppslutning raser, og at det i tillegg vil bli maktskifte neste år. Vårt Lands måling bekrefter at partiet fortsatt ligger godt under 25 prosent i nasjonal oppslutning. I tillegg er det kommet nye oppslag om de interne kampene. Dagens Næringsliv og VG skriver at klubblederen for rådgiverne i Stortinget er sykmeldt etter at hun fikk refs fra Jonas Gahr Støre for å ha uttalt seg til VG om sommerfesten der Trond Giske er invitert, men, i følge klubblederen, ikke burde være.

Mønster

I maktkamp-sakene har det blitt et mønster i medienes dekning. Dagens Næringsliv skriver først en sak der hovedkildene virker å være blant dem som støtter dem som varslet mot Trond Giske. VG følger opp med tilsvarende, gjerne litt mer detaljerte saker, etter noen timer. Dagen etter kommer Dagbladet med en eller flere saker der det virker som om hovedkildene er blant dem som støtter Trond Giske og Kjersti Stenseng. Sett fra ståstedet både til Jonas Gahr Støre og det store flertallet av Ap-tillitsvalgte som er dønn lei av maktkamper, må situasjonen være fortvilende. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli mindre skriverier i tiden fremover.

Likevel; I et langt tidsperspektiv, frem mot neste stortingsvalg i 2021, er Aps politiske problemer vel så interessante. Det er nemlig så alt for lett å forstå de politiske årsakene til at Arbeiderpartiet sliter – de dreier seg i stor grad om de andre partienes posisjoneringer, noe Ap-ledelsen ikke kan få gjort noe med.

Forsterket konkurranse

I korthet er situasjonen som følger: Rødts inntreden på Stortinget har gjort at det har oppstått en forsterket konkurranse blant opposisjonspartiene om hvem som er mest radikal og handlekraftig – i det ligger det ofte at man er lite kompromissvillig. SV og Sp er reddere enn de var i forrige stortingsperiode for å inngå i en samlet opposisjon – rett og slett fordi det kan vanne ut profilen og gi bedre vilkår for Rødt.

Arbeiderpartiet er dømt til å være mindre radikale og mer kompromissvillig av to grunner: Den ene er at det i prinsippet når som helst kan komme et regjeringsskifte, og at Ap da vil bli et statsministerparti som ikke bør være knyttet opp til alt for mange unyanserte og kanskje ugjennomførlige opposisjonsforslag. I tillegg jobber Ap nesten i alle saker for å få med seg KrF på laget. Det er både motivert av et ønske om å få partiet til å bytte side og av et dyptfølt ønske hos alle Ap-folk om å få flertall for sakene sine. I Arbeiderpartiet er det politisk gjennomslag – ikke markeringer som gjelder.

Kristelig Folkeparti er bundet av en hel rekke avtaler med regjeringspartiene – både fra forrige stortingsperiode og fra budsjettbehandlingen i fjor. Det er derfor klare grenser for hvor langt KrF vil gå i å utfordre regjeringen, noe som gjør at Ap også i mange saker ender opp med å være ganske nær regjeringstid punktene. Tar man med at Høyre har en uttalt ambisjon om å overta Aps plass som det store styringspartiet, og at Erna Solberg er superpragmatisk, er det lett å se at det politiske rommet for Ap blir bitte lite. Løftene fra i høst om at partiet skulle fremstå som et mer tydelig opposisjonsparti er praktisk talt umulig å oppfylle.

Luftambulansesaken

Dette skal illustreres med noen saker. Først av dem striden om luftambulansen. Torsdag brøt det ut full krangel mellom opposisjonspartiene om hvordan de skulle utforme sin klare instruks til helseminister Høie om å rydde opp slik at befolkningen som bor langt fra store sykehus får et tilbud om luftambulanse som de kan stole på. Arbeiderpartiet har forhandlet intenst med KrF om en instruks som er så vag i formen at den øvrige opposisjonen betrakter den som verdiløs. I Rødt, SV og Sp trues det nå med å ikke stemme subsidiært for Aps og KrFs forslag – noe som vil bety at den samlede opposisjonen neste torsdag vil foreta et formidabelt mageplask. I en sak der det er et åpenbart flertall på Stortinget for å sette regjeringen på plass, vil diskusjonen ende med at ingen forslag blir vedtatt.

Mye kan skje frem til torsdag, men det viktige poenget i denne sammenhengen er at luftambulansestriden er en glimrende illustrasjon på Aps problem. De vil fremstå som et klart og tydelig og handlekraftig alternativ til regjeringen, men må moderere seg fordi det bare er mulig å være handlekraftig, dersom man får med KrF på laget. SV og Sp, som under andre omstendigheter kanskje kunne tenke at det er bedre med en litt vag instruks enn ingen instruks til helseministeren, velger kanskje det siste fordi de ikke vil la Rødt bli stående igjen som det eneste rene og ranke opposisjonspartiet i luftambulanse-striden.

Forsvarspolitikken

I forsvarspolitikken er Ap også alliert med KrF. Ap-ledelsen mener at regjeringen har brutt høstens avtale om langtidsplanen for Hæren og Heimevernet, men Jonas Gahr Støre er avhengig av å samarbeide med KrF for å få presset regjeringen på plass igjen. I denne saken er det også lett å se hvordan ansvarligheten tynger Arbeiderpartiet. Årsaken til at partiet to ganger er blitt med på ganske dårlige forlik om Forsvaret med regjeringen, er at Ap vil ha bundet regjeringspartiene til masten i tilfelle det skulle bli et regjeringsskifte. Det er ingen enighet om forsvar blant opposisjonspartiene, en statsminister Gahr Støre ville derfor være avhengig av å få støtte fra Høyre. Et forlik nå binder begge parter for denne stortingsperioden. Resultat: Økt styringsdyktighet om det skulle bli et regjeringsskifte, mindre tydelighet nå som partiet er i opposisjon.

Jordbruksoppgjøret

Som om ikke dette er nok, gjør statsminister Erna Solberg jobben ekstra vanskelig for Ap. Da landbruksminister Jon Georg Dale for noen uker siden undertegnet en jordbruksavtale som gir bøndene nesten 16 milliarder i overføringer hvert år, brøt han alt som er av valgløfter fra Høyre og Frp. Likevel fikk han skryt. Regjeringen fremstår plutselig like landbruksvennlig som Ap. Antageligvis ikke fordi den ønsker det, men fordi Solberg visste at hun ville ha lidd nederlag i Stortinget, dersom det ble brudd i jordbruksoppgjøret. Det nederlaget ville hun ikke ha. I stedet beveget hun partiet mot sentrum.

Ap fikk mindre plass.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---