aslak bonde
Delseier med bismak
Vel er det historisk at Høyre for første gang har klart å forene FrP og et sentrumsparti i regjering, men det er langt frem til hovedmålet om å få et stabilt borgerlig styringsgrunnlag. Kanskje lenger frem enn det var for noen uker siden.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
POLITISK ANALYSE: Statsminister Erna Solberg mener at det skjer noe historisk viktig. Ved mange anledninger den siste uken har hun referert historien om de tre historikerne som skulle skrive et trebindsverk til Høyres 100-års jubileum. De tre forfatterne, som dekket ulike faser av den hundreårige historien, ville alle kalle sin bok «Drømmen om borgerlig samling». Først nå, etter 134 år, er drømmen, i følge Solberg oppfylt. Høyre har endelig klart å danne en regjering der den 30-årige uforsonlige konflikten mellom sentrum og FrP er løst. Partiet skal ikke lenger tvinges til å velge en av to regjeringspartnere – heretter blir den viktigste jobben å hamre ut kompromisser som gjør både ytre høyre og sentrum fornøyd.
Sentrumsparti
Forutsetningen for historiefortellingen er at Venstre kan regnes som et sentrumsparti, og det er en forutsetning som både kan og bør problematiseres. Mye tyder på at den utvidede regjeringen ikke er blitt mer sentrumsorientert, selv om den har tatt opp i seg et sentrumsparti. Venstres gjennomslag har i like stor grad kommet i saker der partiet står på en liberalistisk ytterside som i de klassiske sentrumssakene.
Tydeligst ser man det i livssynspolitikken der det står sjokkerende ting for KrF-tillitsvalgte. Enhver henvisning til vårt kristne verdigrunnlag er fjernet – noe som har fått partileder Knut Arild Hareide til å kalle Jeløy-erklæringen for «ytterliggående sekulær». Under de rødgrønnes styre sørget Senterpartiet alltid for at livssynspolitikken ble forankret i det kristne verdigrunnlaget.
Mindre distriktsvennlig
Venstres gjennomslag for å legge ned pelsdyrnæringen, kombinert med at en av Stortingets mest ihuga ulve-tilhengere, Ola Elvestuen, er blitt miljø- og klimaminister, fører til at regjeringens distriktspolitikk heller ikke er blitt mer sentrumsorientert. Tvert i mot: Når Venstre selv har åpnet for noen liberaliseringer i landbruks- og fiskeripolitikken samtidig som partiet godtar Frps krav om reduserte satser for kommunal eiendomsskatt, fremstår trepartiregjeringen som enda mindre distriktsvennlig enn topartiregjeringen den avløser.
Så skal det sies at det er andre ting i Jeløy-erklæringen som trekker i en annen retning. Regjeringen er kommet noe nærmere KrF i klima- og fattigdomspolitikken både her hjemme og globalt. Det er av stor symbolsk betydning at Erna Solberg har gjenopprettet stillingen som utviklingsminister. Dessuten er det aller viktigste kjennetegnet ved Jeløy-erklæringen at den viderefører politikken fra de fire siste år, og dette er en politikk KrF var med på å utforme. Det som måtte være av Frps høyreradikale politikk er stort sett begravd – eller nedfelt i punkter der regjeringen ikke lover noe annet enn å vurdere.
Høyre har endelig klart å danne en regjering der den 30-årige uforsonlige konflikten mellom sentrum og FrP er løst
De mange vurderings-punktene er noe av det mest overraskende med Jeløy-erklæringen. Den er tydelig laget for å unngå å påføre noen av regjeringspartiene tydelige nederlag. Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande har lett etter de gode kompromissene. Resultatet er blitt uvanlig mye uforpliktende politikerprosa.
Venstre har med det skaffet seg et vanskelig utgangspunkt for arbeidet innad i regjeringen. Erfaringen med tidligere koalisjonsregjeringer er at små partier vil ha en mest mulig forpliktende regjeringsplattform fordi de vet at de har for lite tyngde i de daglige diskusjonene innad i regjeringen. Tilsvarende ønsker det største partiet alltid å styre med et vagt grunnlagsdokument fordi handlingsrommet for dag-til-dag politikken da blir større.
Det er ikke sikkert at statsminister Erna Solberg vil bruke denne handlefriheten først og fremst til å få gjennomslag for Høyres programformuleringer. Hun er så opptatt av å lokke KrF inn i regjeringen i løpet av denne fireårs-perioden at det er ganske sannsynlig at det er hun som i viktige saker vil være den fremste sentrumspolitikeren i regjeringen. Venstre kommer til å måtte drive en evig kamp for å få frem egne gjennomslag, og vi vet nå at de vel så ofte kan komme i radikale livssyns- og verdisaker som i klassiske sentrumssaker.
Første test
Om halvannen uke vil vi få den første formelle testen i Stortinget på hvordan trepartiregjeringen plasserer seg i det politiske landskapet. Da skal Jeløy-erklæringen debatteres. Regjeringspartiene skal redegjøre for tenkningen bak, mens opposisjonspartiene skal gi de første gjennomarbeidede og spesifiserte kommentarene til den. Deretter kommer det til å gå slag i slag – med et kontinuerlig søkelys på regjeringspartienes og de rødgrønnes forhold til KrF. Forholdet er ikke bare avgjørende for Solbergs drøm om å fullføre den borgerlige samlingen med en firepartiregjering. Det er også bestemmende for regjeringens overlevelse. Dersom trepartiregjeringen ikke nærmer seg det sentrum som er representert av KrF, øker sannsynligheten kraftig for at den blir kastet innen et drøyt år.
KrF kommer til å bruke tid på å finne ut av hva slags regjering det egentlig forholder seg til. Viktigst blir da hvilke forslag den sender til Stortinget og hvor stor kompromissvilje som fremvises. Samtidig betyr det en god del hvem som representerer regjeringen. Heller ikke på dette punktet ser det ut som om trepartiregjeringen har kommet noe vesentlig nærmere KrF den siste uken.
Den mest klassisk sentrumsorienterte politikeren i Venstres toppledelse, Terje Breivik, ble ikke statsråd, mens den mest Høyre-lojale, Ola Elvestuen ble det. Venstres valg av klima- og miljødepartementet er logisk fordi det formelt sett forvalter et av de politikkområdene Venstre prioriterer høyest. Samtidig er det grunn til å tro at Ola Elvestuen i vel så stor grad vil markere seg i klassiske miljøvernsaker som i klimapolitikken. I det øyeblikket han snakker om skogvern og ulv, provoserer han et samlet distrikts-Norge i så stor grad at KrF kommer til å ta kraftig avstand fra ham. Enkelt sagt, kan Elvestuen gi Venstre et Oslo-omdømme som slett ikke er i Erna Solbergs interesse.
Venstres to andre statsråder kan i større grad bidra til å gi regjeringen en sentrumsorientert profil. Forskningsminister Iselin Nybø skal først og fremst kjempe for mer penger til forskning, mens kulturminister Trine Skei Grande har et godt håp om å fremstå som den som reparerer regjeringens forhold til det etablerte kulturlivet. Skei Grande kan også være den som utformer en mediepolitikk som faller i god jord hos de rødgrønne og KrF. Så får vi se om hun vil legge bånd på de mest kulturradikale i sitt eget parti i oppfølgingen av Sturla Stålsetts livssynsutvalg.
Gjør hun det, kan Erna Solberg fortsatt gjøre seg håp om å fullføre den borgerlige samlingen. Men det er fortsatt veldig langt frem.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
