Den ubegripelige SSB-saken

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Klokken 0800 dagen etter at Stortingspresidenten hadde redegjort for en budsjettsprekk på en ny halvmilliard, skulle man tro at medienes interesse for den såkalte SSB-saken var lunken.

Men nei, utenfor høringsrommet i Stortinget satt representanter for alle de største mediene og fulgte interessert med på den lille ekstrarunden i striden om tidligere SSB-sjef Christine Meyers avgang: Om hvorfor en ekspedisjonssjef hadde skrevet med blå penn i et dokument som er sendt til Sivilombudsmannen - uten at han daterte sine skriblerier og dermed gjorde det veldig tydelig at han hadde rettet dokumentet i etterkant.

Årsaken til at dette meget avgrensede spørsmålet fortjente en egen høring er at det for deler av opposisjonen ser ut som om Finansdepartementet har manipulert et dokument for å understøtte den feilaktige fortellingen som ble fortalt i den egentlige høringen om SSB-saken. Det avviste finansministeren, men hun gjorde det igjen på en slik måte at hun irriterte opposisjonen. Finansdepartementet har nemlig erkjent at det var en feil å skrive inn nye ting i et saksdokument uten å datere det, men den feilen ble ganske raskt erkjent og rettet opp. Siv Jensen kunne på torsdag ha valgt en ydmyk linje og beklaget feilen, men hun valgte i stedet å bagatellisere den og å bruke tid på å gjenta fortellingen som opposisjonen ikke tror på.

Jensens retthaverskhet utløste nye angrep fra opposisjonspartiene folk i kontrollkomitéen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde torsdag en langt kraftigere brodd i sine spørsmål til Jensen enn de hadde i den første høringen.

Kraftigere kritikk?

Først om noen uker vet vi om den skjerpede tonen også vil resultere i kraftig kritikk av Jensen. SV er i utgangspunktet innstilt på å fremme mistillitsforslag, fordi partiet mener at Jensen har ført Stortinget bak lyset. Samtidig sa SVs Torgeir Knag Fylkesnes på torsdag at partiet kanskje lar være å fremme forslaget, dersom de andre partiene vil bli med på en moderert, men likevel kraftig kritikk. Og det er det som antageligvis kommer til å skje.

Finansministeren kommer til å få refs i en eller annen form fordi hun både i Stortinget og i offentligheten har gitt inntrykk av at hun i det meste av 2017 forsøkte å stanse Christine Meyers omorganisering av SSB, mens hun i realiteten ikke ga stoppordre før i oktober – da det var en opphetet offentlig diskusjon blant annet om flyttingen av Erling Holmøy, Han er av de få forskerne som betjener modellen der man regner på kostnadene av innvandring mange tiår frem i tid.

Innvandringsregnskapets far

For eventuelt nye lesere – eller de som har glemt alt de lærte i høst om SSB og dets ulike modeller: Påstandene som utløste SSB-saken var at Siv Jensen stanset hele omorganiseringen av Statistisk Sentralbyrå fordi Frp-politikerne ikke godtok at den ville gå utover Holmøy – han som i deres øyne var innvandringsregnskapets far. Den sparkede SSB-sjefen, Christine Meyer, hadde også den oppfatningen på et tidspunkt, men hun modererte seg litt i Stortingshøringen på nyåret. Da sa hun ikke noe bombastisk om årsaker. Hun fastslo bare at hun hadde oppfattet at hun hele tiden hadde støtte i Finansdepartementet for sin omorganisering.

Det var først da det ble offentlig bråk at Siv Jensen «trakk teppet vekk under henne». Meyer sa i høringen at hun tok denne kampen mot finansministeren på vegne av alle etatsjefer som gjør en jobb for politisk ledelse og må kunne forvente at politikerne støtter dem også når det begynner å storme.

Striden mellom opposisjonspartiene i Stortinget og finansminister Jensen har i korthet dreid seg om alle ting som bekrefter eller avkrefter Meyers påstand. Siv Jensen mener at Meyer tar feil, fordi både hun personlig og departementet mange ganger i løpet av 2017 advarte mot en for omfattende omorganiseringen. Meyer svarer at hun tok hensyn til advarslene og hele tiden tilpasset sin reform til signalene fra departementet.

Siv Jensen har etterhvert innrømmet at den endelige stoppordren først ble gitt i oktober – da SSB-striden sto på som verst. Men hun har gang på gang hevdet at dette var siste utvei, fordi hun hadde å gjøre med en notorisk ulydig etatsjef. Jensens versjon er at hun forsøkte å ta Meyer med det gode og å rettlede henne til å gjennomføre en omorganisering som også Jensen kunne stille seg bak, men Meyer tok ikke signalene og prøvde seg på stadige omkamper.

Frem og tilbake

Det er i arbeidet med å få bekreftet finansministerens versjon at det er blitt så mye frem og tilbake om ulike rettede og ikke-rettede dokumenter. Siv Jensen har ikke noen problemer med å dokumentere sine advarsler, men hun klarer ikke å dokumentere Meyers sabotering av rettledningen. Tvert i mot. Departementet fortsatte å samarbeide med Meyer om omorganiseringen mange ganger etter at advarslene ble gitt – noe som indikerer at den avgåtte SSB-sjefen var samarbeidsvillig.
Dermed nærmer vi oss kjernen i det som etterhvert er blitt noe av det politiske mest interessante med SSB-saken: Siv Jensens håndtering.

Hvorfor har hun gjort det så vanskelig for seg selv? Da hun kastet Meyer, hadde hun stor sympati – ikke bare fra de i Frp som var opptatt av innvandring, men også fra LO og NHO. De to organisasjonene hadde lenge vært engstelige for at Meyer ville svekke miljøene som lager grunnlagsmaterialet for lønnsoppgjørene. Christine Meyer ble heller ingen helt i offentligheten i dagene da hun ble sparket. Det tok seg dårlig ut både å leie inn en Bergens-advokat som delvis æreskjelte både journalister og Finansdepartement, og å bruke formelle argumenter for sin egen uavsettelighet som brekkstang i arbeidet med å få en god sluttavtale.

Siv Jensen kunne fra første stund ha vært langt mer avslappet. Hun kunne ha fortalt den historien som er mest sannsynlig – nemlig at det i Finansdepartementet er veldig mange folk som har ulike interesser knyttet til SSB. De dro litt i ulike retninger, men departementets ledelse og Meyer hadde lenge samme mål om å få til en omorganisering. Det var først i sluttfasen det skar seg, fordi Jensen tok flere politiske hensyn enn det Meyer var villige til å ta – og det dreide seg ikke om innvandring, men om å berolige LO og NHO.

Finansministeren valgte i stedet å lansere historien om at hun hadde vært i full krig med Meyer i nesten et år. For hver gang hun har fått spørsmål, har hun blitt enda litt tydeligere på at hun var den gode leder som etter mange, mange måneders kamp følte seg tvunget til å skjære igjennom. Dokumentene støtter ikke den historien. Derfor kommer hun til å få krassere og bredere kritikk enn det lå an til i utgangspunktet.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---