Annonse
Illustrasjonsfoto. Foto: Berit Keilen / NTB scanpix.
Kommentar

Derfor taper distriktskommunene

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, HINN, Lillehammer.

SYNSPUNKT: Med utgangspunkt i SSBs nye rapport om befolkningsutviklingen, skriver redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv 11. juli: «Det er dessverre flere som må belage seg på å flytte til større steder». Riktig. Han skriver også at det ikke kan være regjeringens oppgave å stoppe dette. Nei, men trenger den direkte å styrke denne avfolkingen med en rekke virkemidler, noe den gjør?

En byregion, eller en storbyregion, er et geografisk område som består av en eller flere nærliggende byer og deres omland. Integrasjon med omlandet er blitt stadig viktigere for moderne byer, for fra omlandsdistriktene pendler nødvendig arbeidskraft til byenes differensierte arbeidsliv. Bedre fysisk infrastruktur med kort reisetid gjør at byene og deres omland flyter stadig mer sammen.

Høy mobilitet av arbeidskraft er noe som karakteriserer en byregion. Utvikle store byregioner og den sentralisering dette innebærer har vært for den sittende blåblå regjeringens en villet politikk. De har gjort det med sine mange omfattende reformer slik som kommunereformen med sammenslåing av kommuner med et bysentrum, politireformen, NAV-reformen, helsereformen og fysisk infrastrukturreform beskrevet i Nasjonal Transportplan. Alle veier og jernbane skal lede inn mot storbyregion, ikke som tversgående nettverk mellom regioner. Det rår en ideologisk storbyregionalisme.

Regjeringen foreslår å doble regionsentertilskuddet til 200 millioner kroner i 2018. Tilskuddet ble innført i statsbudsjettet for 2017 med halvårsvirkning, og det ble i den forbindelse varslet at tilskuddet ville utgjøre 200 millioner kroner fra 2018. Tilskuddet går til kommuner der det er fattet nasjonalt vedtak om sammenslåing i perioden for kommunereformen, og som slår seg sammen, og som etter sammenslåingen får over 8 000 innbyggere. Kommuner som mottar storbytilskudd kan ikke samtidig motta regionsentertilskudd.

Tilskuddet tildeles med en sats per innbygger på om lag 66 kroner og en sats per sammenslåing på om lag 3,16 millioner kroner. Satsene er satt slik at 40 prosent av det samlede tilskuddet fordeles med lik sats per innbygger, mens 60 prosent fordeles med lik sats per sammenslåing. I 2018 kommer 97 kommuner i 38 sammenslåinger inn under ordningen.

Det rår en ideologisk storbyregionalisme.

NHO gjør ut fra sine næringsinteresser sitt beste for å styrke troen på byregioner og sentralisering. NTB meldte 10 august 2017 at siden 2011 har NHO gjort en årlig undersøkelse der de rangerer hvor attraktive norske kommuner er i et kommune-NM. I år blir kommunene målt på næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi.

Disse fem kommunene kommer best ut på rangeringen: 1. Sola, 2. Bærum, 3. Oslo, 4. Ullensaker, 5. Asker. Kommunene som havner nederst på lista, ligger i distriktene. Større kommuner gjør det mye bedre i konkurransen enn de små.

Vi har ikke en egen distriktspolitikk i Norge lenger. Gjennom noen år har den politiske og faglige omtalen av tiltak mot regional ubalanse, dvs. mot geografisk skjevutvikling av arbeid og kapital, vært regionalpolitikk og storbypolitikk. Det betyr at utviklingsproblemer i kommuner og distrikter ses ikke lenger på som isolerte fenomener men i sammenheng med utviklingen i den større regionen de ligger i med en større by i sentrum. For særlig fokus i politikkutformingen har modellen vært mellom distriktet som arbeidskraftleverandør og byen/større byer i regionen med utvikling av offentlige og private tjenester. Det gir regional ubalanse. Det snakkes om politisk å skape fungerende og robuste byregioner etter en slik «arbeidsdeling» i de ulike regionene.

De har tvangssammenslått kommuner og fylker, og gir millioner kroner nå i valgkampen i støtte til kommuner som prioriterer satt i gang tiltak ut fra denne modellen. I en melding en tid tilbake heter det: 37 byregioner med over 220 kommuner deltar i utviklingsprogrammet for byregioner. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler 87 millioner kroner til by- og senterregioner i heile landet. «Midlane skal gå til å utvikle strategiar og tiltak for regional vekst i by- og senterregionar. Det skal skje i samarbeid mellom kommunane i regionen og andre private og offentlege aktørar». Denne prioriteringen gir en indikasjon på hvorfor NHOs kommune-NM kommer ut med de resultater som vist ovenfor.

NHO har tatt konsekvensen av dette og foreslått sammenslåinger til de nå kjente 77 kommunene, dvs. en rasering av norsk kommunestruktur.  Stortinget må bruke tvang for å slå sammen små kommuner, mente tidligere NHO-sjef John G. Bernander. «Stortinget må ikke abdisere fra sin fordømte rolle, nemlig å sikre den forvaltning av landet som gir best mulig resultater». Eksplisitt sier han i første omgang ikke noe om hva som er best for hvem, men så dukker kaninen ut av hatten: «Større kommuner er mer effektive enn små, og at det også er noe NHOs 20.000 medlemsbedrifter vil tjene på», er hans vurdering.

Norge er et rikt land med fortsatt et krav om en viss inntekstlikhet og krav til lik tilgang på de universelle velferdstjeneste. Dagens byregionfokuseringen kan være en følge av dette, med ønske om å opprettholde allmenn velferd. I EU er situasjonen en annen med mange direkte fattige regioner. EUs regionalpolitikk kalles også kohesjonspolitikk/samhørighetspolitikk. (EU har også en «europeisk stabilitetsmekanisme» (ESM), med nasjonale støtteformål, men bare med Euroland som virkeområde),

Regionalpolitikken i EU, i kjølvannet av prinsippet om konkurrerende regioner legger opp til, er blitt mer og mer fokusert på støttetiltak for utvikling av byregioner. Vår blåblå regjering og NHO ser vi finner sitt tankegods i EUs strukturpolitikk for regionalpolitikk. Pengestøtten til byregionutvikling kommer gjerne utenom de distriktspolitiske såkalte Strukturfondene, men gjennom store og kostbare utviklingsprosjekter finansiert i et partsfellesskap, i et partnerskap, mellom nasjonalstat, region og EU-kommisjonens utviklingsprogram på området. ESM hjelper til. Eksempler på dette er prosjekter for utbygging av vei og jernbane mellom by og distrikt, mellom byregion og byregion, utvikle næringsklynger i byregionene, modernisere avfallsbehandling og vannforsyningen, og utbygge høyhastighets internettforbindelser regionalt og nasjonalt. I EU sentraliseres det. Det skjer både i offentlig og privatsektor i parløp.     

Ledet av den blåblå regjeringen sentraliseres det kraftig også i Norge som SSBs rapport om befolkningsutviklingen. Ogsåvist satses det stort på utviklingsprogram for store byregioner. Selv velferdssektorer som sykehussektoren slipper ikke unna nedleggelse av lokalsykehus. Politireformen er katastrofal lokalt sett. Som i EU er en nyliberal ideologi oppstått, en politisk storbyregionalisme. Konkurranse mellom kommuner og regioner, med økonomiske vinnere men med tapt velferd i distriktene.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse