Hva hvis selve systemet ikke følger loven?

Publisert: 15. november 2018 kl 10.02
Oppdatert: 6. oktober 2020 kl 16.18

SYNSPUNKT | Spør du folk flest om hva de forbinder med lov og rett, tror jeg svaret fort vil bli: Straff for forbrytelser. Det er forståelig, for det som mediene slår opp, er gjerne dramatiske hendelser (les: forbrytelser), og de er flinke til å referere fra straffesaker.

Faktisk så mye at mange tror at alt som er rettslig ulovlig, er straffbart. Det er ikke det. Det er ulovlig å bryte en kontrakt, det er ulovlig å bygge på naboens grunn, det er ulovlig å behandle en forvaltningssak når en står for nær saken eller partene, det er ulovlig å slurve med å innhente opplysninger i en sak om politisk asyl, og mye mer.

Alt sammen uten at noe av det trenger å være straffbart. Det er like fullt ulovlig. For det finnes mange andre rettslige sanksjoner enn straff, som retteplikt, ordensstraff, erstatningsansvar, å få kjent en avgjørelse ugyldig osv.

I alminnelig forvaltningsrett, som jeg har arbeidet med i årevis, har oppmerksomheten til fagfolk så vel som til journalister og til folk flest så å si ensidig vært rettet mot regler som bestemmer rettstilstanden i konkrete tilfeller, og mot feil som måtte være begått da. Den enkelte handling kommer i søkelyset, for ikke å snakke om den enkelte beslutning, den som skaper rett eller plikt for individer, selskaper og organisasjoner, og som avgjør om et forbud eller et påbud fra myndighetene er gyldig og om en tillatelse fra stat eller kommune er lovlig.

Alt dette er viktig nok. Men det som savnes, er å få kastet lys over selve systemet til forvaltningen. Det vil si hvordan forvaltningen er organisert og innrettet mer generelt. Ikke bare med hensyn til personell, lokalisering, åpningstider etc. I enda større grad trenger vi å få satt under lupen hvordan driftsmåten er innrettet i det store og hele, for eksempel hvor utadrettet og serviceinnstilt forvaltningen er, hvordan dens virksomhet finansieres, om ‘bukken blir satt til å passe havresekken’, hvor betryggende internkontrollen i forvaltningen er, og hvor langt tilsynsorganer som strålevernet, legemiddelkontrollen, kredittilsynet, datatilsynet m.v, plikter å agere når ulykker, uhell eller risikosituasjoner inntrer.

Knapt noen juridisk forfatter har skrevet om slike fenomener. Årsaken er ikke at forvaltningen antas å stå fritt til å innrette seg slik som den vil. For det gjør den ikke; det finnes rettslige systemgrenser. Men disse er blitt løftet altfor lite frem juridisk litteratur. Rettslitteraturen har konsentrert seg om enkeltepisoder og regler for lovlige enkelthandlinger og enkeltbeslutninger.

Dermed er det operert med for snevre grenser for hva som fortjener rettslig oppmerksomhet i forholdet mellom borgere og forvaltning.

Saken fortsetter under annonsen

Sivilombudsmannen har hatt mange saker som angår mer enn enkeltepisoder. For eksempel saker om mobbing, saker om utilstrekkelig tilsyn med politiarrest, og for ikke så lenge siden; systemet med å overføre fanger til soning i nederlandske fengsler.  

Høyesterett har på sin side kommet med rettsavgjørelser som stiller krav til hva som kan være et forsvarlig forvaltningssystem. Tenk på dommene om hvordan forsvarlig bygningskontroll må være organisert og på bedømmelsen av tilsynssystemet etter at pionerdykkerne i Nordsjøen hadde gått ned for å teste ut mulighetene for olje- og gassutvinning på havbunnen.

Dommene om mobbing føyer seg inn i denne sammenhengen. Alle sammen handler ikke bare om hvordan én elev er blitt plaget av akkurat de og de mobberne, dommene handler like mye om hvilke krav som lærere, rektor og skolemyndigheter må oppfylle for å forsøke å forhindre uvesenet.  Rettsavgjørelser som disse setter krav til strukturen i forvaltningen. Eller for å si det mer forsiktig: Vi aner hvordan sivilombudsmannen og domstolene ser på hvordan systemsvikt må gripes an. Vi må bare få plassert systemsvikt høyere opp på den juridiske dagsorden.

Dette var hovedgrunnen til at jeg i 2018 skrev boken 'Forsvarlig forvaltning'. Jeg ønsket å løfte frem systemsvikt i offentlig forvaltning i et språk som ikke bare fagfolk kan forstå, men i en begripelig og engasjerende fremstillingsform for de fleste. I boken identifiseres generelle trekk ved offentlig forvaltning som er problematiske. Vel og merke ikke bare trekk som folk reagerer på ut fra etisk, politisk eller sosialt syn, men rettslig problemfylte trekk. Det vil si trekk som viser hvor den rettslige systemgrensen etter mitt syn går.

Jeg går også inn på hvilke botemidler som kan tenkes for å komme til livs de verste ufullkommenhetene i systemene til forvaltningen. Med eksempler på hva som er forsvarlig og uforsvarlig systeminnretning konkretiserer jeg hvor grensen går, og hva som må til for å få slått inn på en bedre kurs.

Med det flytter jeg rammen for faget alminnelig forvaltningsrett. Samtidig setter jeg sammen enkeltelementer, som krav til forsvarlig hjemmel, forbud mot uforsvarlig saksbehandling, forbud mot vedtak som er usaklige eller uforsvarlige samt krav til uforsvarlig systeminnretning, til ett sammenbindende bilde: All forvaltning må være forsvarlig.

Erik Magnus Boe er professor emeritus i offentlig rett innen rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er aktuell med boken «Forsvarlig forvaltning».

Saken fortsetter under annonsen
Synspunkt
søn 20.02.2022 23:47

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.