Klikk her
I 2019 kan Europa endre seg totalt
Det er ikke bare brexit som står på programmet for EU det kommende året.
2019 vil bli et særdeles viktig år for Den europeiske union. Det er mer enn brexit som står på programmet. 2019 kan bli året da maktstrukturene i Europa endrer seg.
Storbritannia er i full gang med forberedelsene til «Brexit» – 29. mars 2019 trekker de seg ut. Og etter valget i Europaparlamentet i mai, skal nesten alle sentrale lederstillinger på tvers av EU-institusjoner skiftes ut. Avhengig av hvordan parlamentsplassene fordeles, kan Europa bli vitne til et stort skifte av makt – mellom medlemsland, innad i EU-institusjonene, og mellom medlemslandene og Europaparlamentet.
Den nye maktfordelingen innad i EU-institusjonene, vil i hovedsak reflekteres gjennom valg av nye ledere. Europakommisjonen, EU-rådet og Den europeiske sentralbanken vil få utnevnt ny president, og en ny person skal utnevnes til Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis nasjonalistiske europaskeptikere utgjør den største gruppen i Europaparlamentet etter valget, risikerer vi at disse utnevnelsene vil minne om et «kaldt gufs fra fortiden».
Medlemslandene er mer splittet enn noen gang – også om helt grunnleggende utfordringer for det europeiske prosjektet.
Fortidens pro-europeiske konsensus er i ferd med å bli erstattet av en gryende nasjonalisme.
I tillegg er relasjonen mellom øst og vest stadig mer tilspisset, i likhet med forholdet mellom nord og sør.
Det er grunn til å frykte at den økte spenningen vil gjenspeiles i det nye Parlamentet, og på den måten gjøre flertallsstyre vanskelig – om ikke umulig.
Dagens koalisjon i Europaparlamentet mellom det konservative partiet – Det europeiske folkepartiet (EEP) – og Den progressive alliansen av sosialister og demokrater (S&D) – vil etter all sannsynlighet ikke overleve valget. S&D befinner seg for tiden i en dyp, eksistensiell krise over hele Europa.
Det er også nye spillere på banen, inkludert den franske presidenten Emmanuel Macrons sentrumsbevegelse «La République En Marche!», og en opphopning av radikale europaskeptiske- og nasjonalistiske partier.
Den uvanlige oppblomstringen av nasjonalistiske partier i forkant av det kommende valget til Europaparlamentet, har uunngåelig satt de vanlige europeiske kampsakene litt ut av spill. Det hele vil ende som en konkurranse om å «vinne» Europa og fremtiden til det europeiske demokratiet.
Utviklingen i en rekke medlemsland den siste tiden, har utfordret flere grunnleggende EU-prinsipper, deriblant rettssikkerhet og maktfordelingsprinsippet. Disse demokratiske institusjonene, samt spørsmål knyttet til solidaritet og suverenitet, vil stå på stemmeseddelen.
Det sier seg selv –parlamentsvalget vil ha betydelige implikasjoner for Europas fremtid, i en verden som er i rask endring: USAs president har en så sterk forakt mot EU, at mange har begynt å spekulere i «slutten på Vesten». Russland blir stadig mer revansjesugen og fører krig i Syria og langs det perifere Europa. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har tvunget fram et autoritært styresett. Og Kina krever anerkjennelse som en global supermakt.
Enda verre er det at den amerikanske presidenten Donald Trump nylig besluttet å trekke USA ut av nedrustningsavtalen med Sovjetunionen fra 1987.
Dermed øker faren for et nytt våpenkappløp. Dette sammenfaller med en eskalerende klimakrise og et globalt kappløp for å dominere markedet innen kunstig intelligens – risikoer vi foreløpig ikke har tatt høyde for.
I møte med dette dystre bakteppet, er spørsmålet hva som blir igjen av Europa. Vil europeerne klare å holde fast på sin suverenitet, eller vil den selvpåførte splittelsen gjøre dem enda mer avhengig av andre?
Pro-EU-partier må sørge for at Europas plass i verden blir et sentralt spørsmål i parlamentsvalget – hvis ikke vil nasjonalistene sørge for at de lider et knusende nederlag. Nasjonalistene inspireres av fortiden, det er opp til europatilhengerne å tilby svarene vi trenger for å møte fremtiden.
Men ikke misforstå: En nasjonalistisk seier i 2019 vil stikke dypt ned i selve kjernen av EU og kastet unionen inn i en ny, dyp krise. Det vil være et nederlag for det europeiske prosjektets grunnleggende verdier.
Alvorlighetsgraden av denne trusselen gjør imidlertid at europatilhengerne ikke kan regne med «business as usual». Flere omveltninger i en rekke av medlemslandenes partisystemer den siste tiden, har endret partistrukturen, og europeerne må tilpasse seg deretter.
Min personlige spådom, er at valget neste år vil skape store endringer i Europa. Selve eksistensgrunnlaget til Europa har blitt et politisk spørsmål – og nå må det avgjøres – uavhengig av om man liker det eller ei.
Enten så vil nasjonalismen få nytt liv, eller så blir det en seier for Europas demokrati og fellesskap. Men dessverre kan ikke europatilhengerne håpe på hjelp fra utlandet. Det er heller motsatt: De må være ekstra årvåkne når det gjelder å overvåke innblanding fra andre land – også i forbindelse med valget.
De siste årene har det vært mye snakk om at EU lider av et «demokratisk sammenbrudd». Men kampen for å oppnå flertall i Europaparlamentet, representerer faktisk en gylden sjanse til å oppnå større grad av demokrati. Nå må europatilhengerne våkne opp – og gripe muligheten – hvis ikke kommer Europas fiender dem i forkjøpet.•
Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018.www.project-syndicate.org
