aslak bonde
Klassisk Ap-håndverk
Arbeiderpartiet ser ut til å samle seg om et høyst uklart asylkompromiss. Det kommer til å gå bra så lenge EU fortsetter å stenge flyktningerutene til Europa, og så lenge Russland ikke utfordrer oss på Storskog.
Ap-leder Jonas Gahr Støre må ha vært usedvanlig fornøyd onsdag. Forslagene fra partiets migrasjonsutvalg var egnet både til å samle partiet, og å gi ryggdekning til Masud Gharahkhani og Jan Bøhler – de to stortingspolitikerne som skal konkurrere med Frp om å argumentere for en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
Når man vet at AUF og ledende personer i de største Ap-lagene i byene stort sett er enig med SV i innvandringspolitikken, er det ingen liten bragd av migrasjonsutvalget å få til enighet. De har fått det til av to grunner. Den viktigste er at Ap har en partikultur der enighet ofte settes over alt annet. De tillitsvalgte har vent seg til at partiet er en bred allianse av holdninger og standpunkter. Det inngås kompromisser om det meste – de som taper én kamp, trøster seg med at de kan vinne den neste. Når de først vinner, har de gode muligheter for å få gjennomført politikken.
Den andre årsaken til enigheten er at det i asylpolitikken er mulig å vedta kompromisser som ikke henger sammen. Inkonsistensen blir bare avslørt, dersom det igjen skulle komme en strøm av asylsøkere til Norges grenser. Et av de viktigste forslagene er nemlig at det i praksis skal være et tak på hvor mange som får slippe inn i landet. Etter å ha forhandlet med kommunene, skal myndighetene bestemme hvor mange nyankommende vi tåler. Innvandringen skal være såkalt bærekraftig.
Fornuften i forslaget er åpenbar, men det kommer til å oppstå store problemer, dersom det skulle komme langt flere asylsøkere enn det politikerne mener er bærekraftig. En flyktning har rett på å søke asyl – uavhengig av hvilken plass i køen han eller hun har. Aps migrasjonsutvalget har skissert en mulig løsning i at de flyktningene som kommer fra krig og konflikt, og ikke har noen individuelle grunner til at de søker beskyttelse, bare skal gis midlertidig asyl. De skal få klar beskjed om at de ikke kan bli i landet, og de skal heller ikke få familiegjenforening.
Dersom krigen i deres hjemland varer lenge, og det blir umulig å returnere dem til et sikkert sted, kommer de til å få satt livet sitt på vent. De vil ikke kunne satse på en fremtid noe sted. Det høres ikke spesielt bærekraftig ut for dem, og det vil ikke kunne sies å være særlig humanitært. Om en slik situasjon skulle komme, vil de innvandringsliberale i Ap ganske sikkert forlange omkamp om denne ukens kompromiss.
Slik det ser ut i Europa i dag, er sannsynligheten for nye store flyktningestrømmer ganske liten. I EU ser det nå ut til å være full enighet om at vaktholdet ved yttergrensene skal forsterkes og at man skal gjøre alt som er mulig for å stanse dagens flyktningeruter. Teoretisk sett kan vi få en ny asylstrøm over Storskog - grensestasjonen mot Russland, men det forutsetter at russiske myndigheter bevisst sender flyktninger over til oss. Den mest naturlige forklaringen på et slikt fenomen vil være at Russland forsøker å destabilisere det norske samfunnet, og da vil asylretten ganske sikkert bli suspendert. De som søker seg over grensen vil bli sendt direkte tilbake igjen til Russland.
Jonas Gahr Støre kan med andre ord regne med at forhold utenfor våre grenser bidrar til å verne onsdagens partikompromiss. Det betyr også at han har kommet et stykke på vei vekk fra det som gjaldt under valgkampen i fjor. Da ventet Ap i det lengste med å snakke om innvandringspolitikk, fordi partiledelsen visste at den ville miste velgere uansett hva den sa. Resultatet ble at partiet fremsto utydelig, og at de som var opptatt av innvandringspolitikk søkte seg til Frp eller SV/Rødt.
Etter landsmøtet til våren kommer Gahr Støre til å kunne snakke med større autoritet. Han vil adskille seg fra Frp og fri til de innvandringsliberale ved å love å ta inn noen flere kvoteflyktninger enn i dag og ved å gi fem milliarder kroner til de landene utenfor EUs grenser som tar seg av flyktningene. Samtidig vil han kunne konkurrere med Frp om å føre en såkalt realistisk innvandringspolitikk. Da vil han ikke, som en del Frp'ere si at landet er fullt, men han vil si at vi til enhver tid åpner grensene for så mange flyktninger som vi tåler. Det tallet kommer til å være situasjonsbestemt.
Den situasjonen Ap-ledelsen vil bedømme, er den innenrikspolitiske. Årsaken til at Ap nå lager en ny asylpolitikk er nemlig ikke innvandring og flyktningekrise. Ei heller at det har gått opp for stadig flere at dagens asylsystem ikke virker. Det viktigste for Ap-ledelsen er at den har noe å svare med når den blir beskyldt for å være utydelig i innvandringspolitikken. Alle har sett de store spenningene som river partiet på dette feltet. De har også sett en partileder som det meste av tiden forsvarer den «strenge og rettferdige» innvandringspolitikken Jens Stoltenberg sto for, men som av og til gir etter for de innvandringsliberale. Den mest spektakulære ettergivelsen var da Jonas Gahr Støre på landsmøtet i 2015 lovte å ta i mot ti tusen syriske flyktninger.
Den beslutningen ble fattet på bakrommet rett før landsmøtet startet, og det er i ettertid lett å se at den ikke var bra. Så skal det selvfølgelig legges til at dette var før den store flyktningekrisen høsten 2015, og på et tidspunkt der de fleste vestlige land fortsatt var opptatt av å hjelpe flyktningene fra en Syria-krig som man håpet snart ville gå over.
Det store spørsmålet nå er om Aps foreløpige suksess med å meisle ut en samlende innvandringspolitikk bærer bud om enda mer samling i partiet. På landsmøtet neste år er det grunn til å tro at et annet stort kompromiss kommer til å gå i oppløsning. Alt tyder nå på at et solid flertall på landsmøtet vil si nei til petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Utbyggingstilhengerne, som godtok et ullent kompromiss på landsmøtet for halvannet år siden, har god grunn til å føle seg snytt. Spørsmålet er om de vil ta sin frustrasjon ut i all offentlighet, eller om de vil bite i seg nederlaget i stillhet.
Gjør de det siste, er det av hensyn til partiet og Jonas Gahr Støre. De ser at han trenger maksimal samling etter en tid der søkelyset stort sett har vært på personkonflikter og grumsete uenighet i partiets sentralstyre.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
