Annonse
Jonas Gahr Støre og Trond Giske. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Synspunkt

Kulturen hjalp Giske å grave sin egen grav

Hans Erik Anonsen er utdannet siviløkonom og har vært leder og styreleder i en rekke bedrifter og organisasjoner. Han er også forfatter av boken «BeAware når fanden tar styringen» og har holdt en rekke kurs og foredrag om organisasjonskultur.

SYNSPUNKT: Er makt en organisasjons viktigste «næringskilde» blir fort virkemidlene lurvete, ikke bare kan de bli ispedd en seksuell dimensjon, de kan ofte bli preget av fandens forførende toner om at «midlet helliggjør målet». I dag trengs evnen til å samarbeide. Den nådeløse kampen er over.  

Et valgnederlag satte i gang en masse tanker og følelser. Deretter brakte en tsunami (#metoo) Giskes atferd til overflaten. «For mange» visste. Kulturen hadde belønnet ham med makt. Han var jo så dyktig. Nå er atferden blitt en belastning. Kulturen ofret de overkjørte kvinnene, men også menn og kvinner forøvrig. Hva ingen bemerket var at kulturen hjalp Giske å grave sin egen grav.

Nå har en ekstern kraft tvunget hele denne selvødeleggende kulturen til overflaten. Partiets medlemmer er tvunget til å se sin egen organisasjonskultur i hvitøyet. Eller er de i realiteten det? Ubevisst flykter de unna. Ubevisst tror de at Giske er problemet. Håndteres denne saken tror de at ro og samarbeid vil vokse fram. Politikk vil igjen komme i sentrum, håper de.

Min erfaring sier meg noe ganske annet. Giske er kun et symptom og ikke en årsak. Partiets medlemmer belønnet Giskes atferd over år, han er jo så flink. De beskyttet ham ikke mot seg selv. Partiet brukte ham og han brukte partiet for alt hva det var verdt. Alle er blitt tapere. Alle er blitt ofre for en selvødeleggende kultur.

Måten partiet ­reagerer på avslører stadig flere grunnleggende trekk ved den usunne partikulturen

Partiets fokus er på Giske og varslene. Det brenner. Giske-sakene må håndteres. Måten partiet reagerer på brannen avslører stadig flere grunnleggende trekk ved den usunne partikulturen.

De sentrale aktørene greier ikke å håndtere sine tanker og følelser innenfor rammen av partiets formelle struktur. I de uformelle nettverkene av gamle bekjente griper de telefonen. De utveksler fantasier, rykter og antagelser, mens gamle og nye lojalitetsbånd etableres. Den uformelle organisasjonen av innflytelsesrike nettverk koker og båndene forsterkes. Der tar man vare på hverandre, koste hva det koste vil for partiet. En destruktiv utvikling i seg selv fordi manipuleringens kunst utøves gjennom slike nettverk. De avgjør om «du» er innafor eller utafor. Store og små potentater dukker plutselig opp i beste sendetid. Mediene fyrer opp under den interne dynamikken. Overskrifter øker temperaturen. Omverden fornekter ikke sin svakhet for en tragedie eller to.

En trent organisasjonsdiagnostiker kjenner igjen symptomene. Alt sammen sikre tegn på en selvødeleggende atferd. Tilsynelatende forsvant så Giske ut.  

Under arbeiderbevegelsens framvekst var det «krigerne» som trengtes. De ble belønnet. De ble sett opp til. Kampen var slutt for flere tiår siden. Nå snakker alle partier om tillitsvalgte. Det er evnen til å samarbeide som skaper tillit. Vaner og holdninger som fører til tillit må bli en ny kulturs byggeklosser. Da blir personer valgbare og betegnelsen tillitsvalgt får en reell mening.

Jeg tror ikke Giske og varslersakene er Støre og partiets store utfordring. Kulturen er utfordringen, og de sitter alle sammen fast i det samme limet. Lite tyder på at dagens nøkkelpersoner vet hvordan en slik utfordring håndteres.

Alene står de som er ofret på maktkampen, særinteressenes og egoenes alter. De omtales som en egen gruppe mennesker. De omtales som varslere. Lover og regler er laget for håndtering av varsler og varslere, men hva hjelper vel det når kampens, særinteressenes og egoenes behov trumfer ordene på et stykke papir. Arbeiderpartiet har hatt varslingsprosedyrer siden 2001. Den som sier fra får alle de andres skyldfølelse veltende innover seg. Ikke bare utløser den opprinnelige hendelsen vonde følelser i seg selv.

Å si fra utløser i tillegg angst og usikkerhet i alle omkring den som tør å stå opp for seg selv og egne opplevelser. Hvor retter dette publikum sin tause angst og skyldfølelse? Den skylder innover den ensomme som atter en gang blir ofret av den tause majoritet. På fagspråkets følelsesløse talemåter kalles dette at en gruppe projiserer sine følelser over på andre for derved å få fred og ro i egen kropp og sjel. Lenge leve «mitt og vårt følelsesliv», og «til helvete» med budbringernes, for lytter man til hva de forteller så er det ikke nettopp fred og ro som preger deres fortellinger. De ofres under selve hendelsen, de ofres når de sier fra og de ofres når en kald og upersonlig varslerprosedyre igangsettes.

Dette er ingen vei til paradiset. En tapper ledelse gjør en iherdig jobb for å endre på denne realiteten.    

Alle er blitt ofre for en selvødeleggende kultur

Skal en samarbeidskultur utvikles må det imidlertid trenes på samarbeid. Skal en ivaretagende kultur utvikles så må man trene på å ta vare på hverandre. Hva betyr så det i praksis? Kultur handler om hvordan vi enkeltvis og i grupper behandler hverandre. Den har ikke noe å gjøre med hva vi holder på med. Skal en ivaretagende og samarbeidende kultur gjelde når partiet skal lage sitt utkast til statsbudsjettet, eller når saken ikke lengre er en «Giske-sak», men et spørsmål om posisjon og innflytelse?

Masse snakking om samarbeid og ro fører ikke til noe som helst. Samarbeid og omtanke er en evne og ikke en masse ord på et stykke papir. Evnen kommer først, så kommer en gryende tillit og tilslutt kommer ordene født gjennom de involvertes personlige opplevelser og erfaringer.

Den store fluktruten for styrer og ledere generelt er å starte med retningslinjer og policy. De flykter inn i en sak, noe som er konkret. De slipper å rette blikket mot egen atferd. For meg er det nok å minne om de ti bud. Vi er ikke helt i mål der heller, men jaggu har vi hatt dem hengende over hodet i uminnelige tider. Det er ikke den trussel om helvete og evig fortapelse som ikke er brukt i prosessen med å skape en kjærlighetsfull kultur blant de kristne.

Like fullt butter det fremdeles. Selverkjennelse først, deretter erfaringer – og så kan alle ordene komme.  

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse