Annonse
Gave fra Kina: Det var stor stas – men også høylytte protester – i Karl Marx' tyske fødeby Trier da en stor statue av Marx ble avduket i forbindelse med den revolusjonære tenkerens 200 års fødselsdag 5. mai. Statuen er en gave fra Kina, og er laget av den kinesiske kunstneren Wu Weishan. Foto: AFP / dpa / Harald Tittel.
Kommentar

Marx tok feil

SYNSPUNKT: Da marxismen ble feiret i Beijing forrige uke, erklærte den kinesiske presidenten Xi Jinping at «Marx’ teori lyste vei for menneskers søken etter egen frigjøring og utforskning av historiske lover – som en spektakulær soloppgang».

Videre hevdet han at Marx «med sin vitenskapelige teori, pekte ut retningen mot et idealsamfunn uten undertrykkelse og utnyttelse, preget av likeverd og frihet».

De fremmøtte hadde ikke annet valg enn å akseptere Xi’s uttalelser, gitt at meningene ble ytret i det «marxistiske» Kina. Men det vakte oppsikt da EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, som talte i Trier samme dag, formidlet en relativt sjenerøs tolkning av Marx’ teori: «Mange forbinder han med meninger og handlinger han verken er ansvarlig for eller har forårsaket, fordi store deler av det skriftlige arbeidet hans har blitt omformulert til det motsatte».

Nøyaktig hva Juncker mente med dette, er uvisst. Marxismen har tross alt påført flere titalls millioner mennesker ubeskrivelig lidelse, fordi de har blitt tvunget til å leve under regimer som proklamerer hans ideer. 40 prosent av verdens befolkning har lidt på grunn av Gulag, hungersnød, diktaturer og annen form for undertrykkelse utført av selvproklamerte marxister gjennom store deler av det 20. århundret.  

Juncker støttet tilsynelatende oppunder det klassiske motargumentet om at kommunistiske aristokratier på midten av 19-hundretallet oppstod som følge av en forvrengning av Marx’ ideer, slik at enkeltindividet knapt kan holdes ansvarlig for den urett som ble begått.

Marx mente at privat eierskap var kilden til all ondskap i datidens gryende kapitalistiske samfunn

Har dette argumentet en reell tyngde? Marx brukte mesteparten av livet sitt på å analysere Vestens samfunnsøkonomiske utvikling under industrialiseringen på midten av 19. hundretallet. Likevel er det ideene han hadde for fremtiden – og implikasjonene de ville hatt for samfunnet – som gjør han relevant i dag. Man kan ikke ignorere disse ideene når man vurderer den teoretiske arven.

Marx mente at privat eierskap var kilden til all ondskap i datidens gryende kapitalistiske samfunn. Han så derfor ingen annen utvei enn å utslette kapitalismen, hvis man skulle klare å lege samfunnet og sikre en harmonisk fremtid. Da kommunismen hadde fått fotfeste, hevdet en av Marx’ tilhengere, Friedrich Engels, at staten ville bli unødvendig og «forvitre». Spådommen ble ikke fremstilt som en spekulasjon, men som en vitenskapelig antakelse om hva fremtiden ville bringe.

Spådommen var selvfølgelig bare vås. Siden den gang har Marx’ filosofi – dialektisk materialisme – blitt bevist feilaktig og farlig på alle mulige måter. Karl Popper – en av det 20. århundrets store filosofer og blant Marx’ sterkeste kritikere – kalte han rettmessig for en «falsk profet». Hvis man trenger ytterligere bevis; de landene som omfavnet kapitalismen, er de vi i dag kjenner som demokratiske, åpne og fremgangsrike samfunn.

Regimer som har avvist kapitalismen i kraft av marxismen, har ikke lykkes. Det er verken tilfeldig eller på grunn av at Marx’ tilhengere har misforstått doktrinene. For ved å avskaffe privat eierskap og etablere statlig kontroll over økonomien, fratar man ikke bare samfunnet det nødvendige entreprenørskapet som trengs for å drive det fremover; man avskaffer selve friheten.

Marxismen anser alle motsigelser i samfunnet for å være rester av en klassekamp som vil forsvinne så snart privat eierskap avskaffes. Derfor blir avvikende meninger en umulighet når kommunismen først er etablert. Ideologien er definert med utgangspunkt i at enhver utfordring i samfunnet må være en ulovlig rest av det undertrykkende styresettet som fantes tidligere.

Marxistiske regimer har på den måten fungert som logiske forlengelser av Marx’ doktriner. Juncker har selvfølgelig rett i at Marx, som døde 34 år før Den russiske revolusjonen, ikke var personlig ansvarlig for Gulag – men ideene hans var uten tvil ansvarlige.

Den polske filosofen Leszek Kolakowski omfavnet Marx’ ideer da han var ung, men ble etter hvert en av marxismens ledende kritikere. Han pekte på at Marx knapt viser interesse for menneskenes eksistensielle verdi: «Marxismen tar lite eller ingen hensyn til det faktum at mennesker blir født og dør, at de er menn og kvinner, unge og gamle, friske eller syke». Han fortsetter: «Ondskap og lidelse hadde – i hans øyne – ingen betydning foruten om at det var et verktøy for frigjøring; det var kun sosiale faktorer, ikke en essensiell del av det å være menneske».

Kolakowskis innsikt kan forklare hvorfor regimer som omfavnet Marx’ mekaniske og deterministiske doktriner, uunngåelig måtte bli totalitære da de ble konfrontert med realiteten av et komplekst samfunn. Regimene har ikke alltid lykkes; men konsekvensene har alltid være tragiske.  

De landene som omfavnet kapitalismen, er de vi i dag kjenner som demokratiske, åpne og fremgangsrike samfunn

Xi anser imidlertid Kinas økonomiske fremgang de siste tiårene som bevis for marxismens gyldighet. Men, det er heller motsatt. Vi må ikke glemme at det var et rent kommunistisk Kina som skapte hungersnød og lidelse under de samfunnspolitiske opptøyene som preget «Det store spranget» og «Kulturrevolusjonen.» Maos beslutning om å inndra bøndenes jordbruksland og entreprenørenes firmaer, fikk forutsigbare, men likevel katastrofale, konsekvenser. I ettertid har Kommunistpartiet forlatt denne doktrinen.

Under ledelse av Maos etterfølger, Deng Xiaoping, besluttet Kommunistpartiet at landets planøkonomi skulle åpnes for markedet igjen. Etter 1978 ble flere private eierskap re-etablert og nye entreprenørskap ble tillatt. Resultatene har mildt sagt vært spektakulære.

Hvis Kinas utvikling blir holdt tilbake i dag, skyldes det restene av marxismen som fortsatt er synlig gjennom ineffektive statlige virksomheter og undertrykkelse av avvikende meninger. Kinas sentraliserte ett-partisystem er ikke kompatibelt med et moderne og mangfoldig samfunn.

To hundre år etter Marx’ fødsel, er det meget klokt å reflektere over hans intellektuelle arv. Vi burde imidlertid ikke gjøre det i festlig lag, men med tanke på å «vaksinere» våre åpne samfunn mot den totalitære fristelsen som gjemmer seg i falske teorier.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. Copyright: Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse