SENTRALBANK­SJEFEN KUNNGJØR: Sjefen for Norges Bank, Øystein Olsen kommer fram i lyset innimellom og kunngjør Norges Bank rente­beslutninger.

Foto

Erlend Dalhaug Daae / NTB scanpix

Norges Bank – en mektig stat i staten

Publisert: 12. februar 2018 kl 09.40
Oppdatert: 12. februar 2018 kl 14.02

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet (HINN) på Lillehammer. Les flere av hans synspunkt her

SYNSPUNKT: Sentralbanken bestemmer på faglig grunnlag styringsrenten, valutapolitikken og Pensjonsfondet – utland (Oljefondet) sine investeringer. Slik sett er banken Norges mektigste institusjon, uten å være underlagt direkte folkestyre.

For Norges Bank er organisatorisk fristilt – og slik sett en stat i staten kan vi vel si.

Banken er imidlertid blitt underlagt en begrensning, nemlig at rentereguleringen skal skje innenfor politisk fastsatte inflasjonsmål, slik som er normalt også i andre land.

Utøvelse av pengepolitikk er blitt en profesjonell oppgave, ikke en politisk oppgave som det var i årene etter annen verdenskrig, i Arbeiderparti-staten, fram til 1980-tallet.

Endringen skjedde midt på 80-tallet – på grunnlag av Sentralbanklovens § 2, sammen med forklaring gjort i Ot.prp. nr. 25 (1984–85). Her finner vi blant annet at Norges Bank skal utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastlagt ved lov gitt av statsmyndigheten, og i samsvar med internasjonale forpliktelser Norge er bundet av.

Men det var først da nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kongelig resolusjon i 2001, med hjemmel i sentralbanklovens § 2, at det ble tydelig at vi hadde å gjøre med et nytt forvaltningsregime – et regime typisk for den nyliberale reguleringsstaten som styrer ved hjelp av lover, forskrifter og måldirektiver, til forskjell fra den aktive politiske staten. I økonomien kalles det monetarisme.

Saken fortsetter under annonsen

Typisk for denne type samfunnsform er det at Norge Bank ble organisert som et eget rettssubjekt som eies av staten. Som eget rettssubjekt har den dermed prinsipiell uavhengighet fra de politiske myndighetene i sin utøvelse av penge- og valutapolitikken. Legalitetskontrollen utøves av Riksrevisjonen for å sikre uavhengigheten og for at det ikke skal skje urettmessig innblanding fra politisk hold. Kontrollen skjer etter instruks fastsatt av Stortinget. Når Statsbudsjettet vedtas med underskudd i Stortinget blir dette underskuddet dekket med lån fra Pensjonsfondet – Utlandet.  

De politiske myndighetene har imidlertid tatt ett forbehold i forhold til uavhengigheten. Norges Bank er nemlig pålagt det som kalles «framleggelsesplikt». Ifølge Sentralbankloven skal Norges Bank, i saker av særlig viktighet, forelegge disse for de demokratiske statsmyndighetene. Men det normative begrepet «viktighet» er ikke nærmere definert og har derfor mindre praktisk betydning som bestemmelse for når denne plikten er til stede.

Fremskrittspartiet, med sin konsekvente nyliberale forankring, ønsket i sin tid ikke denne framleggelseplikten inn i regelverket. Under behandlingen av forskriften foreslo partiet full uavhengighet for Norges Bank. Forslaget ble ikke vedtatt, men slik forholdt partiet seg da. Frihet og autonomi ja, men for hvem? Hva med vårt folkestyre?

Det politiske målet til Norges Bank er å holde inflasjonen lav, nærmere bestemt med et mål om at inflasjonen ikke skal overstige 2,5 prosent – et mål som har ligget fast siden 2001.

Monetarismen medfører at finanspolitikken styrt av regjering og storting etter keynesianske prinsipper er blitt underordnet pengepolitikken i den forstand at denne politikken måtte og må tilpasses de pengepolitiske beslutninger Norges Bank fastlegger.

Økt offentlig etterspørsel og nasjonale investeringer av petroleumsinntektene vil kunne true inflasjonsmålet ved at aktiviteten drives opp, og med prisstigning og inflasjon som konsekvens. Regjeringer av forskjellig politisk farge, og Stortinget, har tydelig forholdt seg til dette og vært forsiktig med innenlands offentlig forbruk og investeringer.

Effektiv ­stimulering av tilbudssiden i økonomien, blant annet gjennom skatte­lette, er en ­sentral del av det monetære økonomiske paradigmet

Saken fortsetter under annonsen

Men den blåblå regjeringen valgte å gå inn for betydelige investeringer over forrige statsbudsjett for å motvirke en voksende arbeidsledighet.

Oljefondet investerer det meste av formuen i utlandet, og vi har en egen «handlingsregel» for innenlands forbruk som regulerende mål. Ifølge handlingsregelen skal statens årlige bruk av petroleumsinntektene tilsvare den forventede realavkastning av kapitalen i Pensjonsfondet – Utland. Forventet realavkastningsrate er satt til fire prosent.

Fremskrittspartiet derimot har (motsigelsesfylt) ikke akseptert begrensningen, dette for å få sine «kostbare» budsjett til å balansere, selv om de altså ønsker en fullstendig uavhengig og apolitisk sentralbank.

Hva er så den idémessige bakgrunnen for organisatorisk fristilling av sentralbankene i den vestlige verden, og deres omdannelse til monetære reguleringsorganer?

Utviklingen og omdannelsen skjedde ved en overgang fra det keynesianske økonomiske prinsipp om stabilisering ved statlige intervensjoner, fordeling og effektiv etterspørselsregulering, og med sentralbankene som politiske instrument, til Chicago-skolens nyklassiske monetære tilbudsøkonomi – forankret blant annet i nobelprisvinneren Milton Friedmans teorier.

Grunnprinsippet i denne monetære makroøkonomiske modellen er regulering av rente- og valutapolitikken – det vil si den samlede nasjonale pengemengden.

Reguleringsmyndigheten legges til de nasjonale sentralbankene, som må forholde seg til følgende mekanismer: Høy rente gir lav inflasjon og en styrket valuta. Lav rente gir høyere inflasjon og en svekket valuta.

Saken fortsetter under annonsen

Effektiv stimulering av tilbudssiden i økonomien, blant annet gjennom skattelette, er en sentral del av det monetære økonomiske paradigmet.

Sentralbankenes endrede rolle i vestlige nasjonalstater står sentralt i utviklingen av hva som i dag omtales som «den nye reguleringsstaten».

På engelsk snakkes det om «steering without rowing». I de ulike landene dreier det seg om en omorganisering som i stor grad handler om direkte styring ved regulering, mens politikerne abdiserer og klamrer seg til ideer om politikk som indirekte styring.

Synspunkt
søn 20.02.2022 23:47

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.