Arbeidsliv
Norsk arbeidsliv – best i verden
I en større undersøkelse fra den britiske organisasjonen Oxfam, blir det norske arbeidslivet omtalt som verdens aller beste, skriver Stein Lier-Hansen.
Stein Lier-Hansen er administrerende direktør i Norsk Industri, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans innlegg her.
SYNSPUNKT: Med mangeårig fartstid fra politikk og samfunnsliv er det ikke vanskelig for meg å gi min tilslutning til denne vurderingen. Det er en enorm styrke for Norge at arbeidslivet fungerer som det skal.
Det klareste uttrykk for norsk arbeidslivs inkluderende egenskaper, finner vi i det mye omtalte «trepartssamarbeidet»; arbeidsgivere, arbeidstakere og den til enhver tid sittende regjering. Få hovedoppgjør går av stabelen uten at dette samarbeidet kommer til uttrykk på den ene eller den andre måten.
Ofte håndfast, for eksempel knyttet til reformer. Det er en styrke for landet at regjeringer med skiftene politisk farge vektlegger bred og god kontakt med partene i arbeidslivet. Det er en styrke for arbeidslivets organisasjoner at det politiske Norge tar ansvar og bidrar til å løse vanskelige saker og lose oppgjør trygt frem mot anbefalte løsninger.
Men bildet er ikke rosenrødt. Landsorganisasjonens tette bånd til og finansiering av Arbeiderpartiet, blir tidvis en utfordring for resten av arbeidslivet. Ikke minst arbeidsgivernes organisasjoner har nok innimellom følt at «trepart» er blitt «topart» når Ap sitter i posisjon. Tilsvarende kan det hevdes at uformelle bånd mellom «arbeidsgiveriet» og borgerlige partier, influerer på samarbeidsklimaet i perioder med ikke-sosialistiske regjeringer.
Så er det et spørsmål som bør besvares: Hva bør løses i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og hva bør overlates til det politiske Norge, altså Stortinget? Min holdning er at partene i stor grad bør få gå opp denne løypen uten alt for tett innblanding fra det politiske Norge.
I en situasjon med mindretallsregjering, opplever vi det motsatte: Det formelig hagler med representantforslag, ikke minst fra Arbeiderpartiet. Ikke mindre enn 30 ulike representantforslag har jeg talt opp for årene 2017 og 2018.
Arbeidslivets organisasjoner og det politiske Norge har et stort og felles ansvar
Sett fra Regjeringen, er dette «stortingsregjereri». En utidighet. Sett fra Stortinget, er det en metodikk for å bli relevant, også i opposisjon. Representantforslag kan sette dagsorden, hvis man spiller sine kort rett.
Men slike forslag har også en prislapp. For eksempel vil forslaget om at også lønn under 1G skal gi pensjonsopptjening, koste norsk næringsliv fire milliarder kroner, ifølge Finansdepartementet. Flere av de andre forslagene vil koste norsk industri og næringsliv flere hundre millioner kroner. Men er «stortingsregjereriet» også en de facto underminering av NHO og LO og andre viktige organisasjoner i arbeidslivet? Det går an å finne argumenter for det. Samtidig er det ingen grunn til å overdrive betydningen av dette «spillet».
Arbeidslivets organisasjoner har nemlig noe som stortingsrepresentanter ikke har; en klar formening av hvor skoen trykker. I bedriftene, på arbeidsplassene. I Norsk Industri er vi for eksempel tett på våre medlemsbedrifter. Vi vet hvilke utfordringer de har og vi legger stor vekt på å kommunisere disse til det politiske Norge.
Tilsvarende «tett på» er man på arbeidstakersiden. Ingen fagforeningsleder kan overleve uten tett, tett kontakt med dem som har valgt han eller henne. Tillit er noe man gjør seg fortjent til. Også i norsk arbeidsliv.
Jeg vokste opp på Rjukan, med Hydro som den dominerende arbeidsgiver. De såkalte «hjørnesteinsbedriftene» er en viktig del av norsk industrihistorie. Og hjørnesteinene finnes fortsatt.
Mange industrisamfunn er den dag i dag helt avhengige av en stor arbeidsgiver. På disse bedriftene var og er det en grunnleggende forutsetning at man respekterte hverandre. Respekterte rollene og respekterte at det innimellom kunne gå en kule varmt.
Jeg er glad for at Norge fortsatt er et land med små forskjeller. Jeg er glad for at arbeidslivet er inkluderende og at «hull i CVen» ikke skal stenge folk ute. Arbeidslivets organisasjoner og det politiske Norge har et stort og felles ansvar for at vi steller oss slik at industri og næringsliv for øvrig fortsatt kan være bærebjelkene for fremtidens Norge.
Stadig endrede rammebetingelser og kompliserte regelverk er i denne sammenheng en uting. Det går ut over produktiviteten og viljen til å investere. Det vet partene i arbeidslivet. Jeg er ikke sikker på at politikerne er like oppmerksom på dette.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
