Open Access
Open access – viktig og vanskelig
Målsettingene om at forskning skal være åpent tilgjengelig er gode. Men, det å politisk framtvinge en ny forretningsmodell er høyt spill – og ganske uvanlig, skriver Tanja Storsul.
Tanja Storsul er direktør for Institutt for Samfunnsforskning. Hun blogger om forskning og politikk, og særlig forskningspolitikk.
Hvorfor Open Access?
Forskning er viktig for å bygge kunnskap og for å møte en rekke samfunnsutfordringer. Da er det viktig at resultatene blir tilgjengelige for de som trenger dem. Åpen tilgang, eller Open Access som det heter på forskerspråket, handler om at de forskningsresultatene som publiseres i vitenskapelige tidsskrifter skal være åpent tilgjengelige og ikke ligge bak en betalingsmur.
Den modellen som har dominert siden tidsskriftenes begynnelse, er abonnementsmodellen. Tilgang til tidsskriftene krever abonnement. Dette er kjent også fra andre mediemarkeder. Men, så er det noen tidsskrifter som har begynt å ta seg ekstremt godt betalt. Noen av disse, særlig enkelte tidsskrifter innen naturvitenskap og medisin, er hårreisende dyre. I tillegg blir det stadig flere tidsskrifter. Til sammen innebærer dette at kostnadene blir voldsomme for institusjoner som skal holde seg med de viktigste og mest relevante tidsskriftene. I et globalt perspektiv blir skeivhetene enorme på hvem som har tilgang til forskninga.
Derfor er det et politisk krav i mange land at offentlig finansiert forskning må bli gjort tilgjengelig for alle. Dette har vært diskutert i flere år – og en del har da også skjedd.
Erfaringer med Open Access
Ved Institutt for samfunnsforskning har vi gode erfaringer med Open Access. Våre to tidsskrifter, Tidsskrift for Samfunnsforskning og Søkelys på Arbeidslivet har begge i løpet av de siste årene gått over til Open Access. Alle artiklene er fritt og åpent tilgjengelige – og vi ser en sterk økning i lesning av artiklene. Dette innebærer at forskninga når fram til flere. Det er vi glade for.
I tillegg har vi valgt å betale for å åpne opp artikler i abonnementstidsskrifter. Dette er en ordning mange internasjonale abonnementstidsskrifter har og innebærer at artikkelforfatteren kjøper fri sin artikkel slik at denne blir åpent tilgjengelig. Som institutt har vi i noen år støttet dette, og vår erfaring er også her at artikler som er frikjøpt får større spredning og når breiere ut.
Slike frikjøp er imidlertid ikke uproblematiske. Tvert imot. Slik det er i dag innebærer frikjøpene dobbel betaling ved at forlagene både får betalt for abonnementer – og for frikjøp av enkeltartikler.
Det har derfor vært forsøkt på å forhandle fram avtaler med forlagene der de reduserer abonnementsprisene i takt med at inntektene fra frikjøp øker. Slike forhandlinger gjøres av konsortier av institusjoner som sammen forhandler med de internasjonale forlagene. Så langt har man imidlertid ikke lykkes i å få til enighet om slike avtaler.
Jeg tror dette er en viktig bakgrunn for å forstå at det nå er utformet et europeisk initiativ for å tvinge fram endring.
Hva er Plan S?
Plan S er navnet på det europeiske Open Access-initiativet. Det er EU, Det europeiske forskningsråd (ERC) og 11 nasjonale forskningsråd (inkl Norges forskningsråd) som står bak initiativet. De krever at publikasjoner fra forskning de finansierer skal gjøres åpent tilgjengelige fra 2020. Målet er at forskninga skal publiseres i tidsskrifter som er helt åpne – uten abonnementsbetaling.
Plan S kan imidlertid også åpne for frikjøp av artikler i abonnementstidsskrifter, forutsatt at forlagene har inngått avtaler der abonnementsprisene reduseres i takt med frikjøpsinntektene.
Plan S skal med andre ord framtvinge et skifte hos mange tidsskrifter der de skal gå fra abonnement til Open Access. Der dette ikke lykkes kan hensikten være å tvinge tidsskriftene til forhandlingsbordet for å få på plass avtaler om at frikjøp av enkeltartikler skal resultere i reduserte abonnementspriser.
Skal planen lykkes må de store internasjonale forlagene tro at forskningsrådene som står bak Plan S mener alvor og at de vil fastholde kravene sine også når tidsfristen løper ut i 2020. Skal Plan S lykkes er det altså en forutsetning at det ikke finnes en Plan B. Dette er høyt spill.
Skal Plan S lykkes er det altså en forutsetning at det ikke finnes en Plan B.
Hvorfor så vanskelig?
Men hvorfor er det så vanskelig å få til en overgang til Open Access? Det handler selvfølgelig om penger. Men kanskje også om at det er krevende å bestemme forretningsmodeller politisk?
Tidsskrifter er ikke gratis å lage. Selv om elektroniske tidsskrifter har lavere distribusjonskostnader, så er resten av prosessen like kostbar. Det betyr at dersom abonnementsinntektene faller bort, så må man finne andre inntekter. For norske tidsskrifter har Forskningsrådet utvikla en støtteordning for open access-tidsskrifter. Det er bra. Hovedmodellen for internasjonale open access-tidsskrifter er at det er forfatteren (eller forfatterens institusjon) som betaler for publisering. Dette snur logikken i markedet på hodet og det er her vanskene begynner.
Alle endringer i markeder er krevende for de som står midt oppe i det. I andre mediemarkeder har det vært flere dramatiske skifter. Musikkmarkedet er endra fra CD-kjøp til strømming. Annonsørene går fra aviser til Google og avisene må tenke nytt. Folk ser stadig mer på skjerm, men mindre på tv. Det slike endringer har til felles er at de er drevet fram av endringer i tilbud og etterspørsel. Nye tjenester og tilbud er blitt utviklet, nye markedsaktører har utfordret de etablerte institusjonene, og brukerne har endra atferd. Det er ikke uvanlig at politikere forsøker å påvirke markedene - men det er sjelden de foreskriver forretningsmodeller.
Det er ikke uvanlig at politikere forsøker å påvirke markedene – men det er sjelden de foreskriver forretningsmodeller.
Tilfellet Open Access er annerledes. Her forsøkes en styrt markedsendring der en ny forretningsmodell er utforma politisk og på tvers av interessene til noen av de viktigste aktørene i markedet. De store internasjonale forlagene ønsker naturlig nok å videreføre abonnementsmodellen, gjerne med ekstra inntekter fra frikjøp av enkeltartikler. Forskerne, dvs de som skriver artiklene, ønsker å nå ut med forskninga si, men de vil samtidig aller helst publiseres i de tunge anerkjente tidsskriftene som typisk er abonnementstidsskrifter.
Plan S er altså et forsøk på en politisk styrt markedsendring som møter betydelig motvind fra aktørene i markedet. Endringa skal tvinges fram gjennom klare betingelser for forskningsfinansiering. Dersom det lykkes vil mye mer forskning være tilgjengelig for mange flere. Det vil være bra. Men risikoen er betydelig.
* PS: For ordens skyld: Noen ganger har man mange hatter – og i debatten om open access har jeg tre relevante hatter. Jeg har i et par tiår forska på mediemarkeder i endring. Jeg er direktør for Institutt for samfunnsforskning som berøres direkte av Plan S. Jeg sitter i styret i Aschehoug som eier Universitetsforlaget. Synspunktene jeg framlegger her er utelukkende mine egne.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
