Synspunkt
Rødt-revolusjonen
Rødt på Stortinget er ikke revolusjonært, men partiets fremgang bidrar til en radikal endring av det politiske landskapet, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: Opposisjonen kan bli delt mellom en rød blokk og en Ap-sentrums-blokk. Det har betydning for KrFs linjevalg og regjeringens overlevelse.
Ingen partier er mer fornøyd med det siste året enn Rødt. Bjørnar Moxnes har vært langt mer synlig på Stortinget enn én-persons partier vanligvis er. I tillegg har oppslutningen på meningsmålingene stort sett bare vært økende.
Medgangen ble illustrert på torsdagens oppsummerende pressekonferanse. Oppmøtet fra pressen var like bra som på de andre partienes sommer-oppsummeringer. Litt av en kontrast til fjorårets tilsvarende seanse da det kom én journalist.
Fremgangen bidrar også til at Rødts kritikere kommer sterkere på banen. Civita-leder Kristin Clemet har fått med seg stadig flere fra høyresiden i kravet om at pressen må slutte å være så servil. Hun mener at journalistene i veldig liten grad stiller kritiske spørsmål til Rødts partiprogram – som etter hennes mening både er urealistisk og farlig.
Verdigrunnlag
På torsdagens pressekonferanse ble det faktisk stilt en god del spørsmål om partiets verdigrunnlag. Svarene var ikke egnet til å sjokkere. Bjørnar Moxnes fremstiller nå partiet som akkurat så sosialistisk som Gerhardsens Ap var på 1950-talet.
Det var i den tidsepoken Ap formaliserte og utvidet samarbeidet med arbeidsgiverne. Rødts programformuleringer om et klasseløst samfunn og avskaffelse av privat eiendomsrett for kapitalister blir ganske tomme, dersom det er den modne Gerhardsen som er modellen.
Likevel: det er neppe partiprogrammet som har bidratt til at Rødt nå får både flere medlemmer og sympatisører. Den mest sannsynlige forklaringen på fremgangen er at mange går over til Rødt i protest mot de andre partiene på venstresiden. De mener at spesielt Arbeiderpartiet og SV er for slappe. Det betyr også at Rødt kan ha sine velgere til låns. Dersom Ap og SV med troverdighet blir skarpere i kantene, kan de vinne tilbake noen av de som nå sympatiserer med Bjørnar Moxnes.
Mer radikalt Ap?
Samtidig er sannsynligheten for en vesentlig radikalisering av Ap ganske liten. Jonas Gahr Støre må hele tiden passe på å være attraktiv for de velgerne som tradisjonelt flyter mellom Høyre og Ap. Dessuten er det fortsatt et strategisk mål for Ap å få KrF over på sin side. Da er det om å gjøre ikke å være for radikal.
Konsekvensen er at det er grunn til å tro at Rødt vil være en vesentlig faktor i politikken i mange år fremover. Det betyr også at en del politiske begreper må droppes, eller omdefineres. Det gjelder spesielt uttrykket den rødgrønne blokken. I det aller meste av tiden etter 2005 har den rødgrønne blokken favnet alle som er i opposisjon til de borgerlige.
Det er neppe partiprogrammet som har bidratt til at Rødt nå får både flere medlemmer og sympatisører
Én-persons partiet Rødt kunne også vært definert som rødgrønt så lenge det ikke hadde betydning for det parlamentariske spillet. Men det går definitivt ikke inn i den blokken om det blir så stort at det kan bli aktuelt å diskutere regjeringsdeltagelse. Senterpartiet har satt en klar bom for formalisert samarbeid med Rødt. Jonas Gahr Støre har denne sommeren åpnet døren opp for et slags samarbeid, men Ap vil fortsatt sørge for å holde klar og tydelig avstand til ytterpartiene på venstresiden.
SV i skvis
SV kommer i en skvis. Partileder Audun Lysbakken sa på mandagens pressekonferanse at han ikke er bekymret for Rødts fremgang. SV har jo også hatt et fremgangsrikt år. Likevel kan det ikke være tvil om at SV nå opplever en ny virkelighet. Dersom partiet går inn i en tradisjonell rødgrønn regjering, vil partiet måtte inngå en god del kompromisser og bli mer utydelig enn det er i dag. Det igjen vil gi grunnlag for at Rødt stjeler velgere fra SV. Konsekvensen er antagelig at SV er blitt litt mindre lystent på regjeringsdeltagelse enn det har vært før. Og den lysten var i utgangspunktet ikke veldig stor. Minnene fra de åtte årene i regjering er fortsatt ikke særlig gode.
Ap og Senterpartiet kan bli stående alene igjen med ambisjonen om å danne en regjering på venstresiden. Den vil fortsatt kunne kalle seg rødgrønn, ettersom rødt er Aps farge. Realiteten er at Ap er og vil være ganske nær det politiske sentrum. Det riktigste vil være å snakke om en Ap-sentrums blokk.
Den vil være attraktiv for de i KrF som ikke vil samarbeid med Høyre/Frp. Faktisk mye mer attraktiv enn en tradisjonell rødgrønn regjering. Det er i stor grad SV som skremmer KrF-velgere bort fra å skifte side i politikken.
KrF «redder» Ap?
Noen i KrF vil følgelig argumentere med at det nå er skapt et mye større rom for å gå inn i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Han kan ta med KrF istedet for SV. Da vil Sp og KrF danne en sterk sentrumsblokk innad i regjeringen, og det vil heller ikke være en ulempe om Ap fortsatt sliter med å reise seg etter fjorårets valgnederlag. Det er fortsatt en god del politikere både i Senterpartiet og KrF som lengter tilbake til den tiden da sentrum var et selvstendig politisk alternativ. Dette alternativet kan kanskje bygges opp igjen innad i en regjering der Ap er mindre dominerende enn det noen gang har vært.
De i KrF som ønsker seg dette linjevalget kan fremstille det som en slags redningsaksjon også for Ap. Det vil være langt bedre både for landet og de berørte partier at Ap er avhengig av KrF istedet for den ytterste venstresiden – representert ved Rødt.
På den annen side: De i KrF som heller vil at partiet skal gå inn i Erna Solbergs regjering kan peke på at Rødt etterhvert kan få en vetomakt over enhver venstresideregjering. Dersom KrF, Sp og Ap danner en sentrum Ap regjering, vil den være i mindretall i Stortinget og være avhengig av å få støtte fra venstresiden. I denne stortingsperioden holder det med SV. I neste periode kan Rødt komme på vippen.
Uansett om Rødt ikke kommer på vippen, så vil SV være så redd for Bjørnar Moxnes og hans folk at det vil særdeles lite kompromissvillig. Det igjen vil gjøre at en mindretallsregjering av Ap-sentrum får vanskelig levekår i Stortinget. Den kan få gjort så lite at velgerne vender den ryggen allerede i 2021. Det vil i så fall også kunne bidra til KrF kommer under sperregrensen.
Hvem i KrF som har de beste argumentene, er det ikke så lett å si noe om. Det eneste som er sikkert er at diskusjonen dem i mellom er avgjørende for regjeringsspørsmålet – om Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg blir statsminister i de tre neste årene.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
