Sentrums endelige død

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Spørsmålet nå er om KrF vil forsøke å gjenopplive sentrumstenkingen i en blå eller rød regjering. I så fall er det mer nærliggende å satse på Sp enn på Venstre.

Man skal vel være i overkant politisk interessert for å kjenne det historiske suset, men likevel: Venstres valg om å gå inn i Solberg-regjeringen, og KrFs beslutning om å velge side, markerer slutten på en særnorsk politisk idé – den som ble konkretisert i sentrumsregjeringen til Lars Korvald fra 1972 til 1973 og i den første Bondevik-regjeringen fra 1997 til 2000. Både det store sosialdemokratiske og det store konservative (kristendemokratisk i europeisk sammenheng) ble satt utenfor regjering fordi det i Norge var andre spørsmål enn de klassiske høyre-venstre sakene som ble sett på som viktigst. Den synligste saken var spørsmålet om norsk EU-medlemskap, men driverne for EU-motstanden var de sterke norske motkulturene.

Lav selvtillit

Tilhengerne av et selvstendig sentrumsalternativ har i det meste av denne 45 år lange perioden vært preget av lav selvtillit. Sentrumsregjeringene ble dannet fordi Ap ved to anledninger frasa seg makten. I tillegg har Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hatt en sjelden evne til å veksle på sin sentrumsentusiasme. Det har aldri vært en samlet vilje til å utvikle et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Sentrumsalternativet har oftest vært løftet frem når det ene eller det andre partiet har hatt ekstra vanskelig for å velge mellom Høyre og Ap.

Slik det ble da Kristelig Folkeparti på sitt landsstyremøte for et drøyt år siden fattet sin uttalelse om regjeringssamarbeid. Det er den uttalelsen som utelukker regjering med Frp, som anbefaler en regjering med størst mulig sentrumstyngde, og som sier at det er mest sannsynlig at KrF går i opposisjon, dersom ønskeregjeringen med Høyre/KrF/Venstre faller i fisk. Og det visste jo alle at den ville gjøre.

Det historisk viktige på KrFs landskonferanse for to helger siden er at det kom signaler både fra topp og bunn om at partiet ikke engang til kan surre det til slik med samarbeidsspørsmålet. Partiet er i praksis enig om at det må velge mellom en borgerlig og en rødgrønn regjeringskonstellasjon, selv om alle vet at det vil bli et smertefullt valg. KrF har tillitsvalgte og velgere på hele skalaen fra Frp til SV – det er vektleggingen av verdispørsmål, og bare det, som forener dem.

Den borgerlige blokken

Venstre tok i praksis et tilsvarende valg på sitt landsmøte for et snaut år siden. Fra da og utover klistret partiet seg til Høyre. Trine Skei Grande ga inntrykk av at Frp var en uaktuell regjeringspartner, men hun sa rett ut at Ap var det. Resultatet var regjeringsdannelsen i januar, og at Venstre nå er klart definert som en del av den borgerlige blokken i norsk politikk.

En eller annen gang i høst er det grunn til å vente at KrF vil komme etter med sin beslutning om hvor det hører til. De fleste i Stortinget tror da at KrF vil følge Venstre og gå inn i Solberg-regjeringen. Jeg hører til blant det fåtallet av observatører som heller tror at KrF vil følge Senterpartiet inn i en Ap-ledet regjering.

Mitt resonnement bygger på to pillarer – den ene er at KrF i hverdagspolitikken ligger nærmest de rødgrønne, den andre er at KrF faktisk har lovt sine velgere ikke å gå inn i Solberg-regjeringen.

Det siste først. Helt fra valgnatten har KrF-leder Knut Arild Hareide stadig vekk gjort et poeng av at han vil holde løfter. På landskonferansen fortalte han sine tillitsvalgte hvordan han var oppdratt til ordholdenhet. Det er en selvfølgelighet som gjentas så ofte at det er grunn til å mistenke Hareide for å ha en plan. Det virker rett og slett som om han vil låse fast alle de i partiene som ønsker å gå til høyre. Det var enstemmige vedtak i partiets organer før valget, da kan man ikke bare fatte et nytt vedtak om noe helt annet rett etter valget. Riktignok viste det seg at mange velgere forsvant på grunn av uklarheten i samarbeidsspørsmålet, men det er tilliten fra de velgerne som ble igjen som nå skal forvaltes. Og de velgerne hadde all grunn til å tro at KrF ikke ville gå i regjering med Siv Jensen og Sylvi Listhaug.

Samarbeidsvedtak

Hareide har også en formulering i partiets samarbeidsvedtak som kan brukes for å bevege seg mot venstre. Målet er nemlig en regjering med «et sterkest mulig sentrum». Dersom Senterpartiet defineres som et sentrumsparti, vil en regjering av Ap/Sp/KrF være minst like god som en regjering av Frp/Høyre/Venstre/KrF.

En Ap-sentrum regjering vil være avhengig av støtte fra SV, og det er en viktig grunn til at de fleste observatører regner med at KrF vil bevege seg mot høyre. SV oppfattes som reneste antikrist i mange KrF-miljøer. I endel viktige verdisaker står de to partiene på hver sin ytterfløy.

På den annen side er KrF og SV oppsiktsvekkende ofte enige i hverdagspolitikken. Når det kommer til sosial rettferdighet – både globalt og her hjemme – står de skulder ved skulder. I miljø- og klimapolitikken og i asylpolitikken går skillelinjene heller mellom de store og de små partiene i Stortinget enn mellom høyre- og venstresiden.

Aller viktigst er det antagelig at KrF står nært den rødgrønne siden i velferdspolitikken. Partiet er i praksis for en minst like stor og aktiv velferdsstat som Ap/Sp/SV – unntaket er på de områdene der staten bryter inn i tros- eller familielivet. Betydning av at KrF vil bevilge minst like mye penger til skole, helse, omsorg, fattigdomsbekjempelse og frivillighet som de rødgrønne skal ikke undervurderes. I dagens økonomiske situasjon må antageligvis den voksende velferdsstaten finansieres med en viss økning av skattene. Det er KrF innforstått med. Partiet vet også at det ved å knytte seg til høyresiden, kan bli nødt til å gå med på upopulære velferdskutt fordi Høyre og Frp ønsker seg skattelettelser – ikke så store, men store nok til at de kan skryte av det i valgkampen om tre år.

En slik sak-til-sak gjennomgang er det KrF holder på med nå. Partiet har bestemt seg for å bruke det neste halvåret på å finne ut av hvilke saker som skal være viktigst, og deretter skal man bestemme hvordan det er mulig å få best gjennomslag for disse sakene.

Prosessen må avsluttes i løpet av året – det er for slitsomt for et parti å diskutere seg selv i alt for lang tid. Dermed blir 2018 et historisk år.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---