Annonse
Hele Europa har fått kjenne på virkningene av flyktningkrisen. Samvittighetsløse ledere har utnyttet dette, skriver George Soros. Han bruker blant annet det tyske partiet Afd som et eksempel. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke

George Soros​Slik kan vi redde Europa

Hvordan endte et politisk prosjekt – som har bidratt til fred og velstand i Europa gjennom hele etterkrigstiden – opp der?

I min ungdomstid klarte en liten gruppe visjonærer, ledet av Jean Monnet, å gjøre Det europeiske kull og stålfellesskap om til Det europeiske fellesskap. Senere ble dette samarbeidet til det vi i dag kjenner som Den europeiske union. Folk i min generasjon var entusiastiske tilhengere av denne prosessen.

Personlig anser jeg EU for å være en legemliggjøring av ideen om et åpent samfunn. Det var et frivillig samarbeid mellom likeverdige stater som forpliktet seg til hverandre og ofret deler av sin egen suverenitet for fellesskapets beste. Ideen om Europa som et åpent samfunn fortsetter å inspirere meg.

Men det ser ut til at EU har tapt retning etter finanskrisen i 2008, der etterspillet skapte en krise for euro-valutaen og gjorde eurosonen om til en drakamp mellom kreditorer og debitorer. Kreditorene fastsatte vilkårene som debitorene måtte – men ikke hadde mulighet til – å oppfylle. Dette skapte en balanse som verken var frivillig eller likeverdig – stikk i strid med EUs grunnverdier.

Det har resultert i at mange av dagens unge anser EU for å være en fiende som har tatt fra dem jobbene og en trygg og lovende fremtid. Populistpolitikere har utnyttet denne avskyen og dannet anti-europeiske partier og bevegelser.

Så kom flyktningkrisen i 2015. Til å begynne med følte de fleste en plikt til å sympatisere med flyktningene som flyktet fra undertrykkelse eller borgerkrig. Men de ville ikke at sprengt kapasitet i sosiale tjenester skulle påvirke hverdagen deres. Og det gikk ikke lang tid før de ble forvirret av myndighetenes manglende evne til å håndtere krisen.

Da disse mekanismene inntraff i Tyskland, økte oppslutningen til det høyrepopulistiske partiet Alternative fûr Deutschland (AfD) raskt, og de ble landets største opposisjonsparti. Italia har nylig hatt en liknende utvikling, men de politiske ettervirkningene har vært langt mer katastrofale: de anti-europeiske partiene, Femstjerne-bevegelsen og Lega, tok over makten, og Italia står nå midt i et politisk kaos.

Hele Europa har fått kjenne på virkningene av flyktningkrisen. Samvittighetsløse ledere har utnyttet dette, selv i land som knapt har tatt imot noen flyktninger. I den ungarske statsministeren Viktor Orbáns kampanje for gjenvalg, kom han blant annet med falske anklager om at jeg planla å oversvømme Europe – inkludert Ungarn – med muslimske flyktninger.

Nå går Orbán til valg på å at han skal forsvare sin versjon av et kristent Europa – et Europa som utfordrer EUs egne grunnverdier. Han prøver å ta over ledelsen av de kristendemokratiske partiene, som utgjør majoriteten i Det europeiske parlamentet. 

USA har på sin side forverret EUs problemer. Donald Trumps beslutning om å trekke landet ut av atomavtalen med Iran fra 2015, sørget for å ødelegge den kryssatlantiske alliansen på en svært effektiv måte. Dette legger et ytterligere press på et allerede tynget Europa.

Det er ikke lenger et språklig virkemiddel å si at Europa er i en eksistensiell krise; det er den harde realiteten.

EU står overfor tre akutte utfordringer: flyktningkrisen; innstrammingspolitikken som har hindret Europas økonomiske vekst; og tap av territorielt fotfeste, glimrende eksemplifisert ved Brexit. Det beste stedet å starte, vil nok være å få flyktningkrisen under kontroll.

Jeg har alltid argumentert for at fordelingen av flyktninger innad i Europa burde være helt frivillig. Medlemsland burde ikke tvinges til å ta imot flyktninger de ikke ønsker, og flyktninger burde ikke tvinges til å bosette seg i land de ikke ønsker å leve i.

Dette fundamentale prinsippet bør ligge til grunn for hele Europas migrasjonspolitikk. Samtidig haster det at Europa endrer Dublin-forordningen, fordi den plasserer en urettferdig byrde på Italia og andre land i middelhavsområdet, og det får katastrofale politiske konsekvenser.

EU må beskytte sine ytre grenser, men holde dem åpne for lovlige migranter. Da må også medlemslandene la være å stenge sine egne landegrenser. Ideen om en «Festning Europa», som er stengt for politiske flyktninger og økonomiske migranter, bryter ikke bare med europeisk og internasjonal rett; det er også fullstendig urealistisk.

Europa ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til Afrika og andre deler av utviklingsverdenen ved å tilby betydelig støtte til demokratiske regimer. Dette er den riktige tilnærmingen, fordi regimene da vil kunne tilby innbyggerne utdanning og arbeid, slik at de ikke trenger å legge ut på den farlige ferden mot Europa.

Hovedmålet for de fleste europeiske land er ikke å fremme demokratisk utvikling i Afrika og andre steder, men å stanse strømmen av migranter

En slik EU-ledet «Marshallplan for Afrika», for å styrke demokratiske regimer i utviklingsverdenen, vil også bidra til å redusere antall politiske flyktninger. Da hadde europeiske land fått mulighet til å ta imot migranter gjennom en ryddig prosess, og i henhold til økonomiske behov. På denne måten ville migrasjon vært frivillig, både for migrantene og for de landene som tar dem imot.

Dagens realitet kommer derimot til kort mot dette idealet.

Det første – og aller viktigste – er at EU fortsatt mangler en felles migrasjonspolitikk. Hvert medlemsland har sin egen politikk, som ofte er i strid med interessene til et annet land.

For det andre, så er ikke hovedmålet for de fleste europeiske land å fremme demokratisk utvikling i Afrika og andre steder, men å stanse strømmen av migranter. Det gjør at en betydelig andel av tilgjengelige midler omdirigeres og havner i hendene på korrupte diktatorer; de bestikkes enten for å hindre migranter i å passere gjennom deres territorium, eller for at de skal bruke undertrykkende midler for å hindre innbyggerne i å reise fra landet. I det lange løp vil dette generere enda flere flyktninger.

For det tredje, så er det en sørgelig mangel på økonomiske ressurser. En meningsfull Marshallplan for Afrika vil koste minst 30 milliarder euro årlig i en årrekke. EUs medlemsland ville bare kunne bidratt med en liten andelen av dette beløpet. Hvor skal man hente pengene fra?

Det er viktig å erkjenne at flyktningkrisen er et europeisk problem som krever en europeisk løsning. EU har høy kredittskåre og lånekapasiteten er tilnærmet urørt. Når skal den kapasiteten løses ut, hvis ikke en eksistensiell krise er grunn nok? Historisk sett har nasjonal gjeld alltid økt under krigstid. Jeg innrømmer at å øke nasjonal gjeld er i strid med den rådende ortodokse holdningen om nøysomhet; men nøysomhet er i seg selv en faktor som har bidratt til den krisen Europa befinner seg i.

Inntil nylig kunne man argumentert for at nøysomheten fungerer: den europeiske økonomien er i jevn vekst og vil kunne styrke et samlet Europa. Men hvis man ser fremover, står Europa overfor en kollaps av Iranavtalen og en oppløsning av den kryssatlantiske alliansen. Det vil utvilsomt skape uroligheter og ha en negativ effekt på økonomien.

Vi kan være på vei mot en ny stor finanskrise. Men det finnes økonomiske insentiver for en Marshallplan for Afrika og andre deler av utviklingsverdenen, hvis man handler raskt. Dét har fått meg til å legge frem et utradisjonelt forslag om hvordan dette kan finansieres.

Uten å gå inn på detaljer, vil jeg trekke frem at forslaget inneholder en genial enhet – et spesielt redskap – som gjør at EU kan tappe finansmarkeder til veldig gunstige priser, uten å pålegge seg selv eller andre medlemsland direkte forpliktelser; i tillegg til at det gir betydelige regnskapsmessige fordeler. Til tross for at dette er en innovativ idé, har den lykkes i andre prosjekter; blant annet i forbindelse med økt finansiering til bekjempelse av infeksjonssykdommer.

Mitt hovedpoeng er imidlertid at Europa er nødt til å gjøre noe drastisk for å overleve denne eksistensielle krisen. Enkelt forklart: EU trenger en ny identitet.

Dette initiativet må være basert på ekte grasrotinnsats. Overgangen fra Kull- og stålunionen til Den europeiske unionen var et top-down initiativ og det gjorde underverker. Men tidene har endret seg. Vanlige mennesker føler seg ekskludert og ignorert. Nå trenger vi en felles innsats som kombinerer en top-down tilnærming fra de europeiske institusjonene, med bottom-up initiativene som trengs for å engasjere velgerne.

Jeg har kun adressert to av de tre akutte utfordringene. Det som gjenstår er tap av territorielt fotfeste, eksemplifisert ved Brexit. Det er en svært ødeleggende prosess som er skadelig for begge parter. Men en tap-tap-situasjon kan gjøres om til en vinn-vinn-situasjon.

Skilsmissen vil være en lang prosess, sannsynligvis vil det ta over fem år – en evighet i den politiske verden, særlig i dagens urolige tider. Til syvende og sist er det opp til det britiske folk å bestemme hva de ønsker å gjøre, men det beste er om de treffer en beslutning så fort som mulig. Det er målet til initiativet «Best for Britain», som jeg støtter. Dette initiativet kjempet for, og bidro til å vinne, en viktig avstemming i parlamentet som sikrer at Storbritannia fortsatt kan velge å forbli i EU, helt frem til Brexit eventuelt er fullført.

Hvis Storbritannia trekker seg fra Brexit, vil de gjøre Europa en stor tjeneste ved å unngå å skape et hull i det europeiske budsjettet som det vil være vanskelig å dekke. Men for å bli tatt på alvor av Europa, må innbyggerne uttrykke sin støtte til dette med et overveiende flertall. Det er «Best for Britain» sitt mål når de engasjerer velgerne.

Det økonomiske argumentet for å forbli i EU er sterkt, men det har først blitt tydelig de siste få månedene, og det vil ta litt tid før det synker inn. I mellomtiden må EU sørge for at de gjør de nødvendige endringene som skal til, for at land som Storbritannia skal ønske å være medlem.

Et slikt Europa vil hovedsakelig skille seg fra slik vi kjenner det i dag på to måter.

For det første; det ville skapt tydelige skiller mellom EU og eurosonen.

For det andre; det ville anerkjent at euroen har flere uløste utfordringer, som ikke må få lov til å ødelegge «Det europeiske prosjektet».

I stedet for et Europa preget av ulik hastighet, burde målet være et 'mangfolds-Europa'

Eurosonen er regulert med utdaterte avtaler som sier at alle medlemsland i EU forventes å ta i bruk euroen hvis og når de kvalifiserer til medlemskap. Dette har skapt en absurd situasjon, der land som Sverige, Polen og Tsjekkia – som har gjort det klinkende klart at de ikke har noen intensjon om dette – fortsatt beskrives og behandles som «annenrangs».

Effekten er ikke utelukkende kosmetisk. Det eksisterende rammeverket har gjort EU om til en organisasjon der eurosonen utgjør den indre kjernen og de andre medlemslandene tildeles en underlegen posisjon. Her ligger det en skjult antakelse; nemlig at selv om ulike medlemsland beveger seg i ulik hastighet, så er de alle på vei i samme retning.

EU tar ikke høyde for at et betydelig antall medlemsland helt tydelig har avvist målet om en «stadig tettere union».

I stedet for et Europa preget av ulik hastighet, burde målet være et «mangfolds-Europa» som tilbyr medlemsstater større valgmuligheter. Det vil ha en gunstig effekt som kan nå langt. Akkurat nå florerer det negative holdninger mot samarbeid: medlemsstater ønsker å reetablere si egen suverenitet, fremfor å gi slipp på enda mer av den. Men hvis man hadde fått til et samarbeid med positive resultater kunne samarbeidsklimaet blitt bedre, og for noen oppgaver som lykkes best gjennom koalisjoner mellom villige parter – for eksempel forsvar – kunne man kanskje fått til en universell tilslutning.

Den harde realiteten kan tvinge medlemsstater til å legge egne nasjonale interesser til side for å bevare EU. Den franske presidenten Emmanuel Macron fremhevet dette da han mottok prisen «Charlemagne» i Aachen. Den tyske forbundskansleren Angela Merkel, som er smertefullt klar over opposisjonen i hjemlandet, ga ettertrykkelig støtte til dette. Hvis Macron og Merkel lykkes – på tross av alle hindre – vil de følge i fotsporene til Monnet og hans lille visjonærgruppe. Men den lille gruppen må erstattes av en større oppslutning fra såkalte bottom-up pro-europeiske initiativer. Sammen med nettverk mitt i «Open Society Foundation», skal vi gjøre alt vi kan for å støtte oppunder slike initiativer.

Macron er heldigvis klar over at det er et stort behov for å sanke mer støtte blant populistene for å sikre deltakelse i den europeiske reformen. Forslaget han har utarbeidet, «Citizens’ Consulations», viser dette tydelig. «Trento Musical Festival», en stor sammenkomst som ble organisert av ulike interessegrupper i Italia da landet manglet en sittende regjering, skal møtes fra 31. mai til 3 juni. Jeg håper de være et godt forbilde for at liknende initiativ fra andre interessegrupper over hele Europa kan oppstå.

George Soros, ungarsk-amerikanske investor, forretningsmann og mangemilliardær, som også etablerte og leder den globale stiftelsen Open Society Institute som arbeider for fremme av demokrati, menneskerettigheter og økonomiske reformer.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø.

Copyright: Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden. I dag: Carl Bildt. Han er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.


Annonse

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden. I dag: Carl Bildt. Han er tidligere svensk statsminister og utenriksminister.


Annonse