Foto

AFP PHOTO / Daniel LEAL-OLIVAS

Tillit, sannhet og forskeres ansvar

Publisert: 24. august 2018 kl 12.06
Oppdatert: 24. august 2018 kl 12.10

TANJA STORSUL er direktør for Institutt for samfunnsforskning. Hun blogger om forskning og politikk, og særlig forskningspolitikk.

ALTERNATIVE FAKTA: Hvordan unngå ignoranse og vilkårlig bruk av alternative fakta istedenfor kunnskap, spør ISF-direktør Tanja Storsul. Illustrasjon: Colourbox.com/ISF.

I Norge er vi vant til å tenke at politikken skal være kunnskapsbasert. Dette hensynet står sterkt både i norsk politikk og forvaltning. Forskninga spiller da også en viktig rolle som bakgrunn for politiske beslutninger om det handler om klimatiltak, trafikksikkerhet, pappaperm eller migrasjon.

Samtidig finnes en utbredt skepsis til forskning også i Norge. En undersøkelse om folks tillit til forskning viste at 4 av 10 mente at forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne politiske holdninger og synspunkter. Denne undersøkelsen ble gjort i 2017, men det er ikke sikkert resultatene ville vært helt annerledes i 2018.

På Arendalsuka var et av spørsmålene som ble stilt om det finnes monopol på sannhet. Spørsmålet er åpenbart retorisk og svaret er selvfølgelig nei. Men når spørsmålet stilles kan man tenke at det er to ting som ligger bak. Det ene er at enkelte forskere kan opptre arrogant. Det bør de slutte med og jeg har tidligere skrevet om hvordan dette kan gjøre forskninga autoritær (se blogginnlegget Forskning og demokrati).

Den andre grunnen er at noen har et ganske omtrentlig forhold til hva som er sant. Det kan være fristende å basere seg på fakta, eller alternative fakta, som det passer. Ved å plukke den informasjonen man vil, og stryke det som ikke passer, kan man få nye argumenter for egne synspunkter, men det trenger ikke være særlig velinformert. Noen slike diskusjoner finner vi i kommentarfeltene i Norge. I enkelte andre land finner vi det på statsledernivå.

Dersom skepsisen til forskning øker gir det grunn til bekymring. Vi trenger forskning for å løse de store samfunnsutfordringene. Det er absolutt bedre å basere beslutninger på kunnskap enn på ignoranse. Selv om ingen har monopol på sannhet er det heller ikke greit å sidestille forskning med vilkårlig synsing.

Saken fortsetter under annonsen

Forskning må imidlertid tåle kritisk søkelys. Mer diskusjon om forskning og hva ulike studier viser og ikke viser vil være av det gode. Mediene har her en viktig rolle – men det har også forskerne. Jeg tror det er særlig tre ting forskere kan bli enda flinkere til:

1. Å presentere forskningsresultatene i offentligheten. Det er viktig å publisere i internasjonale fagtidsskrifter, men kunnskapen bør også nå ut til de som kan ha bruk for den. Mange forskere er svært flinke til dette, men det er plass til enda flere.

2. Å forklare usikkerhet. Noen ganger er forskerne ganske samstemte, og noen ganger er det større usikkerhet. Det er for eksempel stor enighet om at røyking er farlig, og det er stor enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. Det er imidlertid større usikkerhet knytta til hvilke konkrete konsekvenser klimaendringene vil ha, og når disse vil inntreffe. Det er stor enighet om at kvinners sysselsettingsgrad er viktig for norsk produktivitet og økonomi, men større usikkerhet om hvilke tiltak som vil virke for å fremme kvinnelige toppledere.

3. Å åpne opp forskningsprosessen og vise fram hvilke metoder som er valgt og hvilke perspektiv som ligger til grunn. Jeg tror ikke mange forskere lar sine politiske ståsted forme forskningsresultatene. Men jeg vet at valg av metode, teori og perspektiv former en undersøkelse og dermed hva man kan si noe om, og hva man ikke kan si noe om. Når ulike studier av samme fenomen kan gi ulike resultater skyldes det ofte at man har lagt ulike perspektiver til grunn og derfor egentlig studert litt forskjellige ting. Dette bør forskere i enda større grad legge vekt på å kommunisere.

Norge har en høyt utdanna befolkning. Jo mer åpenhet det er rundt forskningsprosessen, jo mer vil de som er særlig interessert kunne være med å vurdere hva studiene egentlig sier og hva de kan brukes til. Dette gjør forskningskommunikasjon vanskeligere, men ikke mindre viktig.

Det er ikke lett å finne en god balanse mellom spissing av budskap, forenkling av forskning, og formidling av kompleksitet – men det er allikevel nødvendig. Mange gjør også dette svært godt i dag. Satt på spissen handler dette om å unngå ignoranse og vilkårlig bruk av alternative fakta istedenfor kunnskap. Mediene har selvfølgelig et ansvar her, men forskerne må gjøre sin del av jobben.

Synspunkt
søn 20.02.2022 23:47

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.