Velferd betalt ved private lån

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Høyskolen i Innlandet, Lillehammer.

SYNSPUNKT: President Donald Trump vil ha global handelskrig med importtoll på spesielt varer fra Kina og Mexico.

Begrunnelsen hans er det gigantiske underskuddet på betalingsbalansen med utlandet. USA er nedsyltet i privat og offentlig gjeld. Hjulene går rundt fordi US Sentralbank trykker dollar i et omfang som aldri før, og kan gjøre det fordi dollaren er et internasjonalt betalingsmiddel.

Det kan ikke Norge uten inflasjon, men gjør det egentlig likevel med sin deregulerte finanspolitikk. Norge er et av verdens mest forgjeldede land når det gjelder private lånopptak i forhold til folketall.. Konsulentfirmaet McKinsey har slått sammen gjelden til selskaper, finanssektoren og husholdninger og kommet fram til at Norge er på 14. plass med en gjeldsgrad på 244 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

Til sammenligning har kriserammede Hellas en gjeldsgrad på 317 prosent av BNP. Men altså, den store forskjellen på Norge og andre land, er at mesteparten av den norske gjelden ikke er statlig, men summen av private lån til nordmenn flest. Privat gjeldstyngde er skapt av hva forskere kaller «privatisert keynesiansisme».

Enkelt sagt beskriver privatisert keynesianisme hvordan regjeringer i de ulike land siden 1990-tallet satset på husholdninger som private låntakere for å finansiere etterspørsel som kjøp av kostbare boliger, hytter, utdanning og velferd. Borgerne ble gitt anledning, på et liberalisert finansmarked, til å låne penger til slik handel på egen risiko. Begrepet har åpenbart noe med den berømte Keynes og hans teori å gjøre. Hvordan?

Keynes teori hadde mellomkrigstidens internasjonale depresjon som bakgrunn. Keynes hevdet at den konservative sparepolitikken var feilslått. Tvert imot, staten burde bruke penger til å investere og skape full sysselsetting og dermed øke kjøpekraften og etterspørselen. Det var behov for statlige intervensjoner for å skape «gode sirkler» i økonomien i betydningen ny etterspørsel, vekst og stabilitet.

Men fra hvor skulle staten få pengene til å finansiere sine intervensjoner? Selvfølgelig skulle og skal dette skje ved egne inntekter fra skatter og avgifter. Men Keynes hevdet også at om nødvendig, kunne pengene komme fra statlige låneopptak. Låneopptakene var ment å få hjulene i gang. Men hva skjer hvis hjulene ikke kommer i gang, og de statlige låneopptakene øker? Det skjedde på 1970-tallet.

Vår tids gjeldskrise begynte med den såkalte stagflasjonskrisen som kom på tidlig 1980-tallet. Stagflasjonskrisen var preget av at både høy arbeidsløshet og inflasjon stabiliserte seg på stadig høyere nivå. Samtidig skjedde det omfattende statlige låneopptak i de vestlige velferdsstatene for å kompensere for økende arbeidsledighet, dvs. for å få ledigheten under kontroll på et stabilt lavere nivå. Låneopptak var også nødvendige for å bevare velferdsstatens tjenester. Kort sagt, statsgjelden vokse voldsomt i mange EU-land gjennom 1990-tallet. Den nådde til slutt en kritisk grense.

I stedet for at bare staten lånte penger for å holde de økonomiske hjulene i gang, la høyredreide regjeringer fra 1990-tallet og utover til rette for privatiserte låneopptak med det formål å opprettholde velferdsgraden. Dette skjedde i ulik grad i de ulike vestlige velferdsstatene, men det skjedde ved at holdningene tok opp lån med det formål å finansiere utdannelse og stadig dyrere boliger med hensyn til både kvalitet og kvantitet. Generelt ble privatiserte lån tatt opp for å gi familiene en velferdsstandard som kunne sammenlignes med de rikeste.

Den privatiserte gjeldskrisen hadde, som i den keynesianske tenkningen, konsum og utjevning mellom folk som formål; formålet definerer begrepet den privatiserte keynesianismen.

For eksempel ble suprime-lån (lån på forventet verdiøkning, f. eks. i boligmarkedet) et substitutt for manglende statlig sosialpolitikk og fraværet av lønnsøkninger for den nederste delen av det fleksible arbeidsmarkedet. Alt dette endte i 2008 med den internasjonale finanskrisen og med kollapsen til den internasjonale lånepyramiden som hadde bidratt til den økonomiske veksten på 1990-tallet og fram til i dag. Privatiserte gjeldsopptak er ikke i stand til å stimulere nasjonaløkonomien, tvert imot rammer private konkurser også bankene. Til forskjell fra statlige låneopptak i keynesiansk forstand, da staten lånte penger og brukte framtidige ressurser i nåtiden, var det nå enkeltindivider som på det liberaliserte finansmarkedet solgte betydelige andeler av sine framtidige forventede inntekter til kreditorer, for å kjøpe det de ønsket.

I Norge har altså denne situasjonen medført at vi i dag har en gjeldsgrad på 244 prosent. Nobelprisvinnere i økonomi som Krugman og Stiglitz snakker om framveksten av en «zombie-økonomi» som vil bli forsterket av en handelskrig.

EU, ECB (den europeiske sentralbanken) og IMF – troikaen – presser i dag spesielt de kriserammede landene i Sør-Europa til å sette inn sterke sparetiltak, noe som rammer hardt både velferdsstatsordningene og husholdningenes økonomi. Keynesianismen virker å ha spilt fallitt på nasjonalt nivå. Statene kan ikke oppta mer lån for å få hjulene i gang, og det kan heller ikke husholdningene.

Den privatiserte keynesianismen har sin rot i husholdningers forventninger om gevinst som følge av stigende priser. Med sine låneopptak forutsetter man lav rente, og ønsker å oppnå samme kjøpekraft som sine rike naboer. Folk drømte på nittitallet om bedre tider. Blant annet slo dette ut i at husholdninger lånte penger til å investere i finansfond, i «hedgefond», som ble forkynt sikre og med god avkastning. Det var de ikke, og gigantiske tap ble konsekvensen for mange – både kommuner, selskap og enkeltpersoner.

Så kom finanskrisen i 2008. Krisen oppstod da rentene ble hevet et hakk, og et betalingsproblem oppstod knyttet til nettopp renter og avdrag. Samtidig sviktet finansfondene med store private tap som en følgevirkning. Privatiserte konkurser forårsaket så en finansiell gjeldskrise som rammet bankene. Den privatiserte gjeldskrisen ble et faktum, og rammet både husholdningene, bankene og senket etterspørselen i markedet. Statene lånte så mer penger for å redde bankene. I siste omgang ble også staten rammet i de ulike landene, som ved utskrivinger av statsobligasjoner økte sin gjeld.

Det ble slik at renteutgiftene spiste opp mer og mer av statsbudsjettet. Hellas er ett eksempel. EU og IMF bidrar med mange milliarder i lån til landet. Disse pengene går for en stor del til tyske og andre banker i form av renter og avdrag. Ellers ville Hellas for lengst gått konkurs.

Den krisen som rir EU og andre vestlige land er fortsatt gjeldskrise. Også for Norge.

Vår trippelblå regjering tilslører dette, og at en betydelig del av våre velferdsgoder faktisk er betalt av privat gjeld. Det må gå galt på sikt.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---