Annonse
Lederskap. President John Fitzgerald Kennedy signerer ordre om marineblokade av Cuba for å hindre utplassering av sovjetrussiske atomraketter. Foto: AFP PHOTO / AFP FILES
Kommentar

Alt er ledelse – ledelse er alt

Bertil Zhal er ledelseskonsulent i Trollfjord Consulting. Han er utdannet fra Hærens Krigsskole og har en master i Praktisk kunnskap med tema «Beslutningsprosesser og demokrati».

Ledelse er ikke noe entydig begrep og det dukker stadig opp nye former. Konsulenter spiller nok en sentral rolle her. Vi har eksempelvis kvalitetsledelse, smartledelse, relasjonsledelse, omsorgsledelse, strategisk ledelse, målrettet- og resultatrettet ledelse, situasjonsbestemt ledelse, personlig ledelse ... Listen er lang.

Det er mange definisjoner, men det å få som har etablert en ønsket atferd i organisasjonen som et sentralt element. Kulturen er det som gir atferd mening og derfor foretrekker jeg definisjonen til Edgar H. Schein;

«Den endeløse diskusjon om hva ledelse er og ikke er, kunne kanskje forenkles hvis vi innså at ledelsens unike og essensielle oppgave er å lede og manipulere kulturen. Det er denne oppgaven som er den vanskeligste utfordringen innen ledelse». (Edgar H. Schein, Organisasjonskultur og ledelse. Er kulturendring mulig? 1998 s. 270)

Tenk om alle foreldre forsto at godt lederskap overfor våre barn vil øke sannsynligheten for at de får et godt liv og blir gode samfunnsborgere. At vi innså at det er vårt ansvar at de får skolegang og utdannelse. At det er vårt ansvar at de har med en matpakke når de går om morgenen.

Vi må lære oss å se det reelle problemet før vi går på løsninger

Tenk om vi hadde et politisk lederskap som alltid dyrket sannhet, foraktet løgn og selektive sannheter. Som ikke brukte systemer, eksempelvis sikkerhetsloven, til å kamuflere egen utilstrekkelighet. De kunne komme til å oppleve tillit og respekt i stedet for forakt.

Hva om byråkratiet var mindre avansementskåt og aldri prostituerte sin integritet overfor det politiske systemet. Det ville kunne gi betydelig bedre beslutninger og ikke minst bedre og billigere løsninger.

I våre skoler synes våre lærere å være definert som pedagoger og bare det. Oppstår det en situasjon som krever lederskap, tilkalles «skolemamma» for å ordne opp.

Tenk om vi kunne gi lærerne tilbake rollen som leder.

Det krever imidlertid at ting legges til rette, ressurssterke foreldre som ikke forstår sin rolle, må holdes vekk (pappas advokat har ikke noe på skolen å gjøre) og politikerne må slutte å bruke skolen som eksperimentell arena for lite gjennomtenkte tiltak.

I A-magasinet fra 21. desember 2018 er det et portrett av lektor Gunnar Thorbjørnsen. Han var lærer og rådgiver ved Thora Storm videregående skole i Trondheim og skapte magi i klasserommet i 42 år. Hva er hemmeligheten? Når jeg leser intervjuet, ser jeg for meg en god pedagog, men også en meget dyktig leder med et sterkt verdigrunnlag.

«Gunnar var en lærer som krevde mye. Som utfordret de flinke og tok vare på de skjøre.» «Likegyldighet er den verste fienden, sa Gunnar, med nordnorsk temperament og lidenskap.» «Har du omsorgen i bunn, er det også lettere å stille krav.»

Dette er en mann vi kan lære mye av.

Store og komplekse prosjekter har en tendens til å mislykkes og medføre store økonomiske overskridelser. Slike prosjekter løses ikke gjennom fine firkanter og piler i et diagram, men gjennom godt lederskap og av de som forstår prosesser.

Er det lov å anta at det i de kriminelle miljøer finnes et betydelig antall ledertalenter, men at de leder ut fra en, for samfunnet, uheldig verdiplattform? Noen av disse foretrekker sannsynligvis dette; spenningen, muligheten for raske penger og status. Finnes det imidlertid noen som kunne tenke seg å endre profil eller prøve ut sitt talent innenfor andre rammer?

I Dagbladet for 24. mars er det et portrett av Ghulam Abbas: «Har lagt livet som kriminell bak seg. Nå kjemper han for å forsørge barna sine og for at ungdommen på Furuset ikke skal gjøre de samme feilene som han selv.»

Han leder også guttelaget for Furuset IF.

Norge som et lite land, er prisgitt det internasjonale lederskapet og situasjonen er ikke lystelig. USA ledes av en umoden person og etter innfallsmetoden «hva skal jeg twitre i dag»? I Nord Korea sitter en ungdom med sin egen atomknapp.

Hva hadde skjedd om Kennedy hadde vært ettergivende under Cuba-krisen eller om Chamberlain hadde fått fortsette sin «forhandlingslinje» overfor Hitler?

Viser det manglende engasjementet fra Vesten overfor Ukraina og Krim en farlig unnfallenhet?

Har verden forøvrig det lederskapet som trengs for å takle dagens utordringer, spesielt innenfor klima?

Det er mange forhold som kunne vært nevnt, men jeg stopper her.

«Father Brown laid down his cigar and said carefully: It isn`t that they can`t see the solution. It is that they can`t see the problem». («The Scandal of Father Brown», Number 7. «The Point of a Pin» av G. K. Chesterton.)

Det er i grunnen dette det handler om. Vi må lære oss å se det reelle problemet før vi går på løsninger.

Mange problemer, kanskje de fleste, er knyttet til lederskap og da må tiltak og ressurser settes inn her.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse