De store fordummes

Høyre hadde samling for stortingsgruppen og andre partitopper i Oslo på onsdag. Partileder Erna Solberg benyttet anledningen til å lansere partiets skolepolitiske satsinger.

Enda en gang vil Høyre snakke aller mest om skole i valgkampen, fordi det er viktigst. Solberg, som ble supplert av nestleder og skolestatsråd Jan Tore Sanner presenterte en liste med 50 gamle og nye tiltak for å sikre at enda flere gjennomfører hele skoleløpet på normal tid.

Samtidig har partiet satt seg djerve mål: I 2030 skal ni av ti elever bestå eksamen i videregående på normert tid.

En time etter sendte Arbeiderpartiet ut en pressemelding der det beskyldte Høyre for å koke suppe på en spiker, gjenta gammel politikk – og ikke minst – unngå å snakke om det viktigste temaet.

Høyre hadde jo ikke sagt noe om hvordan man får minsket tallet på ufaglærte i skolen. Andelen lærerutdannede blant undervisningspersonalet er i ferd med å gå ned.

Det kan synes som om Høyre ikke satser på lærerne likevel. Noe som står i motsats til hva Høyre svarer når Ap kommer med sitt løfte om gratis skolemat.

Da snakker Høyres folk om hvor dumt det er at staten skal betale for mat som de aller fleste foreldre i dag betaler for selv. Høyre vil heller bruke pengene på lærere enn på mat.

Krise

I forrige uke – med forlengelse inn i denne uken gikk diskusjonen om bruket av ordet «krise».

Ap og Fagforbundet hevder at vi har en deltidskrise – i den forstand at det spesielt i helse og omsorgssektoren fortsatt er alt for få som jobber heltid. Det eksisterer en deltids- i stedet for en heltidskultur.

Høyre kontret med at det ikke kan være riktig å bruke krise-ordet om en situasjon som har vart i alle år, og som det faktisk gjøres en god del for å komme ut av.

Dessuten skjer det meste av arbeidet for å øke antallet heltidsstillinger i kommunene og det er ingen automatikk i at Høyre-styrte kommuner er dårlige på å bekjempe ufrivillig deltid, mens Ap-styrte kommuner er gode.

Små forskjeller

Både på skolefeltet og i diskusjonen om heltid/deltid er det i realiteten ganske små forskjeller mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Men det gjør begge partiene sitt beste for å dekke over nå i valgkampen. Da skal de være hverandres hovedmotstandere og da må de adskille seg tydelig fra hverandre.

Alle de andre partiene driver også slik. Det er neppe mulig å drive moderne valgkamp uten at man trekker ut noen få enkeltsaker og -problemstillinger og gjør dem viktigere enn de egentlig er.

Det er også et mål for partiene å fremstille alle de andre som mye dårligere enn de faktisk er.

Det spesielle med Arbeiderpartiet og Høyre er at de skal være helhetlige styringspartier.

De andre partiene kan konsentrere seg om noen få enkeltsaker og de kan spisse budskapet til det nesten ugjenkjennelige. Alle vet at de gjør det bare for å presse de to statsministerpartiene i sin retning.

Høyre og Ap er så ansvarlige at de alltid vil balansere de ytterliggående synspunktene mot en moderat administrasjonspolitikk – altså at man viderefører den samfunnsutviklingen som vi er inne i.

Det er også på grunn av ansvarligheten og styringsviljen at Høyre og Ap får langt flere stemmer enn de andre partiene.

Rundt et flertall av velgerne er jevnt over så fornøyd med tingenes tilstand at de vil ha kontinuitet og ikke endring.

Det å drive valgkamp på trygg styring er ikke lett. Jens Stoltenberg vant riktignok valget i 2009 på et slikt budskap, men det er få valgkampstrateger som tør å satse på at det er mulig å vinne valget på å love videreføring av det som er.

Må konstruere motsetninger

Derfor er det neppe noen vei utenom at Ap og Høyre må konstruere motsetninger. De utfordringene de tar fatt i er reelle nok, men de er såpass permanente at de har bestått både under Høyre og Ap styre.

Frafall i skolen er et eksempel. Det har vært pekt på som et av de største skolepolitiske problemene i to tiår. Nå er det en viss bedring å spore, men det går veldig sakte.

Når Høyre setter seg som mål at 5000 flere skal fullføre videregående skole hvert år innen 2025, er det fint, men det er tross alt bare et mål. I årets valgkamp er det ikke mulig å si noe nytt om realismen i målet. Et mål som Arbeiderpartiet forøvrig helt sikkert er enig i.

Det mest interessante med diskusjonen om den såkalte deltidskrisen er at den ligner så mye på et av Aps feilgrep fra valgkampen for to år tilbake.

Det var da Ap på et tidlig tidspunkt bestemte seg for å kjøre valgkamp på at det var en arbeidsledighetskrise i landet.

Det var kanskje riktig da valgkampstrategene la planer, men i den avsluttende valgkampen hadde arbeidsledighetstallene vært på vei ned lenge, og det var få velgere som kjente seg igjen i beskrivelsen av at vi sto oppe i en krise.

Tilsvarende er det kanskje nå. Noe av det vanskeligste for alle de som forsøker å bekjempe deltidskulturen i de kommunale omsorgstjenestene er at det er høyst ulik forståelse blant velgerne av problemet.

Det er en god del som ønsker å jobbe deltid – ikke med bittesmå stillingsbrøker, men med en eller to jobber som kan gi såpass fleksibilitet at man i praksis kan ha fire-dagers uke.

Sett fra et overordnet ståsted er det ikke bra at det er mange som ønsker å jobbe deltid.

Det oppstår nemlig en kultur der de som bemanner og de som lager vaktlistene ikke tvinges til å anstrenge seg for å lage heltidsstillinger. Dermed åpner det seg ikke muligheter for de mange som ikke har råd til annet enn å jobbe hver dag.

Det blir også ekstra vanskelig for unge i etableringsfasen som trenger fast og hel jobb for å få lån i banken.

Totalt sett blir det vanskeligere å rekruttere gode medarbeidere til den tjenesten som de aller fleste velgerne synes er viktigst eller nest viktigst (skole og omsorg konkurrerer om topp-plasseringen).

Arbeiderpartiets problem er at de ikke får frem slike perspektiver når de bruker så sterke ord.

Da blir diskusjonen om det er en krise eller ikke. Noe som enkelt sagt er en fordumming av hele sakskomplekset, og som verken tjener Ap eller Høyre.