Annonse
Ikonisk bilde. En mann stiller seg opp foran rekken av rullende kinesiske panservogner som er kommandert ut til Den himmelske freds plass for å fjerne demonstrantene. Episoden tiltrakk seg hele verdens oppmerksomhet. Mange hundre demonstranter ble drept. Foto: Jeff Widener, AP
Synspunkt

30 år siden massakren i Beijing​Den himmelske freds plass – en varig tragedie

Minxin Pei er professor i statsvitenskap ved Claremont McKenna College og forfatter av boken «China’s Crony Capitalism». Han er også leder av den amerikanske Kongressens kontor for «US-China Relations».

SYNSPUNKT: Kinas satsning mot et mer åpent samfunn, fikk en brå slutt da Folkets frigjøringshær (PLA) slaktet flere hundre – om ikke mange tusen – fredelige demonstranter ved Den himmelske freds plass i Beijing den 3. og 4. juni 1989.

Aksjonen fikk langvarige konsekvenser for Kinas kommunistparti (KKP), som satt ved makten, til tross for regimets utrettelige innsats for å hvitvaske historien og undertrykke befolkningens minner.

Tre tiår senere, er det enda vanskeligere for KKP å unnslippe konsekvensene.

Når man ser tilbake på det som skjedde, er det åpenbart at tragedien medførte drastiske endringer for Kina.

Massakren lukket muligheten for en gradvis og fredelig overgang mot en mer liberal og demokratisk politisk orden.

Samtidig må man ikke glemme at tiåret hvor massakren på Den himmelske freds plass fant sted, var preget av håp om nye muligheter. Kina måtte et valg. De kunne gjeninnføre den mer ortodokse stalinismen (men ikke maoismen) fra 1950-tallet, slik regimets konservative foretrakk. De kunne omfavne gradvise reformer med tanke på å etablere en markedsøkonomi, øke rettsikkerheten, og skape en mer åpen politisk prosess, slik de moderne liberale ønsket. Eller de kunne etterligne den taiwanske og sørkoreanske neo-autoritære modellen, ved å modernisere økonomien under et ettpartistyre, slik den mangeårige partilederen Deng Xiaoping lenge hadde ønsket.

En fleksibel politisk tilnærming gjorde regimet i stand til å forfølge nye veier mot vekst

I tiden før Folkets frigjøringshær entret plassen med tanks og soldater, befant disse tre fraksjonene – de konservative, de som ønsket reformer og de neo-autoritære modernistene – seg i en fastlåst situasjon. Massakren på Den himmelske freds plass, Berlinmurens fall senere samme år (helt tilfeldig), og Sovjetunionens kollaps i desember 1991, endret dette: Kun det neo-autoritære valget stod igjen.

De liberale var betydelig svekket som følge av den politiske utrenskningen i tiden etter massakren, og de konservative – moralsk fordervet og i panikk over kommunismens fall – kunne ikke tilby en troverdig overlevelsesstrategi.

Likevel; tidlig i 1992, da scenen var klar for de neo-autoritære, og den 87 år gamle Deng la ut på sin historiske reise i Sør-Kina, i et forsøk på å redde regimet og fornye seg selv, hadde de neo-autoritære og de konservative slått seg sammen.

Ingen enkeltord kan beskrive det politiske klimaet etter 1989, men pragmatisme, «gammelmanns-kapitalisme» og strategisk selvbeherskelse, var sentralt.  

Pragmatisme var spesielt viktig for KKP i årene etter massakren ved Den himmelske freds plass. En fleksibel politisk tilnærming gjorde regimet i stand til å forfølge nye veier mot vekst, inngå samarbeid med den sosiale eliten, og svare på utfordringer ved den autoritære stilen på hjemmebane, mens Dengs regel om å holde en «lav profil» ble det ledende prinsippet for landets utenriksprofil. KKP opprettholdt samtidig sitt syn på Vesten som en eksistensiell ideologisk trussel, som de håndterte ved en nærmest ustanselig tilførsel av næring til den nasjonalistiske sentimentaliteten.

Men fordi Kinas ledere visste at de var gratispassasjerer i den liberale internajsonale ordenen, var de også påpasselige med å unngå enhver reell konflikt med USA.

I mellomtiden, på den økonomiske fronten, bedrev KKP en aggressiv jakt på markedsreformer. De åpnet opp landet mer enn det som ble gjort på 1980-tallet, men uten å løsne grepet rundt viktige økonomiske pressmidler, slik som finanssektoren og statlige eide bedrifter.

I omtrent to tiår lykkes Deng svært godt med sin overlevelsesstrategi. Det «kinesiske økonomiske mirakelet» styrket KKPs legitimitet, og Kina ble raskt verdens nest største økonomi.

Men på slutten av 2012, da Xi Jinping ble KKPs generalsekretær, led den politiske ordenen som fulgte etter massakren på Den himmelske freds plass, en plutselig og prematur død.

Ved å blåse nytt liv i eneveldet, gjenopplive leninismen, re-innføre autoritær sosial kontroll, og – fremfor alt – direkte utfordre USA, har Xi forlatt pragmatismen, maktfordelingsprinsippet, og den strategiske beherskelsen som kjennetegnet tiden etter 1989.

Det er imidlertid rettferdig å si, at Dengs neo-autoritære modell alltid hadde fatale feil som gjorde døden uunngåelig. Dengs egen aversjon mot politiske reformer, etterlot regimet i mangel på mekanismer som kunne forhindret tilbakekomsten av en Mao-liknende skikkelse. KKP hadde på en måte flaks med tanke på Dengs to første etterfølgere, Jiang Zemin og Hu Jintao, som møtte motstand blant sterke rivaler og dermed ikke kunne gjeninnføre et personalistisk styre, selv om de kanskje ønsket det. Fordi den økonomiske utviklingen skapte en ondartet form for «gammelmanns-kapitalisme», og flere mørke og beskyttede nettverk innen regimet var kontrollert av eliten, ble de sårbare for anti-korrupsjonsutrenskninger.

Til tross for økt økonomisk integrasjon, har det politiske gapet mellom Kina og Vesten fortsatt å øke etter at Xi overtok makten. KKPs innsats for å styrke sin egen legitimitet, ved å fyre oppunder kinesisk nasjonalisme, har vært overraskende effektivt, og de mange utstøtte vitner om utviklingen av et svært undertrykkende regime, som inkluderer den såkalte «kinesiske brannmuren». Hvis ikke Kina hadde tilegnet seg så mye rikdom og makt, er det ikke sikkert at utviklingen på disse andre områdene ville fått så stor betydning.

Men ved å returnere til et hardt autoritært styre, satse enda mer på statlig kapitalisme, og gi de geopolitiske ambisjonene frie tøyler, har KKP for alvor vendt Vesten imot Kina.

Ved å blåse nytt liv i eneveldet, gjenopplive leninismen, re-innføre autoritær sosial kontroll, og – fremfor alt – direkte utfordre USA, har Xi forlatt den strategiske beherskelsen som kjennetegnet tiden etter 1989

På mange måter, begynner dagens Kina å likne på det landet vi husker fra 1950-tallet: KKP ledes av en «hersker» som åpenlyst påminner partiet om at de «aldri må glemme den opprinnelige forpliktelsen» (buwang chuxin).

Den ideologiske indoktrineringen har returnert med et ønske om hevn; USA har nok engang blitt fienden, mens Russland har gjenoppstått som en venn.

Etter en 30 års omvei, styrer Kina i den retningen som de ansvarlige for massakren på Den himmelske freds plass ville ha ønsket.

Landet styres av et brutalt leninistisk regime, som drar nytte av en raskt voksende økonomi, og de er tilbøyelig til nådeløs undertrykkelse av landets egen befolkning.

Det er Den himmelske freds plass sin varige tragedie.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org

Annonse
Annonse